Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Elisabeth Anna Bayley Seton (1774-1821)

Minnedag: 4. januar

nullSkytshelgen for United States Sea Services og staten Maryland; for katolske skoler (uoffisielt)

Den hellige Elisabeth Anna Bayley ble født den 28. august 1774 i New York i USA, to år før den amerikanske uavhengigheten. Foreldrene var ivrige medlemmer av den episkopale (anglikanske) kirke, hennes mor Catherine Charlton var datter av den episkopale rektor for kirken St. Andrew's i Staten Island, mens faren Richard Bayley var en fremstående lege og anatomiprofessor ved King's College, som i dag er Columbia-universitetet. Han var også den første helsedirektør for New York City. Han var født i Connecticut, men utdannet i England, og han forble lojal til britene under den amerikanske uavhengighetskrigen og tjente som kirurg for de britiske «rødjakkene» som sloss mot George Washingtons opprørshær. De fleste av hennes slektninger var hengivne protestanter.

Elisabeths mor døde da hun bare var tre år gammel og etterlot seg tre unge døtre. Faren giftet seg på nytt med Charlotte Barclay, og blant de syv barna i hans andre ekteskap var Guy Charleton Bayley. Dennes sønn James Roosevelt Bayley skulle konvertere og bli katolsk erkebiskop av Baltimore. Elisabeth var alltid svært glad i sin stemor, som var en from anglikaner, og sine halvsøsken. Faren sørget for at hun fikk en noe uortodoks, men utmerket utdannelse, både på en privatskole i New York City og i hjemmet, hvor faren underviste henne og hennes brødre og søstre. Elisabeth leste med entusiasme bøker fra farens omfattende bibliotek. Hun var også svært from, og fra sine tidligste år viste hun en uvanlig omsorg for de fattige, og hun vokste opp med en lengsel etter å pleie de syke, spesielt de som var fattige. Men hun elsket også dans og teater. Hun hadde arvet et voldsomt temperament, men hun lærte seg å beherske det.

Den 25. januar 1794 giftet den 19-årige Elisabeth seg med den rike kjøpmannen William Magee Seton i St. Paul's Church i New York, og med ham fikk hun to sønner og tre døtre. I sin svigerinne Rebecca Seton fant hun en sjelevenn, og i 1797 var hun en av grunnleggerne av et selskap som skulle hjelpe fattige enker med små barn (The Society for the Relief of Poor Widows with Small Children). Elisabeth og hennes venner var så aktive at de ble kjent som «protestantiske Barmhjertige søstre». De besøkte de fattige i deres hjem for å bringe trøst og pleie de syke.

Men lykken snudde. Elisabeths svigerfar døde i 1798, og det unge paret fikk ansvaret for Williams syv halvsøsken og for familiens importforretning. Elisabeths far døde i 1801, og i 1802 ble deres femte barn født. William tapte sin formue i 1800 da mange av familiens skip ble senket i krig, og han var nødt til å slå seg selv konkurs. Det gikk slik ut over hans helse at han utviklet tuberkulose. Legene foreskrev en sjøreise, og i 1803 dro ekteparet sammen med sin eldste datter, den åtteårige Anna, for å bo hos de italienske brødrene Filicchi, mannens forretningsvenner i Livorno i Italia, i håp om at det sunnere klimaet der kunne kurere William. De andre barna, William, Richard, Rebecca og Catherine, ble etterlatt hos Rebecca Seton.

Men William døde i Pisa den 27. desember 1803, seks uker etter deres ankomst, og Elisabeth ble enke, bare 28 år gammel. Hun overlevde ved hjelp fra vennligheten fra brødrene Filicchi og deres familie, og hun ble boende en stund hos dem. Mens hun var hos disse katolske familiene og i kirkene i Italia begynte hun å se skjønnheten i den katolske tro. Hun ble først forsinket av datterens sykdom og deretter sin egen, men da hun til slutt vendte tilbake til New York den 3. juni 1804 sammen med Antonio Filicchi, var hun allerede overbevist katolikk. Hennes svigerinne Rebecca døde i juli.

Hun møtte sterk motstand fra sine episkopale venner og slektninger, og Mr. Hobart (senere anglikansk biskop) som hadde stor innflytelse over henne, gjorde alt han kunne for å avskrekke henne fra å bli katolikk. Men Elisabeth fastet og ba om opplysning, og med hjelp fra Antonio Filicchi brevvekslet hun med Louis Lefèbvre de Cheverus, den første biskopen av Boston. Etter grundig undervisning ble hun tatt opp i Den katolske kirke den 14. mars 1805 av p. Matthew O'Brien i St. Peter's Church i Barclay Street i New York. Den 25. mars mottok hun sin første kommunion, og hun ble konfirmert i 1806 av biskop John Carroll av Baltimore.

Elisabeth var nå forlatt av venner og slektninger, og hun var i en desperat økonomisk stilling. I et forsøk på å få endene til å møtes startet hun en pensjonatskole i New York for sine barn. Men hennes fremgang og svigerinnen Cecilia Setons konversjon i 1806 skapte en storm av raseri fra protestantene i New York, og hennes familie og deres mektige venner gikk til skritt for å få henne utvist fra byen. Skolen ble tvunget til å stenge da foreldrene tok sine barn ut av skolen på grunn av hennes katolisisme. Da etablerte hun et losjihus hvor hun lagde mat, sydde for og så etter 14 gutter som gikk på skole andre steder i byen. Hun var tvunget til å arbeide dag og natt og vurderte å flytte til Canada, hvor hun håpet at livet kunne bli lettere og billigere.

Men hun slapp å emigrere, for etter noen meget vanskelige år ble hun invitert av dr. William Dubourg, lederen for sekularprestkongregasjonen Sulpisianerne i Baltimore og rektor for seminaret St. Mary's, til å grunnlegge en skole for jenter der. Skolen åpnet i juni 1808 og hadde snart suksess. Elisabeth samlet en gruppe likesinnede kvinner rundt seg på samme måte som hun hadde gjort i New York, og etter hvert ga sulpisianer-superioren, med godkjennelse av biskop John Carroll av Baltimore, Elisabeth og hennes assistenter en regel. De fikk også tillatelse til å avlegge løfter og til å bære drakt. Den 25. mars 1809 avla hun sine første løfter.

Mr. Cooper, en konvertitt og seminarist fra Virginia, ga 10.000 $ til grunnleggelsen av en skole for fattige barn. I juni 1809 flyttet Elisabeth sin unge kommunitet på fire medsøstre til Emmitsburg i det nordvestlige Maryland, hvor hun grunnla en skole for barn av fattige. Hun innførte en regel som var bygd på regelen som ble fulgt av Barmhjertighetens søstre, grunnlagt av den hellige Vincent de Paul (Sorores Caritatis Sancti Vincentii a Paul). Tre av disse søstrene skulle sendes for å lære opp den unge kommuniteten, men Napoleon nektet dem å forlate Frankrike. Kongregasjonen tok navnet «St. Josefs søstre», og fra da var Elisabeth kjent som Moder Seton. Tittelen passet spesielt godt, for noen av hennes egne barn var fortsatt hos henne i Stone House, som det ble kjent som.

nullElisabeth Setons grunnleggelse var den første kongregasjonen for kvinner som hadde sin opprinnelse i USA, The American Sisters of Charity; fra 1812 The Daughters of Charity of St. Joseph; i dag Sisters of Charity of Seton Hill – SC. I 1812 var den lille kommuniteten vokst til nitten, blant dem Elisabeths svigerinner Harriet og Cecilia, og ble akseptert som en offisiell kongregasjon av erkebiskop Carroll med Elisabeth som den første leder (superior). Moder Seton og hennes atten søstre avla løftene den 19. juli 1813.

Selv om Elisabeth ikke glemte tjenesten for de fattige, og spesielt for de svarte, la hun i realiteten grunnsteinen for det som ble det amerikanske kirkeskole-systemet. Hun utdannet lærere og lagde bøker for bruk i disse skolene, og hun åpnet også barnehjem i Philadelphia (1814) og New York (1817).

Moder Seton fant også tid ved siden av å lede kongregasjonen til selv å arbeide med de fattige og syke, men også til å komponere musikk, skrive hymner og skrive åndelige foredrag. Mange av dem ble senere utgitt. Hun oversatte også bøker fra fransk til engelsk. Ved hennes død var det grunnlagt over tyve søsterkommuniteter. Kongregasjonen har vokst betydelig, og er i dag en av de største og mest innflytelsesrike av sitt slag. Etter hvert utviklet kongregasjonen seg til fem uavhengige kommuniteter, samt en sjette som sluttet seg sammen med de franske Barmhjertighetens døtre i 1850.

Den hellige Elisabeth Anna Bayley (en: Elizabeth Ann) ble født den 28. august 1774 i New York City i USA, to år før den amerikanske uavhengigheten. Hun var det andre barnet av dr. Richard Bayley (1744-1801) og hans hustru Catherine Charlton (d. 1777), begge familiene var blant de første i New York. Farens foreldre William Bayley (ca 1708-ca 1758) og Susannah LeConte (LeCompte, f. 1727), var prominente hugenotter i New Rochelle i New York. Elisabeths mor var datter av Mary Bayeux og dr. Richard Charlton (d. 1777), som bodde på Staten Island, hvor dr. Charlton var pastor i Saint Andrew’s episkopale (anglikanske) kirke. Elisabeths foreldre var ivrige medlemmer av den episkopale kirke, og de fleste av hennes slektninger var hengivne protestanter.

Faren var en fremstående lege og anatomiprofessor ved King’s College, som i dag er Columbia-universitetet. Han var også den første helsedirektør for New York City. Han var født i Connecticut, men utdannet i England, og han forble lojal til britene under den amerikanske uavhengighetskrigen og tjente som kirurg for de britiske «rødjakkene» som sloss mot George Washingtons opprørshær.

Elisabeths mor Catherine døde i 1777 da Elisabeth var tre år gammel. Dette var muligens et resultat av en barnefødsel, for deres yngste barn, Catherine Bayley (1777-78), døde tidlig året etter. Parets første barn, Mary Magdalene Bayley (1768-1856), giftet seg i 1790 med dr. Wright Post (1766-1828) fra New York.

Faren giftet seg på nytt i 1778 med Charlotte Amelia Barclay (1759-1805), et medlem av familien til Jacobus James Roosevelt, for å sørge for en ny mor til hans to overlevende døtre. Paret fikk syv barn, tre døtre og fire sønner. Blant dem var Guy Charleton Bayley (1786-1859), og hans sønn James Roosevelt Bayley (1814-77) skulle konvertere til katolisismen og bli den første biskop av Newark (1853-72) og åttende erkebiskop av Baltimore (1872-77). Etter eget ønske ble erkebiskop Bayley gravlagt på St. Joseph’s Cemetery, den originale kirkegården til The Sisters of Charity i Emmitsburg.

Elisabeth var alltid svært glad i sine halvsøsken og sin stemor, som var en from anglikaner og ble aktiv i kirkens sosiale arbeid og pleide å besøke de fattige i deres hjem for å distribuere mat og annet som de trengte. Hun pleide å ta den unge Elisabeth med seg på sine veldedige runder. Faren sørget for at Elisabeth fikk en noe uortodoks, men utmerket utdannelse, både på en privatskole i New York City og i hjemmet, hvor faren underviste henne og hennes brødre og søstre. Elisabeth leste med entusiasme bøker fra farens omfattende bibliotek. Hun var også svært from, og fra sine tidligste år viste hun en uvanlig omsorg for de fattige, og hun vokste opp med en lengsel etter å pleie de syke, spesielt de som var fattige. Men hun elsket også dans og teater. Hun hadde arvet et voldsomt temperament, men hun lærte seg å beherske det.

Ekteskapet mellom Elisabeths far og den andre fru Bayley endte med separasjon som et resultat av en ekteskapelig konflikt. Elisabeth og hennes eldre søster Mary Magdalene ble avvist av stemoren i dette bruddet. Deres far reiste til London for videre medisinske studier på den tiden, så døtrene bodde midlertidig i New Rochelle sammen med deres onkel på farssiden, William Bayley, og hans hustru Sarah Pell Bayley. Etter å ha mistet en mor for andre gang opplevde Elisabeth en periode av mørke i denne tiden, noe hun reflekterte over senere i sine dagbøker. I disse dagbøkene viste Elisabeth en naturlig hang til kontemplasjon, hun elsket naturen, poesi og musikk, spesielt piano. Hun snakket flytende fransk, var en god musiker og en dyktig rytter. Hun var tilbøyelig til selvgranskning og gjorde ofte notater i dagboken som uttrykte sine følelser, religiøse streben og favorittavsnitt fra sin lesing.

Elisabeth ble en populær gjest i selskaper og på ball. Lenge etterpå skrev hun om alt dette som ganske harmløst, bortsett fra distraksjoner ved kveldsbønnen og bryet med å gjøre et stort nummer av kjoler. Elisabeth møtte William Magee Seton (1768-1803), en sønn av William Seton sr. (1746-98) og Rebecca Curson Seton (ca 1746-ca 1775), som ble hodestups forelsket i henne. Følelsene ble gjengjeldt, og de giftet seg nitten og 25 år gamle den 25. januar 1794 i St. Paul’s Church i New York. Bryllupet ble holdt i hjemmet til Elisabeths søster og svoger, dr. Wright og Mary Bayley Post, på Manhattan. Samuel Provoost (1742-1815), den første episkopale biskop av New York, bevitnet parets bryllupsløfter.

Elisabeths mann William var en rik kjøpmann i importhandel, og hans far, William Seton sr., tilhørte den utarmede skotske adelsfamilien Setons fra Parbroath og emigrerte til New York i 1758, og han ble bestyrer for  og deleier av jernverkene i Ringwood i New Jersey. Han var lojalist og den siste kongelige notarius publicus for byen og provinsen New York under krigen. William Magee var den eldste sønnen i farens to ekteskap. William Seton sr. giftet seg i 1767 med Rebecca Curson (ca 1746-1775), og året etter hennes død giftet han seg i 1776 med hennes søster Anna Maria Curson (d.1792).

nullElisabeth og William fikk fem barn, to sønner og tre døtre: Anna Maria (Annina) (1795-1812), William II (1796-1868), Richard Bayley (1798-1823), Catherine Charlton (1800-91) (som skulle bli den første amerikaner som sluttet seg til The Sisters of Mercy) og Rebecca Mary (1802-16). Anna Maria, som fulgte foreldrene til Italia i 1803, fikk tuberkulose da hun var ung, men avla sine løfter som en Sister of Charity på dødsleiet. Hennes yngste søster Rebecca falt på isen en gang før 1812, noe som gjorde at hun fikk en hofteskade som resulterte i lammelse og tidlig død, også av tuberkulose. Både Anna Maria og Rebecca er gravlagt på St. Joseph’s Cemetery ved The National Shrine of St. Elisabeth Ann Seton i Emmitsburg i Maryland. Etter at Richard ble statstjenestemann og soling med U.S. Navy i 1822, ble han smittet av tyfus som et resultat av å ha pleid et offer for sykdommen. Richard døde tidlig utenfor kysten av Liberia om bord på skipet Oswego og ble gravlagt til havs.

Catherine Charlton (også kalt Josephine), var vakker og slagferdig. Hun utmerket seg for sine språklige og musikalske talenter, som ble utviklet på Saint Joseph’s Academy i Emmitsburg. Hun var den eneste Seton til stede ved sin mors død. Catherine bodde senere sammen med sin bror William og hans og besøkte Europa med dem flere ganger før hun ble den første postulanten og et grunnleggermedlem av The Sisters of Mercy i New York City i 1846. Som Mother Mary Catherine viet hun seg i mer enn førti år til fengselstjeneste i New York. William II hadde vist en lidenskap for det åpne havet siden sin ungdom. Han ble utnevnt til løytnant i U.S. Navy i februar 1826 og giftet seg i 1832 med Emily Prime (1804-54). Syv av deres ni barn levde til de ble voksne, inkludert erkebiskop Robert Seton (1839-1927) og Helen (1844-1906), en annen Sister of Mercy i New York som sr. Mary Catherine (1879-1906).

Familien Seton var sosialt prominente i New York og tilhørte den fasjonable Trinity Episcopal Church på Broadway. Elisabeth var en hengiven kommunikant der under innflytelse av Rev. John Henry Hobart (1775-1830, senere biskop), som var hennes åndelige veileder. I sin svigerinne Rebecca Mary Seton (1780-1804) fant Elisabeth en sjelevenn, og i 1797 var hun en av grunnleggerne av et selskap som skulle hjelpe fattige enker med små barn (The Society for the Relief of Poor Widows with Small Children). Elisabeth og hennes venner var så aktive at de ble kjent som «protestantiske Nestekjærlighetens søstre». De besøkte de fattige i deres hjem for å bringe trøst og pleie de syke.

William Magee fikk sin utdannelse i England, og sammen med sin far William sr. og sin bror James var han grunnleggerpartner i det merkantile import og eksportfirmaet William Seton Company, som hadde blitt Seton, Maitland and Co. i 1793. Han hadde besøkt viktige handelshus i Europa i 1788 og var en venn av Filippo Filicchi (1763-1816), en berømt kjøpmann i Livorno (Leghorn) i Italia, som var en betydelig handelspartner for hans firma. Men da hans far døde uventet i 1798, og det unge paret fikk ansvaret for Williams syv halvsøsken og for familiens importforretning, begynte Seton-familiens formue å minske. William ble hjemsøkt av visjoner om gjeldsfengselet, mens Elisabeth var sikker på at Gud ville hjelpe dem til å overleve. Selv om Elisabeth var rundt seks måneder gravid med sitt tredje barn, klarte hun omsorgen for begge familiene Seton. Der valgte hun hjemmeskole for de tre yngste av hennes svigerinner og oppdaget gleden ved sin første erfaring med undervisning av sine første elever, Charlotte (1786-1853), Henrietta (Harriet) (1787-1809) og Cecilia (1791-1810).

Elisabeths far døde i 1801, og i 1802 ble deres femte barn født. Samme år førte virkningene av Englands blokade av Napoleons Frankrike og av at mange av familiens skip ble senket i krigen, samt økonomiske faktorer i Amerika til at William tapte sin formue, og han var nødt til å slå seg selv konkurs i 1801. Familien Seton mistet sine eiendeler og familiehjemmet i 61 Stone Street på nedre Manhattan. Elisabeth tilbrakte den julen med å vokte inngangsdøren for å holde beslagsoffiseren ute. Gjennom det meste av deres ekteskap led William Seton av tuberkulose, og konkursen forverret hans tilstand. Legene foreskrev en sjøreise, og i 1803 dro ekteparet sammen med sin eldste datter, den åtteårige Anna, for å bo hos de italienske brødrene Filicchi, mannens forretningsvenner i Livorno i Italia, i håp om at det sunnere varme klimaet der kunne kurere William. De andre barna, William, Richard, Rebecca og Catherine, ble etterlatt hos Rebecca Mary Seton.

For å betale for reisen, solgte Elisabeth de siste av sine eiendeler – sølv, vaser og bilder, alt trolig arvet fra hennes far. Selve reisen var behagelig, men da de ankom Livorno, fryktet myndighetene den gulfeberen som da herjet i New York, og de ble holdt i karantene i førti dager i et steintårn utenfor byen, San Jacopo Lazaretto. Der gjennomgikk Elisabeth de grusomste lidelser hun noen gang skulle kjenne, muligens nøkkelen til alt det som hendte i resten av hennes liv. Hun gråt, deretter irettesatte hun seg selv for å oppføre seg som om Gud ikke var til stede. Hun tok seg av sin syke mann, som nå hostet opp blod, underholdt Anna Maria med historier og spill og holdt små bønnestunder.

Etter dette døde William i Pisa den 27. desember 1803, seks uker etter deres ankomst, bare 35 år gammel. Han ble gravlagt på Den gamle engelske kirkegården i Livorno. Nå var Elisabeth blitt enke, bare 29 år gammel. Hun og datteren Anna Maria overlevde ved hjelp fra gjestfriheten til brødrene Filicchi og deres familie, og de ble boende en stund hos dem. Antonio Filicchi (1764-1847) og hans hustru Amabilia Baragazzi Filicchi (1773-1853) viste stor gjestfrihet overfor enken og datteren inntil de vendte tilbake til USA neste vår. Filippo og hans hustru, den tidligere Mary Cowper (1760-1821) fra Boston, sammen med Antonio og Amabilia Filicchi, introduserte Elisabeth for den romerske katolisismen. Mens Elisabeth var hos disse katolske familiene og i kirkene i Italia mens hun ventet på å ta fatt på hjemreisen, begynte hun å se skjønnheten i den katolske tro. Hun ble først forsinket av datterens sykdom og deretter sin egen, men da hun til slutt vendte tilbake til New York den 3. juni 1804 sammen med Antonio Filicchi, som hadde forretningsinteresser i Amerika, var hun allerede overbevist katolikk.

Men øyeblikkelig motstand og usikkerhet truet hennes beslutning. Elisabeths religiøse tilbøyeligheter skapte vrede hos både familie og venner. Deres fiendskap sammen med hennes elskede svigerinne og nærmeste fortrolige, Rebecca Mary Setons, premature død i juli, forårsaket dyp sorg hos Elisabeth. Hun var også urolig for sin anstrengte økonomiske stilling som gjorde henne avhengig av andres sjenerøsitet. Hennes fem barn var alle under åtte år gamle. Som alenemor sto Elisabeth overfor mange utfordringer og måtte ofte flytte til billigere leiligheter.

Mens Elisabeth forsøkte å finne ut hva som var Guds vilje for hennes fremtid, ble Jomfru Maria hennes trosfokus. I denne perioden lente hun seg på flere rådgivere blant presteskapet, og med hjelp fra Antonio Filicchi brevvekslet hun med Louis Lefèbvre de Cheverus (1768-1836), senere den første biskopen av Boston (1808-23), og hans medarbeider p. Francis Matignon (1753-1818). Etter å ha kjempet med tvil og frykt i sin jakt på sannheten, løste Elisabeth sin indre konflikt når det gjaldt å konvertere, og bestemte seg for den romerske katolisismen.

Statue av Elisabeth Ann Seton på Saint Raymond’s Cemetery i BronxElisabeth møtte sterk motstand fra sine episkopale venner og slektninger, og Mr. Hobart (senere anglikansk biskop) som hadde stor innflytelse over henne, gjorde alt han kunne for å avskrekke henne fra å bli katolikk. Men Elisabeth fastet og ba om opplysning, Etter grundig undervisning ble hun tatt opp i Den katolske Kirke den 14. mars 1805 ved å avlegge trosbekjennelsen for p. Matthew O’Brien (1758-1815) i St. Peter’s Church i Barclay Street på Nedre Manhattan i New York, den eneste katolske kirken i byen siden de anti-katolske lovene var blitt opphevet bare noen år tidligere. To uker senere, den 25. mars, mottok hun sin første kommunion, og hun ble fermet (konfirmert) på pinsedag i 1806 av biskop John Carroll av Baltimore (1735-1815), den eneste katolske biskopen i nasjonen og senere erkebiskop, som hun betraktet som sin åndelige far. Som fermingsnavn valgte Elisabeth Maria (Mary), og deretter undertegnet hun ofte som «MEAS» for Mary Elisabeth Ann Seton.

Elisabeths første år som katolikk (1805-08) i New York var preget av skuffelser og fiaskoer. Hun var nå forlatt av venner og slektninger, og hun var i en desperat økonomisk stilling. For å forsørge seg selv og sine barn hadde hun startet en pensjonatskole i New York, et akademi for unge kvinner, noe som var vanlig for enker av sosial anseelse i denne perioden. Men hennes konversjon til katolisismen skapte en storm av raseri fra protestantene i New York, og hennes familie og deres mektige venner forsøkte å få henne utvist fra byen. Etter at nyheten om hennes konversjon til katolisismen hadde spredt seg, trakk de fleste foreldrene sine døtre ut av akademiet, på grunn av tidens anti-katolske stemning, og skolen ble tvunget til å stenge.

Men hun sikret seg en lærerstilling på skolen til et protestantisk ektepar, Mr. & Mrs. Patrick White, men denne skolen mislyktes økonomisk innen kort tid. Elisabeths neste vågestykke var et losjihus for gutter som gikk på en skole ledet av Rev. William Harris i Saint Mark’s Episcopal Church, og hun lagde mat, sydde og passet på fjorten gutter, men misfornøyde foreldre trakk ut sine sønner. Medlemmer av familien Seton så også med mistro på Elisabeths innflytelse på de yngre familiemedlemmene. Deres frykt viste seg berettiget da svigerinnen Cecilia konverterte til katolisismen i 1806, og deretter avla også Harriet trosbekjennelsen i 1809 (Cecilia og Harriet var mannens to yngre halvsøstre som hadde vært Elisabeths første elever da de var barn). Under Cecilias kamper som ny konvertitt skrev Elisabeth en instruktiv Åndelig dagbok (1807) for å tilby henne kloke råd.

Etter noen meget vanskelige år hvor hun var tvunget til å arbeide dag og natt, vurderte hun å flytte til Canada, hvor hun håpet at livet kunne bli lettere og billigere. Men hun slapp å emigrere, for akkurat da ble hun kjent med en besøkende prest, abbé Louis William Valentine Dubourg SSP, som var medlem av den franske emigrantkommuniteten i presteordenen Sulpisianerne (Societas Presbyterorum a Sancto Sulpicio – PSS) og da president for St Mary’s college i Baltimore. Sulpisianerne hadde søkt tilflukt i USA fra den religiøse forfølgelsen under terrorstyret i Frankrike, og de var i gang med å etablere det første katolske seminaret for USA i tråd med formålet for sitt selskap. I flere år hadde dr. William Dubourg sett for seg en religiøs skole for å møte behovet for utdannelse i det lille katolske miljøet i USA. Han inviterte Elisabeth til Baltimore for å grunnlegge en skole for jenter der. Hun aksepterte invitasjonen og forlot New York for godt den 8. juni 1808. Skolen, St Joseph’s Academy and Free School, en skole viet til utdannelsen av katolske jenter, åpnet i juni 1808 og hadde snart suksess. Dette var den første katolske friskolen i USA.

Sulpisianerne så for seg utviklingen av en søsterkongregasjon etter modell av kongregasjonen «Nestekjærlighetens søstre», grunnlagt i 1633 i Paris av den hellige Vincent de Paul (Sorores Caritatis Sancti Vincentii a Paul), og de rekrutterte aktivt kandidater til den gryende kommuniteten. Cecilia Maria O’Conway (1788-1865) fra Philadelphia var den første som ankom, den 7. desember 1808. Hun ble fulgt i 1809 av Mary Ann Butler (1784-1821) fra Philadelphia, Susanna Clossey (1785-1823) fra New York, Catharine Mullan (1783-1815) fra Baltimore, Anna Maria Murphy Burke (ca 1787-1812) fra Philadelphia og Rosetta (Rose) Landry White (1784-1841), en enke fra Baltimore.

Denne gruppen av likesinnede kvinner samlet seg rundt Elisabeth, og etter hvert ga sulpisianernes superior, med godkjennelse av biskop John Carroll av Baltimore, Elisabeth og hennes assistenter en regel. De fikk også tillatelse til å avlegge løfter og til å bære drakt. Den 25. mars 1809 avla Elisabeth som den eneste sine første løfter om kyskhet og lydighet til biskop John Carroll av Baltimore for ett år i det nedre kapellet i St Mary’s Seminary i Paca Street, nå St Mary’s Spiritual Center and Historic Site. Ved den anledningen ga erkebiskopen Elisabeth tittelen «Moder Seton». Den 16. juni 1809 opptrådte gruppen av søstre i like klær, med svart kjole, kappe og hvit kysehatt med et svart bånd. Drakten var inspirert av kvinners enkedrakt i Italia som Elisabeth hadde sett der.

Samuel Sutherland Cooper (1769-1843), en rik konvertitt fra Virginia og seminarist på sulpisianernes nylig etablerte Mount Saint Mary’s University nær Emmitsburg, ga 10 000 US$ til grunnleggelsen av en skole for fattige barn og kjøpte 269 acres (over tusen mål) på landsbygda i Frederick County i Maryland. Cooper ønsket å etablere en institusjon for utdannelse og formasjon for jenter basert på kristne verdier og den katolske tro, samt tjeneste for de eldre, yrkesfaglig opplæring og en liten fabrikk, som kunne være nyttig for mennesker som levde i fattigdom.

I juni 1809 flyttet Elisabeth sin unge kommunitet på fire medsøstre til Emmitsburg i det nordvestlige Maryland, hvor hun grunnla en skole for barn av fattige. Hun innførte en regel som var bygd på regelen som ble fulgt av Vincent de Pauls «Nestekjærlighetens døtre». Tre av disse søstrene skulle sendes for å lære opp den unge kommuniteten, men keiser Napoleon nektet dem å forlate Frankrike. Kongregasjonen tok navnet «St. Josefs søstre», og fra da var Elisabeth kjent som Moder Seton. Tittelen passet spesielt godt, for noen av hennes egne barn var fortsatt hos henne i det som ble kjent som Stone House.

Deres gårdshus av stein fra ca 1750 var ennå ikke klart for beboelse da Elisabeth og hennes første gruppe ankom Emmitsburg-området i midten av juni 1809. P. John Dubois SSP (1764-1842), grunnlegger av Mount St Mary’s College og Seminar (1808), tilbød sin hytte på St Mary’s Mountain for kvinnenes bruk inntil de kunne flytte til sin eiendom i den nærliggende dalen rundt seks uker senere. Ifølge tradisjonen ga Elisabeth området navnet St Joseph’s Valley. Der begynte Nestekjærlighetens søstre av St Josef den 31. juli 1809 i Stone House, det tidligere Fleming gårdshus. Elisabeth og hennes ledsagere flyttet inn i St Joseph’s House (nå The White House) den 20. februar 1809. De åpnet St Joseph’s friskole den 22. februar 1810 for å utdanne trengende jenter fra området og var den første gratis katolske skolen for jenter drevet av søstre i landet. Akademiet St Josef begynte den 14. mai 1810, med tillegg av kostelever som betalte for utdannelsen, noe som gjorde det mulig for søstrene å subsidiere deres veldedige oppdrag. Akademiet og friskolen utgjorde den katolske utdannelsens vugge i USA.

Elisabeth Setons grunnleggelse var den første kongregasjonen for kvinner som hadde sin opprinnelse i USA, The American Sisters of Charity; fra 1812 The Daughters of Charity of St. Joseph; i dag Sisters of Charity of Seton Hill – SC («Nestekjærlighetens søstre av Seton Hill»). I 1812 var den lille kommuniteten vokst til nitten, blant dem Elisabeths svigerinner Harriet og Cecilia, og ble akseptert som en offisiell kongregasjon av erkebiskop Carroll med Elisabeth som den første leder (superior). Moder Seton og hennes atten søstre avla løftene den 19. juli 1813.

Sulpisianerne hjalp Elisabeth med å adaptere den franske regelen for Nestekjærlige døtre fra 1672 til Nestekjærlighetens søstre av St Josef i samsvar med behovene til Den katolske kirke i USA. Elisabeth formet sine søstre i den vincentinske ånd ifølge tradisjonen til de hellige Louise av Marillac (1591-1660) og Vincent de Paul (1581-1660). Atten nestekjærlige søstre, inkludert Elisabeth, avla private, årlige løfter om fattigdom, kyskhet, lydighet, og tjeneste for de fattige for første gang den 19. juli 1813. Deretter avla de løfter årlig den 25. mars og forsto sine plikter i henhold til reglene for The Society of Sisters of Charity in the United States of America (1812).

nullElisabeth ble valgt av medlemmene av kommuniteten til den første Moder for Nestekjærlighetens søstre, og hun ble gjenvalgt gang på gang og forble kommunitetens leder helt til sin død. Sulpisianerne, som hadde unnfanget og grunnlagt kommuniteten, fylte det kirkelige embetet som generalsuperior til og med 1849. Elisabeth arbeidet sammen med tre påfølgende sulpisianere i denne stillingen, patrene Louis William Dubourg SSP, Jean-Baptiste David SSP (1761-1841) og John Dubois SSP.

P. Simon Gabriel Bruté SSP (1779-1839) fra Mount St Mary’s, tjente som Elisabeths åndelige veileder inntil hennes død kapellan for Nestekjærlighetens søstre til 1834, Han var hennes fremste veiviser langs stien til hellighet. Sammen med Dubois innpodet han aktivt ånden fra Vincent de Paul og Louise de Marillac i og blant søstrene. Bruté rådet Elisabeth til å lese og oversette biografiene om Louise og Vincent og noen av deres åndelige skrifter.

Nestekjærlighetens søstre kombinerte sosial tjeneste med opplæring i troen og religiøse verdier i alt de foretok seg i sin misjon. Elisabeth sendte søstre til Philadelphia i 1814 for å drive St Joseph’s Asylum, det første katolske barnehjemmet i USA. Året etter foretok Nestekjærlighetens søstre en grunnleggelse i Mount Saint Mary’s nær Emmitsburg for å drive sykestuen og stå for husholdet i kollegiet og seminaret. I 1817 forlot en liten gruppe søstre St Joseph’s Valley for å foreta enda en grunnleggelse, The Roman Catholic Orphan Asylum (senere St Patrick’s Orphan Asylum).

Det guddommelige forsyn veiledet Elisabeth og hennes lille kommunitet gjennom fattigdommen og de usikre første årene. Mange kvinner sluttet seg til Nestekjærlighetens søstre. Av de 98 kandidatene som kom til kongregasjonen i Elisabeths levetid, det vil si i løpet av perioden 1809-1820, var det 86 av dem som faktisk sluttet seg til den nye kommuniteten, og sytti prosent forble søstre for livet.

Selv om Elisabeth ikke glemte tjenesten for de fattige, og spesielt for de svarte, la hun i realiteten grunnsteinen for det som ble det amerikanske sogneskole-systemet. Hun utdannet lærere og lagde bøker for bruk i disse skolene, og hun åpnet også barnehjem i Philadelphia (1814) og New York (1817). Moder Seton fant også tid ved siden av å lede kongregasjonen til selv å arbeide med de fattige og syke, men også til å komponere musikk, skrive hymner og skrive åndelige foredrag. Mange av dem ble senere utgitt. Hun oversatte også bøker fra fransk til engelsk.

Resten av hennes liv ble tilbrakt med å lede og videreutvikle den nye kongregasjonen. Moder Seton ble beskrevet som en sjarmerende og kulturell kvinne. Hennes forbindelse til sosieteten i New York og det medfølgende sosiale presset for å forlate det nye livet hun hadde skapt for seg selv, hindret henne ikke fra å svare sjenerøst på sitt religiøse kall og nestekjærlige misjon. De største vanskelighetene hun møtte var faktisk interne og kom fra misforståelser og konflikter mellom personalet. Sykdom, sorg og tidlig død var alltid til stede i Elisabeths liv. Hun gravla atten søstre i Emmitsburg, i tillegg til sine to døtre Annina og Rebecca, og sine svigerinner Harriet og Cecilia Seton, som sluttet seg til henne i 1809.

Ved hennes død var det grunnlagt over tyve søsterkommuniteter. Kongregasjonen har vokst betydelig, og er i dag en av de største og mest innflytelsesrike av sitt slag. Etter hvert utviklet kongregasjonen seg til fem uavhengige kommuniteter, samt en sjette som sluttet seg sammen med de franske Nestekjærlighetens døtre i 1850. Innen 1830 drev søstrene barnehjem og skoler så langt vest som Cincinnati og New Orleans og hadde etablert det første hospitalet vest for Mississippi i St Louis.

Elisabeth Seton var en sjarmerende og kultivert kvinne med en fast karakter. Stilt overfor «verdens» sosiale press holdt hun fast ved troen og den levemåte som hun visste at Gud hadde kalt henne til. Av alle vanskeligheter og motløshet hun møtte, var de indre problemene de hardeste å bære; for eksempel avskydde hun å utøve autoritet over andre, og hun led ofte av anfall av åndelig tørke.

nullElisabeth Ann Seton døde langsomt og smertefullt av den tuberkulosen som hadde rammet hele hennes familie. På slutten inntok hun ikke noe annet enn litt portvin. Hun hadde skrevet til sin beste venn ikke lenge før: «I’ll be wild Betsy to the last». Hun døde den 4. januar 1821 i The White House i St Joseph’s Valley nær Emmitsburg i Maryland, bare 46 år gammel. Før hun døde, begynte hun selv på bønnene for de døende, og en av søstrene som visste at hun elsket fransk, ba Gloria og Magnificat på fransk med henne. Den livlige unge kvinnen som ikke hadde ønsket seg mer enn å gifte seg med en kjekk mann, bli en lykkelig hustru og oppdra en vakker familie, hadde hatt eventyr utenfor hennes villeste drømmer.

nullHun ble først gravlagt ved siden av to av sine døtre, men i 1846 ble hennes jordiske levninger flyttet til et gravkapell midt på kirkegården, som var reist av hennes sønn. Et nytt provinsialhus ble påbegynt i Emmitsburg i 1962, og dets enorme kapell ble vigslet i 1965. Elisabeth er nå gravlagt under et alter i dette kapellet i det som nå er Nasjonalhelligdommen for den hellige Elisabeth Ann Seton i provinsialhuset til Nestekjærlighetens døtre i Emmitsburg i Maryland.

Elisabeth Ann Seton hadde en dyp hengivenhet til Eukaristien, Skriften og Jomfru Maria. Salme 23 var hennes favorittbønn gjennom hele livet. Hun var en kvinne av bønn og tjeneste som sluttet seg til Louise de Marillacs og Vincent de Pauls spiritualitet. Det hadde vært hennes opprinnelige intensjon å slutte seg til Nestekjærlighetens døtre av St Vincent de Paul, men blokaden av Frankrike på grunn av Napoleonskrigene forhindret denne forbindelsen. Det var ført flere tiår senere, i 1850, at kommuniteten i Emmitsburg tok det skrittet å slutte seg til Døtrene og bli deres amerikanske gren, som deres grunnleggerske hadde sett for seg.

I dag er det seks separate religiøse kongregasjoner i Nord-Amerika som sporer sine røtter til starten på Nestekjærlighetens søstre i Emmitsburg. I tillegg til den originale kommuniteten av søstre i Emmitsburg (som nå er en del av den vincentinske ordenen), er de: The Sisters of Charity of Saint Vincent de Paul of New York i New York City (1846), The Sisters of Charity of Cincinnati i Cincinnati i Ohio (1852), The Sisters of Charity of Saint Vincent de Paul of Halifax i Halifax i Nova Scotia i Canada (1856), The Sisters of Charity of Saint Elisabeth i Convent Station i New Jersey (1859) og The Sisters of Charity of Seton Hill i Greensburg i Pennsylvania (1870).

Sulpisianernes generalkapitler i 1829 og 1845 krevde at sulpisianerne skulle vende tilbake til de oppgaven de var grunnlagt for, nemlig utdannelse og formasjon av prester. Derfor sørget sulpisianernes superiorer for at de Emmitsburg-baserte Nestekjærlighetens søstre av St Josef i 1850 sluttet seg til Nestekjærlighetens døtre av St Vincent de Paul i Paris i Frankrike. Disse kommunitetene dannet i 1947 The Conference of Mother Seton's Daughters som utviklet seg til The Sisters of Charity Federation (2006) med medlemskongregasjoner fra USA og Canada. Alle medlemmer av føderasjonen har sine røtter i tradisjonen til Vincent de Paul og Louise de Marillac.

Mother Seton School i Emmitsburg i Maryland er en direkte etterkommer etter St Joseph’s Academy and Free School. Den ligger litt over en kilometer mile fra stedet for den originale skolen og sponses av Nestekjærlighetens døtre. Seton Hall College (nå kjent som Seton Hall University) ble formelt grunnlagt den 1. september 1856 av James Roosevelt Bayley (1814-77), den første biskop av Newark (1853-72) og den åttende erkebiskop av Baltimore (1872-77), en fetter av president Theodore Roosevelt. Biskop Bayley ga institusjonen navn etter sin tante, St Elisabeth Ann Seton.

Elisabeth var en flittig forfatter. I tillegg til en omfattende korrespondanseskrev hun også hymner, notatbøker, journaler og dagbøker. Hennes journaler inkluderer både åndelige refleksjoner og krønikefortellinger. Dear Remembrances er en selvbiografisk retrospektiv oppsummering av livet. Hennes meditasjoner handler om de liturgiske tider, sakramentene, dyder, bibelske temaer og helgenene, inkludert Vincent de Paul og Louise de Marillac. Blant hennes instruksjoner er de som ble brukt til å forberede barn for deres første kommunion, og formasjonskonferanser for søstrene om slike temaer som tjeneste, nestekjærlighet, evigheten, sakramentet og Maria, Guds mor.

Elisabeth sto for den prototypiske engelske oversettelsen av deres første biografier, The Life of Mademoiselle Le Gras (Nicolas Gobillon, 1676) og The Life of the Venerable Servant of God Vincent de Paul (Louis Abelly, 1664). Elisabeth oversatte også utvalg fra Vincent de Pauls konferanser til Nestekjærlighetens døtre og Notes on the Life of Sister Françoise Bony D.C. (1694-1759). Også inkludert blant hennes oversettelser er utdrag fra utvalgte konferanser av den hellige Frans av Sales, deler av arbeider av den hellige Teresa av Ávila, meditasjoner av p. Louis Du Pont SJ, og det tidlige livet til den hellige Ignatius av Loyola. Elisabeth hadde for vane å kopiere meningsfulle avsnitt fra bøker hun leste og å skrive notater i margen i sin bibel.

Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt den 28. februar 1840 og igjen i 1882 av James Gibbons (1834-1921), niende erkebiskop av Baltimore (1877-1921) og kardinal fra 1886. Han var erkebiskop Bayleys etterfølger i Baltimore. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet av kardinal Gibbons i 1907 og ble avsluttet i 1924, etter hans død. Saken ble offisielt introdusert i Vatikanet den 28. februar 1940, og etter det gikk den sakte, men sikkert fremover.

Den 18. desember 1959 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Samme pave saligkåret henne også den 17. mars 1963, bare litt over to måneder før sin død. Hans etterfølger, den ærverdige pave Paul VI (1963-78) helligkåret henne den 14. september i Det hellige år 1975 og FNs internasjonale kvinneår. Hun var den første hellige som var født i USA. I sin høytidelige tale ved hennes helligkåring, der tusen nonner fra hennes kongregasjon fra Nord- og Sør-Amerika, Italia og misjonsland var til stede, understreket paven Elisabeths ekstraordinære innsats som hustru, mor, enke og viet nonne, eksemplet av hennes dynamiske og pålitelige vitnesbyrd for fremtidige generasjoner.

nullFør helligkåringen godkjente Den hellige stol tre mirakler på hennes forbønn, i henhold til de daværende reglene (i dag trengs bare to). Disse var: 1) Helbredelsen av sr. Gertrude Korzendorfer DC (1872-1942) fra New Orleans fra bukspyttkjertelkreft (Cancer pancreatis). 2) Helbredelsen av barnet Ann Theresa O’Neill (f. 1948) fra Baltimore fra akutt lymfatisk leukemi. 3) Den mirakuløse helbredelsen av Carl Kalin (1902-76) fra New York fra en sjelden form for encephalitis (hjernebetennelse).

Hennes minnedag (først og fremst i USA og hennes kongregasjon) er 4. januar. Hennes fremste helligdom er The National Shrine of St Elisabeth Ann Seton i Emmitsburg i Maryland, hvor hennes levninger er bisatt, og The Shrine of St. Elisabeth Ann Bayley Seton i State Street nr. 9 i New York City, på stedet for hennes tidligere bolig. Familien Setons hjem i New York City lå på stedet hvor det nå står en kirke til hennes ære, med den tidligere matchende bygningen til høyre (State Street nr. 7) som utgjør en del av helligdommen. Hun avbildes som enke med mørk hette. En rekke katolske kirker bærer Moder Setons navn. Offisielt er hun skytshelgen for United States Sea Services og staten Maryland. Folkefromheten anser henne også som skytshelgen for katolske skoler.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Lodi, Butler, Butler (I), Benedictines, Delaney, Bunson, Ball (2), Cruz (2), Jones (2), Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, elizabethannseton.org, archbalt.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000