Olavs omvendelse

Katolsk Akademi og St. Olav menighet inviterer til feiring av Olav den Helliges omvendelse og dåp torsdag 23. oktober.

Foredrag ved biskop Bernt Eidsvig og arkeolog Øystein Ekroll.

Les mer
 

Den hellige kong Edmund av East Anglia (~841-870)

Minnedag: 20. november

Utsnitt av Wilton Diptych (1395-99) (ukjent kunstner), National Gallery i LondonSkytshelgen for kong Richard II av England; mot pest; andre skytshelgen for det katolske bispedømmet East Anglia

Den hellige Edmund (Eadmund, Eatmund; lat: Edmundus) ble født rundt år 841, trolig i England. Hans opprinnelse er ukjent, de tidligste kildene sier at han var etterkommer etter de tidligere kongene av East Anglia, mens andre sier at han ble født i Nürnberg i Tyskland som yngste sønn av en ellers ukjent kong Alcmund av Sachsen og hentet til East Anglia for å overta tronen der. Selv om historikerne avviser denne historien, synes det i alle fall som hans foreldre var saksere og at han ble oppdratt som kristen.

Nesten ingenting er egentlig kjent om Edmund. Han ble første gang nevnt i en av annalene i The Anglo-Saxon Chronicle, skrevet rundt tyve år etter hans død. Ettersom alt i kongeriket East Anglia ble ødelagt av vikingene, forsvant alle samtidige bevis fra hans regjeringstid. Senere middelalderske kronikører har sørget for tvilsomme beretninger om hans liv, i fravær av noen virkelige detaljer. Den mest troverdige teorien for Edmunds foreldre foreslår Ealhhere, svoger av kong Ethelstan av Kent, som Edmunds far og Edith (Ethelstans søster) som Edmunds mor.

Etter at kong Ethelweard av East Anglia døde i 855, ble Edmund valgt til konge for østanglerne i East Anglia (grevskapene Norfolk og Suffolk). Ifølge en relativt sen kilde, de såkalte «St Neot-annalene» som ble samlet i Bury St Edmunds Abbey mellom rundt 1120 og rundt 1140, hevdes det uten kjent kilde at Edmund ble kronet til konge for Norfolk allerede på første juledag 855, bare fjorten år gammel. Han ble konsekrert av biskop Hunbert (Hunberht) av East Anglia på juledag 856 i «Burna», trolig Bures St. Mary i Suffolk, som på den tiden fungerte som kongelig hovedstad. Dermed var han også akseptert som konge av Suffolk. I flere år styrte Edmund klokt og fredfullt, og i et helt år trakk han seg tilbake til sitt kongelige tårn i Hunstanton for å lære seg Salmenes bok utenat for å kunne delta i Kirkens tilbedelse. Ifølge numismatiske bevis etterfulgte Edmund kong Ethelweard, og antallet mynter som ble utgitt i Edmunds navn, indikerer at han regjerte i flere år.

Men England var på denne tiden utsatt for vikingenes herjinger. Vikingene var opprinnelig ikke egentlige erobrere, men nøyde seg med å kreve skatter, men disse ble stadig høyere og tyngre. Da det utplyndrede og militært stadig svakere England ikke lenger kunne betale skattene, ble vikingenes overfall mer og mer rene plyndringstokt, hvor den vergeløse befolkningen skånselløst ble myrdet og byene brent ned. I 866 kom den største vikinginvasjonen til da, da en stor dansk vikinghær inntok landet under ledelse av brødrene Ivar Boneless (hinn beinlausi) (også kalt Ingvar, Ingwar, Hinguar), Ubbe og Halfdan Ragnarsson. Kong Edmund kjøpte seg imidlertid fred ved å utstyre dem med hester, og de satte opp sitt vinterkvarter i East Anglia. Året etter krysset vikingene Humber og erobret York i 869. Kong Aelle II av Northumbria og hans rival, Osbert, slo sine styrker sammen for å drive vikingene ut fra byen, men de ble grundig slått i slaget. Osbert ble drept og Aelle ble tatt til fange. Etter et år med plyndring etterlot Ivar og Ubbe broren Halfdan i York og dro sørover igjen.

Kart over rutene til Den store hedenske hæren fra 865 til 878De marsjerte sørover inn i Mercia helt til Nottingham, mens de plyndret, brente og tok slaver på veien. I 870 red de gjennom Mercia til East Anglia og satte opp sitt vinterkvarter i Thetford i Norfolk. Invasjonen skulle kulminere med at daneloven var blitt påtvunget landet fra Northumbria i nord til Themsen i sør. Bare Wessex og Mercia slapp unna, takket være den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99), som klarte å stanse deres fremgang, dog ikke uten tilbakeslag. