Den hellige Dominikus (~1170-1221)

Skytshelgen for dominikanerne, astronomer og skreddere; for Bologna; mot hagl, mot feber

Den hellige Dominikus (Domingo) de Guzmán ble født ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega (da Calaroga) sørøst for Burgos i Castilla i Spania. Han var den yngste av fire barn (tre sønner og en datter) av byens tilsynsmann, Felix de Guzmán, og den salige Johanna av Aza. Han ble oppkalt etter den hellige Dominikus av Silos (d. 1073), abbed for det nærliggende benediktinerabbediet, etter at hans mor hadde hatt en visjon da hun ba ved helgenens grav noen måneder før sønnen ble født. Dominikus' eldre bror Mannes blir også æret som salig.

Legenden forteller at Johanna hadde en underlig drøm mens hun var gravid med Dominikus. Hun drømte at hun under hjertet bar en liten svart og hvit hund med en fakkel i munnen, og da hun fødte den, satte den hele verden i brann med sin fakkel. En annen av de mange legendene om Dominikus' barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av den hellige Dominikus. Dominikus ble hos moren til han var sju år, da ble han sendt for utdannelse hos sin onkel, erkepresten i Gumiel d'Izan.

Dominikus' ungdomsår var uten særlige begivenheter. Som sine to eldre brødre valgte han å bli prest. Han fikk en utmerket utdannelse hos sin onkel. Senere studerte han teologi og filosofi i ti år ved katedralskolen i Palencia. Han var en hardt arbeidende student, som uvanlig nok eide sine egne bøker. Han solgte imidlertid disse og andre ting for å hjelpe de trengende under en alvorlig hungersnød i Palencia, og andre fulgte hans eksempel.

Delvis på grunn av dette ble han allerede som student i 1197 opptatt som kannik (augustinerkorherre) ved det regelbundne domkapitlet i El Burgo de Osma, ikke langt fra hjembyen, av reformbiskopen Martin av Osma eller av prioren. Etter sin prestevielse tok han i 1199 entusiastisk opp sine plikter der. Det reformerte kapitlet levde et kommunitetsliv etter St. Augustins regel. El Burgo de Osma er et av de eldste bispesetene i Spania, og ble grunnlagt allerede i den vestgotiske perioden. I sju år levde Dominikus der et presteliv som utad sett var relativt begivenhetsløst, viet til bønn og bot. Allerede fra ungdommen levde han et asketisk liv, sov på jorden med en jernlenke rundt livet og ga alt han eide til de fattige. Han ble snart utnevnt til subprior i kommuniteten (i slutten av 1200), og i 1201 ble han prior etter den salige Diégo de Azevedo, som den 27. juli 1201 ble biskop av Osma. Dominikus hjalp biskopen med å reformere kapitlet og å lede bispedømmet.

På slutten av 1203 valgte kong Alfonso VIII av Castilla biskop Diégo til å reise til Nord-Tyskland eller Danmark for å forhandle frem et ekteskap for sin sønn, og biskopen tok Dominikus med seg. De dro da gjennom Languedoc i Sør-Frankrike, hvor kjetterbevegelsen albigenserne hadde satt seg fast. I Toulouse møtte Dominikus denne bevegelsen for første gang, ettersom mannen de overnattet hos, var albigenser. Dominikus tilbrakte hele natten i diskusjon med ham, og det endte med at albigenseren avsverget sine kjetterske feiltakelser. Det er allmenn oppfatning at Dominikus fra den natten visste hvilket arbeid Gud hadde utsett ham til. Det var kjetternes forsoning med Kirken som skulle bli det viktigste elementet i hans apostolat.

På slutten av 1100-tallet hadde det bredt seg flere sekter i Europa som mente at Kirken var fordervet. Valdenserne, som hadde sitt navn etter kjøpmannen Valdés fra Lyon, var i sitt vesen en kristen bevegelse. De krevde en tilbakevending til et enklere og mer apostolisk liv, og forkastet en rekke av Kirkens dogmer som de mente ikke stemte med Bibelen. De var altså en slags forløpere for den senere protestantismen.

En annen bevegelse var katarene, det vil si de rene (av gr: katharós = ren), som har gitt opphavet til ordet kjetter. Til tross for innslag av kristendom må deres lære helst betraktes som en ikke-kristen religion. Den var i slekt med oldtidens manikeisme, som Augustin en periode var tiltrukket av. I Sør-Frankrike ble katarene kalt albigenserne etter byen Albi.

Mange av disse kjetterne levde gode liv, og de la mer vekt på sjelen enn på kroppen. Alt kroppslig og verdslig var synd og tilhørte djevelen, og de forbød til og med ekteskapet. Men denne læren forledet mange til å tro at uansett hva kroppene deres gjorde, hadde det ingen konsekvenser for sjelens tilstand. Dermed mente de at de fritt kunne leve et utsvevende liv uten noen risiko for sin udødelige sjel.

To år senere dro biskopen og Dominikus nordover igjen for å fullføre sitt oppdrag vedrørende det kongelige ekteskapet. Men prinsens utvalgte kone hadde bestemt seg for å bli nonne. Etter at oppdraget for kongen dermed var fullført, dro biskopen og Dominikus til Roma for å få pave Innocent IIIs tillatelse til å reise til Russland eller Ungarn for å preke evangeliet der, og Diego ville gå av som biskop. Men paven overtalte dem til å gå løs på kjetteriet som truet Kirken på hjemmebane.

Rundt 1140 hadde den hellige Bernhard av Clairvaux og cistercienserne gjort et mislykket forsøk på en misjon mot kjetterne i Sør-Frankrike. På slutten av mai 1204 utnevnte pave Innocent III tre pontifikale legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud-Amaury av Cîteaux. De to andre var cistercienserne den salige Peter av Castelnau og Raoul av Fontfroide. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. Peter av Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Likevel var myndighetene ofte nølende til å samarbeide, og de lokale prestene var svært ineffektive. Våren 1206 møttes delegatene i Montpellier for å avgjøre om de skulle gi opp misjonen.

På vei hjem fra Roma besøkte Diego og Dominikus Cîteaux, for Diego ønsket at cistercienserne skulle foreta en grunnleggelse i hans bispedømme. I Montpellier møtte de abbeden av Cîteaux sammen med de to munkene som hadde hatt ansvaret for misjonen i Languedoc. De spurte Diego om råd, og han skjønte fort hvorfor de ikke hadde lyktes.

Biskopen prøvde å overbevise disse predikantene om at de bare ved eget eksempel kunne føre de frafalne tilbake til den katolske tro. De ba cistercienserne om å følge sine motstanderes eksempel og leve et enkelt liv i fattigdom og å gi avkall på å reise rundt med hester og en stor tjenerstab og å bo på de beste vertshus. De skulle gå til fots, ikke ha noen penger og tigge mat og andre nødvendigheter. Når de på denne måten hadde vist seg verdige til å bli lyttet til, skulle de bruke overtalelser og fredelige, omhyggelig forberedte diskusjoner i stedet for formalisme, trusler og overbærenhet. Vi vet ikke hva Dominikus mente, men hans holdning ved andre anledninger tyder på at han støttet kombinasjonen av prekener og radikal fattigdom og foretrakk fredelige diskusjoner fremfor trusler. Vi vet imidlertid ikke hvordan han stilte seg til de som avviste hans lære eller frafalne konvertitter.

De pavelige legatene gikk med på å prøve den asketiske måten. De ba Diego om å rettlede dem. Han kvittet seg med sitt følge og beholdt bare Dominikus, og ble en fattig predikant. Etter en periode med prøvelser var det bare en legat, Raoul av Fontfroide, som ble hos Diego og Dominikus. Det ble holdt en rekke møter med kjetterne, og de nye misjonærene fikk en viss innflytelse på de menige medlemmene, særlig i Servian, hvor myndighetene måtte beskytte kjetterne. Men møtene hadde liten innvirkning på albigensernes ledere, og misjonærene opplevde skuffelser i Béziers og Carcassonne.

Det cisterciensiske generalkapitlet godkjente kampanjen, og i november 1206 ga paven Raoul tillatelse til å velge ut frivillige predikanter blant de munkene som var ivrige etter å slutte seg til misjonen. Biskop Diégo reiste til Spania for å rekruttere flere misjonærer, og han kom tilbake med noen få prester. Men allerede før han dro, hadde Dominikus tatt det første skrittet som skulle føre til grunnleggelsen av ordenen som skulle komme til å stoppe albigensernes fremvekst.

Diego hadde sett hvor viktig kvinnene var når der gjaldt å fremme katarenes lære, for den tilbød dem funksjoner og en status som perfecti som var uoppnåelig i katolisismen. Mange jenter ble utdannet i katarenes klostre, noen ganger riktignok på grunn av fattigdom eller mangel på alternativer. På Maria Magdalenas fest (22. juli) i 1206 fikk Dominikus etter tradisjonen et tegn fra himmelen, og innen seks måneder hadde han og Diego som konsekvens av det grunnlagt et nonnekloster for ni søstre. Det skjedde i Prouille ved Fanjeaux med en kirkeruin som utgangspunkt. Alle var omvendte albigensere, og levde nå like strenge og hengivne liv som katarenes perfecti. Her kunne de nå tilby husly for konverterte kvinner og undervisning av jenter. I tilknytning til dette klosteret opprettet de også en misjonsstasjon for predikanter, som skulle omvende katarene ved hjelp av overtalelser, fattigdom og kunnskaper. Da Diego dro til Spania tidlig i 1207, overlot han ledelsen av senteret til Dominikus. I 1211 bodde 19 konverterte nonner fortsatt i huset, og etter Dominikus' død var antallet steget til 50.

I april 1207 vendte Diego tilbake for en stor to-ukers debatt med katarene i Montréal ved Carcassonne. Dominikus bidro med en av de viktigste skriftlige erklæringene. Det katolske partiet sies å ha vist seg som de sterkeste og skal ha omvendt 50 personer. Like etter kom 12 cisterciensiske prester og noen munker under abbed Arnaud, som tok ledelsen av kampanjen, som imidlertid ikke hadde noen suksess. Diego vendte tilbake til Osma, og Raoul døde i juli 1207. Før året var omme hadde de fleste cistercienserne trukket seg tilbake og overlatt til Dominikus og noen få andre å fortsette misjonen. Diego vendte tilbake og foreslo å bruke en gruppe heltids predikanter. Han deltok også i en større debatt, ikke bare med katarene, men også med dissiderende katolikker ledet av Durand av Osca. Han underkastet seg senere paven og fikk tillatelse til at hans gruppe levde et apostolisk liv. Deretter var de kjent som de "fattige katolikkene".

I november 1207 skrev pave Innocent III til den franske kongen og ba ham knuse de halsstarrige kjetterne. Biskop Diégo døde i Spania den 30. desember 1207, og Dominikus overtok ledelsen av prosjektet etter ham. Men i 1208 ble den pavelige legaten Peter de Castelnau drept av en tjener av den albigensiske grev Raimund av Toulouse. Den rasende pave Innocent III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raimund, og erklærte i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem etter å ha erklært katarene som satanister. Paven ga oppdraget til sin legat Arnaldus Amalrici og den beryktede hærføreren grev Simon IV av Montfort, de iure jarl av Leicester. Deres fanatisme gjorde korstoget i sin blodige brutalitet til et av de dystreste kapitler i den vestlige kirkehistorien. Abbed Arnaud av Cîteaux sjokkerte korsfarerne da han insisterte på at de få kjetterne som var innstilt på å omvende seg, skulle få slippe bålet.

Katarene under grev Raimund reagerte med tilsvarende midler. Toulouse ble beleiret i 1211 mens Dominikus var der sammen med Simon de Montfort, og byen falt i 1214. Den fem år lange blodige borgerkrigen var preget av vold og villskap, med en total ødeleggelse av vakre byer i Sør-Frankrike og massakrer på befolkningen som resultat. Kjetterne ble mer eller mindre utryddet gjennom blodig krigføring i årene 1209-29.

Dominikus hadde ikke noen skyld i dette, for han og hans få ledsagere fortsatte sin oppgave med å tale til albigensernes hjerte og sinn der dette var mulig. Selv om det ikke finnes noen indikasjoner på at Dominikus deltok i korstoget selv, var han knyttet til de ortodokse styrkene og opptrådte fra deres festninger. Han ble en nær venn av Simon de Montfort, som ga midler til predikantene og grunnleggelsen i Prouille. Dominikus skal ha fulgt Diegos eksempel om å preke taktfullt, og skal ha reist, spist, sovet og bedt så strengt at katarene var villige til å lytte til hans budskap.

En av de mest kjente historier om Dominikus er den om det såkalte "ild-underet". Ved en av diskusjonene som Dominikus holdt med kjetterne, forela de ham et eget skrift hvor de utførlig hadde fremstilt sin lære. Da forfattet broder Dominikus straks sitt eget skrift, der han med stor grundighet forsvarte Den katolske kirke og dens lære. Da nå de usikre kjetterne skulle avgjøre hvilket skrift som hadde rett, bestemte de at de skulle kaste dem begge på bålet. Slik skulle det bli åpenbart at det som ble skånet av ilden, inneholdt sannheten. De laget et stort bål og kastet begge skriftene på det. Kjetternes skrift brant straks opp, mens broder Dominikus' skrift ble ikke bare uskadet, men det sprang også ut av ilden. Tre ganger kastet de skriftet på bålet, men hver gang blåste vinden det uskadd tilbake. Da erkjente mange hvem som representerte sannheten og omvendte seg.

I 1213-14 var Dominikus generalvikar for biskopen av Carcassonne, som var i nord for å preke korstog. Påsken 1214 flyttet han til Fanjeaux, hvor han ble hjulpet av biskop Fulk. Dominikus tilbrakte nesten ti år som leder for det lille antall predikanter i Languedoc, selv om han ikke hadde noen kanonisk status. Hele denne tiden hadde han båret drakten til en augustinerkorherre og fulgt Augustins regel. Tre ganger avslo han å bli biskop, for han mente at han var kalt til andre oppgaver. For tanken om en orden av predikanter begynte å ta form, og hans hovedverk, grunnleggelsen av Prekenbrødrenes (dominikanernes) orden, skulle oppta de siste 7 årene av hans liv.

Tradisjonen fremstiller Dominikus som en mann av usedvanlig integritet i en tid da integritet syntes å kreve brutal intoleranse. Han mente at kjetteri var motbydelig, for den tilslørte åpenbaringens fylde og stengte for essensielle nådemidler. Kjetterne måtte vises sannheten og bli frelst. Likevel synes han aldri å ha gått med på noen ble henrettet for sin tro. Dominikus hatet å se kjettere brent på bålet, og det fortelles at han en gang fikk overbevist dommerne om at en ung mann som sto tiltalt, en dag sikkert kom til å vende tilbake til katolisismen. Mannen ble spart, og han ble selv dominikaner 25 år senere.

Et ukjent antall konvertitter falt fra og ble katarer igjen, noe noen vitnet om for Inkvisisjonen i 1240-årene. Dominikus' overordnede fant hans metoder alt for langsomme. Men i likhet med Diego skal han ha funnet militærmakt som en upassende og ineffektiv middel for å kjempe gjennom ortodoksi. Han hadde naturligvis ingen andel i opprettelsen av Inkvisisjonen, som fra 1233 i samarbeid med de sivile myndighetene sørget for at menn og kvinner ble brent, fengslet på livstid eller tvunget til samarbeid. Dominikanerne fikk motvillig ansvar for Inkvisisjonen, som de ledet svært effektivt. I 1243 ba de uten hell pave Innocent IV om å bli fritatt for denne tjenesten.

Lederen for pavens tropper, grev Simon IV av Montfort, ga Dominikus et slott i det nyerobrede Casseneuil i 1214. Der slo Dominikus seg ned med seks disipler og grunnla Prekenbrødrenes orden. Sent i 1214 eller tidlig i 1215 gjorde den nye pavelige legaten Dominikus til leder for prekenmisjonen med hovedsete i Toulouse. Biskop Fulk av Toulouse ønsket å grunnlegge et permanent institutt for predikanter i bispedømmet, og han ga Dominikus' orden kanonisk godkjennelse i 1215. En kandidat ga Dominikus et hus i byen, og Alexander av Stavensby ved katedralskolen underviste predikantene i teologi. Biskop Fulk sørget for et annet hus til kvinnelige konvertitter og ledsagende brødre.

Få måneder senere fulgte Dominikus biskop Fulk til Det fjerde Laterankonsil i Roma, som ble holdt mellom 11. og 30. november 1215. Dette største konsilet i middelalderen vedtok blant annet et forbud mot å grunnlegge nye religiøse ordener. Pave Innocent III mottok Dominikus med stor vennlighet og ga sin godkjennelse av nonneklosteret i Prouille. Han ga også ordenen sin muntlige godkjennelse, og ba Dominikus vende tilbake til sine brødre og velge hvilken av de allerede godkjente reglene de ville følge.

Brødrene møttes i Prouille i august 1216, og Dominikus konsulterte med sine 16 kolleger. Av dem var åtte franskmenn, sju spanjoler (blant dem broren Mannes) og en engelskmann (broder Laurence). Dominikus valgte den korte og fleksible Augustins regel, men han la til detaljerte konstitusjoner for å sikre at ordenen kunne fungere på en smidig måte, blant annet om fullstendig avkall på eiendom. Han overtok mange konstitusjoner fra den cisterciensk-inspirerte premonstratenserordenen.

Pave Innocent III var imidlertid død den 16. juli 1216, og Honorius III valgt til ny pave to dager senere. Dette paveskiftet forsinket Dominikus' andre reise til Roma, og i mellomtiden fullførte han sitt første munkekloster i Toulouse. Biskop Fulk ga dem kirken St. Romanus (Saint-Romain), og der samlet den første kommuniteten med dominikanere seg og begynte et felles liv under løfter. Samme år ble Bertrand de Garrigues valgt til prior i klosteret, mens Dominikus fortsatte som ansvarlig for prekenvirksomheten.

Dominikus kom til Roma igjen i oktober 1216, og pave Honorius godkjente ordenen og dens konstitusjoner offisielt den 22. desember 1216. I januar 1217 kom den første av flere buller angående den nye grunnleggelsen. Den inviterte teologer fra Paris til å undervise i Toulouse. En annen bulle godkjente brødrene i Saint-Romain som "predikanter i territoriet Toulouse" og dermed deres offisielle funksjon som ordets forkynnere. En annen bulle ga dem tillatelse til å forlate klosteret uten tillatelse fra prioren.

