De salige Daudi Okelo og Jildo Irwa (~1902/~1906-1918)

De salige Daudi Okelo (David) og Jildo Irwa ble født henholdsvis rundt 1902 og rundt 1906 i Uganda. De tilhørte Acholi-stammen, en undergruppe av det store Lwo-folket som fortsatt for det meste bor i det nordlige Uganda, men de finnes også i Sør-Sudan, Kenya, Tanzania og Kongo. Daudi og Jildo levde i årene rett etter at Comboni-misjonærene (Missionarii Comboniani Cordis Iesu – MCCI/MCCJ) grunnla misjonen i Kitgum i 1915 og de var to unge kateketer.

Daudi Okelo ble født rundt 1902 i Ogom-Payira, en landsby på veien mellom Gulu og Kitgum. Han var sønn av de hedenske foreldrene Lodi og Amona, og da han var fjorten-seksten år gammel, fikk han undervisning for å motta dåpen. Han ble døpt den 1. juni 1916 av p. Cesare Gambaretto MCCI, og samme dag mottok han sin første hellige kommunion. Han ble fermet den 15. oktober 1916. Etter å ha fullført sin formasjon aksepterte Daudi tilbudet om å bli kateket.

Jildo Irwa ble født rundt 1906 i landsbyen Bar-Kitoba nordvest for Kitgum. Han var sønn av moren Ato og faren Okeny, som begge var hedninger, men faren ble senere kristen. Jildo ble døpt da han var ti eller tolv år gammel den 6. juni 1916 av p. Cesare Gambaretto, og samme dag mottok han sin første hellige kommunion. Han ble fermet sammen med Daudi den 15. oktober 1916.

I begynnelsen av 1917 døde kateketen Antonio, som var Daudis bror og hadde ansvaret for Paimol, en nordlig landsby i Øvre Nildalen rundt åtte mil fra Kitgum. Daudi gikk til p. Cesare Gambaretto, som da var superior for misjonen i Kitgum, og tilbød seg å ta Antonios plass. Daudis utnevnelse kom i slutten av 1917, under et av kateketenes månedlige møter. Den unge Jildo skulle dra sammen med ham som hans assistent etter at han spontant tilbød seg å være med. Før de dro av sted, gikk de til p. Cesare, som informerte dem om vanskelighetene i deres arbeid, som de lange avstandene og spesielt de hyppige slåsskampene i det lokale folket, også tilskyndet av gjenger med angripere og slave- og gullhandlere som sporadisk besøkte området. Til alt dette skal Daudi ha svart: «Jeg er ikke redd for å dø. Jesus døde også, for oss!»

Med p. Cesares velsignelse fulgte Bonifatius, lederen for kateketene i Kitgum, rundt november/desember 1917 Daudi og Jildo til Paimol. Der begynte Daudi straks arbeidet med å samle barn som var villige til å motta religionsundervisning.

P. Cesare skrev senere: «Jildo var mye yngre enn Daudi. Han var av en vennlig og livlig natur som så mange Acholi-ungdommer, han var ganske intelligent og opptrådte av og til som sekretær for visehøvdingen Ogal, som hadde gitt dem husly i Paimol. Han var til stor hjelp for Daudi ved å samle sammen barna til undervisning på sine vennlige måter og barnslige insistering. Han visste også hvordan han skulle underholde dem med uskyldige leker i landsbyen og med støyende og muntre møter. Han hadde nettopp mottatt dåpen, og dåpens nåde bevarte han i sitt hjerte og lot den komme til syne gjennom sin sjarmerende oppførsel». Jildo var elsket av alle fordi han alltid var tilgjengelig og var eksemplarisk i sine plikter som kateketassistent.

Ved morgengry slo Daudi på trommene for å kalle sine katekumener sammen til morgenbønn, og for Jildo og ham selv også rosenkransen. Han lærte dem bønner og katekismens spørsmål og svar, ofte repetert syngende under undervisningen for å gjøre dem lettere å huske. Det var snakk om å lære de første elementene av troen, de såkalte Lok-odiku («ordene om morgenen»), nemlig de viktigste delene av katekismen. I tillegg besøkte Daudi nærliggende små landsbyer hvor katekumenene kom fra, og hvor de om dagen hadde det travelt med å hjelpe sine foreldre med å passe på kveget eller arbeide på markene.

Ved solnedgang ga Daudi signalet til fellesbønn og rosenkrans, og de avsluttet alltid med en sang til Vår Frue. På søndagene holdt han en lengre bønnegudstjeneste, ofte livet opp ved nærværet av katekumener og kateketer fra området. Daudi beskrives som en ung mann av fredelig og sky karakter, flittig i sine plikter som kateket og elsket av alle. Han ble aldri innblandet i stamme- eller politiske konflikter, som var temmelig vanlige på den tiden, ettersom underkastelse under den britiske regjeringen ofte førte til dårlig skjult intoleranse.

Paimol var et område som var rammet av en koppeepidemi, sult og stammeopprør mot «utlendinger». Mange andre elementer bidro til ustabiliteten: virkningene av Første verdenskrig, fjerningen av tradisjonelle stammeledere, restriksjoner på misjonærene, som ble forbudt å bære vestlige klær, og deres angivelige negative innflytelse på «forfedrenes ånder» som så ut til å ha sluttet å beskytte folket i Paimol. En uheldig avgjørelse som ble tatt av distriktskommissæren, førte til alvorlige spenninger. Under et stammeopprør mot kolonistyret benyttet angripere, muslimske elementer og heksedoktorer seg av den spente situasjonen til å bli kvitt den nye religionen som var brakt dit av Daudi.

Om morgenen fredag den 18. oktober 1919 advarte Daudi Jildo og sa at de kunne komme til å lide en voldsom død. Gutten svarte: «Hvorfor skulle vi være redde? Vi har ikke gjort noe galt mot noen, vi er her bare fordi p. Cesare sendte oss for å undervise Guds ord. Vær ikke redd!» Samme dag, lenge før daggry, nærmet fem personer seg hytten hvor Daudi og Jildo bodde, med en klar intensjon om å drepe dem. En eldste i landsbyen konfronterte nykommerne og sa at de ikke fikk lov til å drepe kateketene, ettersom de var deres gjester. Daudi viste seg i hyttedøren og bønnfalt den eldste om ikke å bli innblandet. Deretter gikk inntrengerne inn i Daudis hytte og insisterte på at han måtte slutte med katekismeundervisningen. Da de forsto at Daudi ikke ville gi etter for deres trusler, trakk de ham utenfor, dyttet ham ned og stakk spydene sine gjennom ham. Han var rundt atten (seksten?) år gammel.

En av morderne syntes synd på Jildo på grunn av hans alder og ba ham innstendig om å forlate stedet og sine plikter som kateketassistent. Han svarte gråtende: «Vi har ikke gjort noe galt. Av samme grunn som dere drepte Daudi, må dere også drepe meg, for sammen kom vi hit og sammen har vi undervist Guds ord». Da var det noen som grep ham, dyttet ham ut av hytten, plasserte ham på to skritts avstand og gjennomboret ham med et spyd mens katekismen ble holdt opp foran ham. Deretter sto en av dem Jildo i hodet med en kniv. Han var rundt fjorten (tolv?) år gammel. De to kateketene ble gjennomboret av spyd av Okidata og Opio, to opprørere fra Adu som hadde tatt opp kampen mot kolonimyndighetene.

De to unge kateketene ble drept i Palamuku nær Paimol, og siden deres martyrium har stedet vært kalt Wi-Polo («I himmelen»), en påminnelse om de to ungdommenes belønning. Daudis legeme ble liggende inntil noen mennesker få dager senere bandt et tau rundt nakken hans og trakk legemet over en nærliggende tom termitt-tue. Hans jordiske levninger ble berget i februar 1926 og plassert i misjonskirken i Kitgum, ved foten av alteret for Jesu hellige Hjerte.

Den 23. april 2002 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De to ble saligkåret av paven på Misjonssøndagen den 20. oktober 2002 på Petersplassen i Roma sammen med fire andre. En afrikansk dans ble fremført under seremonien. En stor delegasjon fra Uganda var til stede, ledet av landets visepresident, Speciosa Wandira Kazibwe. Mange afrikanere bar tradisjonelle drakter. De to martyrenes minnedag er dødsdagen 18. oktober.

Nesten 70 % av Ugandas 23,9 millioner innbyggere er kristne. Acholi-stammen lever i området som nå okkuperes av geriljasoldater fra The Lord’s Resistance Army (LRA), som kidnapper stammens barn, hjernevasker dem og tvinger dem inn i sine egne rekker som barnesoldater.

Kilder: Index99, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va, EWTN/OR, catholicmission.org, Zenit og Kathpress september/oktober 2002 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. juli 2005