Dominikus ble kanskje i Roma til slutten av mars, hvor han ble venner med kardinal Ugolino (senere pave Gregor IX). Tradisjonen vil også ha det til at Dominikus lærte Frans å kjenne i Roma våren 1217, da Frans fortsatt ventet på godkjennelsen av sin orden, mens dominikanerne alt hadde fått sin godkjennelse. Dominikus skal da ha fått stor respekt for Frans, men vi vet ikke om historien om deres møte er sann. Han møtte i alle fall en ung prest, William av Montferrat, som skulle studere teologi i Paris før han forlot Dominikus for en misjon blant preusserne og andre nordlige ikke-kristne. Det sies også at apostlene Peter og Paulus åpenbarte seg for Dominikus i St. Peterskirken. Peter rakte ham en stav og Paulus ham en bok med følgende ord: "Gå ut og prek i verden, for du er kalt av Herren."

Den 13. august 1217 møttes Prekenbrødrene under sin leder i Prouille, og han instruerte dem i den metoden de skulle bruke i sine prekener og sin lære. De to søylene som ordenen skulle bygge på, var fattigdom og lærdom. Prekenbrødrene skulle være en presteorden med bare så mange legbrødre som var nødvendige for hvert klosters økonomi. De skulle være et korps av høyt utdannede prester som var mobile og viet til det aktive arbeid med å forkynne og undervise hvor som helst og hvem som helst. Den nye ordenen skulle forsvare Den katolske kirkes rettigheter mot alle angrep utenfra, og brødrene skulle vinne tilbake det som allerede var tapt. Brødrene skulle være tiggermunker, men deres vekt på fattigdom skulle være mindre total og romantisk enn disiplene av den samtidige hellige Frans av Assisi.

Den nye ordenen hadde en monastisk basis. Dominikus beholdt tidebønnene, men de skulle synges enklere og raskere enn hos de monastiske munkene. Prekenbrødrenes kontemplasjon skulle først og fremst bære frukter i forkynnelsen. Dominikanerne var den første orden som oppga manuelt arbeid. Den var meget asketisk, medlemmene snakket nesten ikke sammen, de fastet og drev botsøvelser. I motsetning til Frans var Dominikus en utmerket organisator, og en pioner når det gjaldt representativt styresett.

Simon de Montfort var blitt anerkjent som den nye greven av Toulouse. I 1216 var hans stilling svak, for katarene vant terreng i området. Det virket som om grev Raimund ville ta sin by tilbake med støtte fra mange av innbyggerne. Dominikus var redd for risikoen ved et høyere læresete, og han foreslo å spre brødrene. På festen for Marias Himmelfart den 15. august brøt Dominikus til alles forbauselse opp fellesskapet av brødre og sendte dem ut i alle retninger. Fire ble sendt til Spania, sju brødre i to grupper ble sendt til Paris, som kunne bli et senter for videregående studier hvis Toulouse var truet. To vendte tilbake til Prouille og to forble i Toulouse.

Grev Raimund ble snart entusiastisk mottatt i byen, til og med av katolikker av patriotiske grunner. Den 1. oktober beleiret Simon de Montfort byen. I desember møtte Dominikus ham der før han dro tilbake til Roma.

Dominikus foretrakk grunnleggelser i universitetsbyer. Etter gode rapporter fra Paris sikret han tidlig i 1218 seg et pavelig brev som påla universitetet der å gi en eiendom til brødrene. Deretter foretok broder Matteus av Frankrike en vellykket grunnleggelse ved universitetet. I mars rapporterte dominikanere fra Spania at Simon de Montfort ikke var i stand til å innta Toulouse og at deres hus der var kontinuerlig truet. Dominikus ba paven om å bekrefte på nytt Prouilles status.

Dominikus hadde sendt fire brødre til universitet i Bologna, og de to spanjolene sluttet seg til dem. Under ledelse av den salige Reginald av Orléans ble en av de mest berømte av de dominikanske klostrene grunnlagt. Universitetsbyene Paris og Bologna skulle bli nøkkelbasene for ordenens utvikling.

Dominikus tilbrakte de neste årene (1218 og 1219) på kontinuerlig reise til Italia, Spania og Paris for å inspisere den nye orden, og grunnla klostre i alle landene. I midten av april hørte han at Saint-Romain var nesten helt forlatt. Sammen med en liten gruppe dro han av gårde til Sør-Frankrike gjennom Katalonia. I august fikk dominikanerne i Paris provisorisk en kirke og en bygning for sitt kloster. Dominikus kalte Bertrand de Garrigues sørover fra Paris, hvor Simon de Montforts sønn hadde opphevet beleiringen en måned etter farens død, og klosteret kunne få en ny start. Senere ble en grunnleggelse gjort i Lyon. I mellomtiden dro Dominikus til Spania, hvor han etablerte et hus under sin bror Mannes i Madrid og et annet i Segovia.

Det gamle problemet med motstridende livsstiler ble tydelig i Paris, hvor kommuniteten måtte lystre lovene som gjaldt regulerte kanniker og hadde funnet en kilde for pengene og hestene som trengtes når de reiste. Dominikus godkjente ikke dette. Men han lyktes ikke i sin plan om at legbrødre skulle ta seg av verdslige saker slik at prestene kunne konsentrere seg om å preke og å studere.

Deretter krysset Dominikus Alpene til fots, noe som var hans vanlige praksis. Han kom muligens til Bologna mot slutten av sommeren 1219, og møtte mange av brødrene for første gang. Han gjorde byen til sin permanente residens for resten av livet. Den store kommuniteten der med sin egen kirke hadde etablert hus i Milano, Bergamo og muligens Firenze. Innen ca et år var det andre i Verona, Piacenza og Brescia. Ordenens økende internasjonale preg ble tydelig da tre skandinaviske studenter og en ungarsk lærer avla løftene. Dette gjenoppvekket Dominikus' lengsel etter å preke for ikke-kristne.

I mellomtiden hadde anskaffelsen av kirken i Bologna vist seg vanskelig. Det krevde tillatelse fra biskopen og leg-proprietæren. Sistnevntes barnebarn Diana d'Andalo var imponert over brødrenes prekener og overtalte ham til å gi kirken til dominikanerne og selge dem den tilgrensende jorden. Hun fortalte Dominikus at hun ønsket å se en kvinneorden som var tilknyttet hans, og hun avla sine løfter til ham uten mer oppstyr. Dominikus ba en kommisjon av brødre om å diskutere grunnleggelsen av en orden for nonner som en hastesak. Men biskopen nektet å godkjenne et sted, noe som forsinket prosjektet. Imidlertid hadde en rik mann gitt brødrene en verdifull eiendom, men dette representerte en inntekt, så Dominikus fikk ødelagt kontrakten. Reginald, som hadde betydelig innflytelse på veksten i Bologna, ble sendt til Paris for å oppmuntre utviklingen der. Hans prekener brakte et nytt medlem til ordenen, den salige Jordan av Sachsen, som skulle bli Dominikus' etterfølger som generalmagister.

Mot slutten av 1219 besøkte Dominikus og William pave Honorius III i Viterbo for å få anbefalingsbuller. To ble sendt til Kirken i Spania og Italia. Paven fortalte Dominikus om den gamle St. Sixtus-kirken (San Sisto Vecchio) i Roma og den planen han hadde arvet om å etablere et reformert kloster for nonner i nærheten. Gilbertinerne så ut til å ha gitt opp prosjektet og pave Honorius ga St. Sixtus til Dominikus. Mens Dominikus forberedte en grunnleggelse der, ga han forelesninger i teologi og prekte i St. Peterskirken med en slik veltalenhet at han vakte oppsikt i hele byen.

På denne tiden levde det mange nonner i Roma uten klausur og nesten uten regler. Noen var spredt i små klostre, mens noen bodde i husene til foreldre eller venner og levde et tilnærmet sekulært liv. Pave Innocent III hadde gjort mange forsøk på å samle alle disse nonnene i et lukket hus, men selv med hans autoritet hadde ikke dette lyktes. Honorius ga Dominikus i oppdrag å gjennomføre denne reformen. Dominikus så alltid betydningen av samarbeidet med kvinner, og gjennomførte nå reformen med suksess. Han valgte ut de få med autentiske kall, ga dem en regel med streng klausur. Han ga nonnene sitt eget kloster San Sisto, som nå var bygd ferdig og klar til å motta dem, og som Innocent III tidligere hadde tilbudt dem. Nesten alle nonnene fra det utarmede Santa Maria in Tempulo sluttet seg til det nye reformerte huset, men kommuniteten var svært liten.

I desember 1919 utstedte paven en ny bulle som i praksis satte Laterankonsilets forbud mot nye ordener til side. Han karakteriserte i bullen dominikanernes tjeneste som "nødvendig". Nå ble biskoper bedt om å samarbeide med dominikanerne, som ble anerkjent som en tiggerorden avhengig av veldedighet. Dominikus sendte kopier av bullen til Bologna og Paris for å overbevise brødrene der om ordenens viktigste forpliktelse. I 1220 bekreftet pave Dominikus' tittel og embete som ordensgeneral (generalmagister).

I pinsen samme år ble ordenens første generalkapittel holdt i Roma. Der ble de endelige konstitusjonene trukket opp for organiseringen av Prekenbrødrene som en orden i moderne forstand, der ordenen og ikke husene er enheten og alle medlemmene er underlagt en ordensgeneral. Dominikus ba om å få slippe å lede ordenen, men brødrene nektet. Dominikus insisterte likevel på at kapitlet som helhet, ikke han, skulle ta de viktigste beslutningene. Motvillig tok han på seg tittelen Magister som leder for ordenen. En ny fleksibilitet tillot overordnede å la brødre få dispensasjon fra bestemmelser som kunne stå i veien for pastoralt arbeid, prekener, konversjoner, lærdom osv.

Etter generalkapitlet dro Dominikus til Milano, et senter for kjetteri. Der ble han syk. Da han vendte tilbake til Bologna i 1220, fant han at brødrenes kloster ble bygd i en staselig stil han syntes var uforenelig med fattigdom. Han stanset arbeidet, som imidlertid ble gjenopptatt etter hans død. I virkeligheten hadde takvinkelen blitt økt for å gi brødrene bedre plass i cellene sine. Dominikus var overlykkelig da Diana d'Andalo trådte inn i klosteret Ronzano, deretter trist da han hørte at hun var tatt til fange og var syk og fanget i sin fars hus. Dominikus var i stand til å korrespondere med henne i hemmelighet.

Mot slutten av 1220 var Dominikus i Roma, der han ba paven om anbefalingsbuller for å hjelpe ordenen å etablere seg i for eksempel Katalonia. I februar 1221 dro han til Santa Maria in Tempulo, hvor de som ønsket å bli nonner var frarådet å la være. Han overtalte i det minste noen av dem til å bli, og St. Sixtus ble åpnet før slutten av måneden med nonner fra Prouille for å styrke kommuniteten. For brødrene mottok Dominikus fra pave Honorius et hus fra Savelli-slekten på Aventin-høyden sammen med den gamle basilikaen Santa Sabina, og den er fortsatt hovedkvarter for dominikanerordenen. Han etterlot bare noen få brødre i St. Sixtus, som han inspiserte regelmessig.

Etter en måned i Roma mottok han en ny bulle adressert til alle prelater i Kirken. Denne ville gjøre ham i stand til å delta i det store arbeide med å konvertere dem utenfor den kristne verden. I april kom biskop Fulk av Toulouse til byen og ga til ordenen kirken i Fanjeaux. I mai mottok Dominikus enda en bulle som anbefalte dominikanerne til kong Valdemar av Danmark som predikanter og som misjonærer til ikke-kristne i Livland, et prosjekt han trolig hadde tenkt å ha tilsyn med selv. I stedet ble den danske broder Salomo ble sendt, sammen med et personlig brev til erkebiskop Sunesen for å gi ordenen et gunstig fotfeste i Skandinavia.

Ordenens disiplin og styrke førte til at den raskt ble utbredt. Ved det andre generalkapitlet i Bologna i juni 1221 var hovedtemaet ekspansjonen. Ordenens vekst hadde vært sentrert om større hus, slik som Bologna, Paris og Toulouse. Dominikus hadde tatt ansvaret for arbeidet i Italia, men ellers var priorer ansvarlige for "avhengige" territorier. Det samme systemet begynte å fungere i Italia. Allerede var det opprettet 60 klostre organisert i åtte provinser, blant dem Spania, Provençe, Frankrike, Lombardia og Roma. I seks andre land, Ungarn, Tyskland, Polen, Sverige, Marokko og Palestina var det allerede mindre grupper av dominikanerbrødre i arbeid. Noe av det siste Dominikus gjorde, var å sende tretten av sine medbrødre under ledelse av broder Gilbert til England, hvor de grunnla klostre i Canterbury, London og Oxford. Til Norge kom dominikanerne i 1221. I løpet av få århundrer hadde ordenens misjon og hus spredt seg over hele Asia og Nord- og Sør-Amerika.

Etter det andre generalkapitlet dro Dominikus til Venezia, og der besøkte han kardinal Ugolino. Han etterlot noen få brødre der for å starte en ny kommunitet og dro tilbake til Bologna sammen med den nye prioren, Ventura. Dominikus var trøtt på grunn av reisen og varmen, men insisterte på å arbeide. Han ba hele natten. Neste dag var han svært syk og ble lagt til sengs. Han avla generalskriftemål og sa at han alltid hadde vært sølibatær, men foretrakk likevel å snakke med unge kvinner fremfor å høre på gamle.

For å slippe unna varmen ble han fraktet ut på landet til kirken Santa Maria for å få bedre luft. Men han visste at han var døende. Til de 20 brødrene snakket han lenge om temaet fattigdom, og etter eget ønske ble han fraktet tilbake til Bologna for "å begraves under sine brødres føtter". Han lovte brødrene at han ville være til større nytte for dem i himmelen enn om han skulle fortsette å være blant dem. Samlet rundt sin grunnlegger leste de bønnene for den døende, og ved Subvenite gjentok Dominikus disse ordene, og døde. Det var den 6. august 1221, og Dominikus var ca 52 år gammel. Han døde "i broder Monetas seng fordi han ikke hadde noen egen, og i broder Monetas drakt, fordi han ikke hadde noen egen". Han ble gravlagt i Bologna.

Etter Dominikus' død var brødrene mer omhyggelige med hans bønner og arbeidet han hadde inspirert enn med noen kult, og de brydde seg lite om hans relikvier. Gravmælet de bygde, var beskjedent. Det ble liggende i friluft da arbeidet med en ny kirke i Bologna startet i 1228. Pave Gregor IX ga sin tillatelse til den høytidelige overføringen av Dominikus' levninger til den nye kirken i 1233, og det oppsto en folkelig kult. Det skal ha skjedd mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 3. juli 1234 av sin venn pave Gregor IX, som i 1228 også hadde helligkåret Frans. Dominikus' bror Mannes grunnla en kirke til helgenes ære i hans fødehus. Kulten bredte seg med dominikanerordenens utbredelse. Dominikus er skytshelgen for dominikanerne og mot feber, som han selv led av. Han er også skytshelgen for Bologna og for astronomene.

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus' formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus' ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus' brev og den hellige Johannes Kassians "Konferanser". Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

Dominikus' gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell'Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus' hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans' grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus' grav.

Et mindre overdådig og mer autentisk minnesmerke er det eldste portrettet av Dominikus, utført av en anonym primitiv kunstner fra Siena, som nå befinner seg i Fogg Art Museum i Harvard University. Den salige dominikanermunken og kunstneren Fra Angelico har også malt scener fra hans liv i Fiesole og Firenze, hvor fremstillingen av helgenen er nært basert på gravskulpturen i Bologna. Dominikus fremstilles oftest som predikant, og hans attributter i kunsten er bok som står for lærdom, lilje for kyskhet eller spurv for fattigdom. Andre attributter er stein, stav eller en stjerne over panne eller bryst.

Senere artister avbildet Dominikus med en rosenkrans, ofte mens han mottar den av Jomfru Maria, ettersom han feilaktig ble trodd å ha innført rosenkransbønnen. Opprinnelsen til rosenkransen er ukjent - muligens kom den til kristendommen fra islam. Alan de Rupe, en dominikaner på 1400-tallet, grunnla et broderskap for Vår Frue og St. Dominikus i Douai i Frankrike, og å be rosenkransbønnen ble en betingelse for medlemsskap. Det samme gjorde Jakob Weyts, prior for klosteret i Haarlem i Nederland, hvor det første Rosenkransbrorskapet ble startet i 1478, og dominikanerprioren i Köln, Jakob Sprenger, som etablerte et brorskap i Roma. Pave Sixtus IV ga spesiell avlat til alle som praktiserte denne fromheten. I løpet av få år styrket hundrevis av lignende brorskap rosenkransens assosiasjon til dominikanerordenen. Dominikanerpaven, den hellige Pius V, etablerte Rosenkransfesten for å minnes dens antatte betydning ved slaget i Lepanto i 1570.

Dominikus avbildes også ofte med en liten svart og hvit hund ved føttene, gjerne med en fakkel i munnen. Dette skyldes morens drøm da hun var gravid med ham. Denne hunden ble et symbol for Dominikanerordenen, og i senere tider ga det opphavet til det berømte ordspillet på ordensgrunnleggerens navn, Domini canes, "Herrens vakthunder". Fakkelen er et symbol på Sannheten. En annen av de mange legendene om Dominikus' barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av den hellige Dominikus. Derfor er et annet av dominikanernes symboler en stjerne.

Dominikanernes ordensdrakt er en hvit tunika med en svart kutte med hette over, og derfor ble de i Norden kalt sortebrødrene og i England Black friars. Mange store kulturpersonligheter har tilhørt ordenen, som Albert den Store, Thomas Aquinas, Katarina av Siena, Fra Angelico, Henrik Suso og Peter av Verona. Men den har også fostret Torquemada, storinkvisitoren, og den asketiske reformatoren Savonarola, som ble brent på bålet. Dominikanerne ledes av Generalmagisteren i Roma, som nå velges for tolv år. Hvert kloster velger selv sin prior. I dag har den ca 6.600 brødre i 51 provinser, 38.000 kontemplative og apostoliske nonner i 150 kongregasjoner, 4.400 klausurerte nonner i 250 klostre og 70.000 lege medlemmer i 70 broderskap. Ordenen kom tilbake til Norge i 1921.

Dominikus ble til midten av 1500-tallet minnet den 5. august (dødsdagen 6. august er opptatt av Herrens forklarelse). Deretter ble han i 400 år minnet den 4. august, men fra 1972 minnes han den 8. august, da 4. august er dødsdagen for den hellige Johannes Maria Vianney. I Bologna minnes Dominikus fortsatt med pavelig dispensasjon den 4. august. De skismatiske dominikanerne som fulgte erkebiskop Lefebvre ut av Kirken, minnes ham også fortsatt den 4. august.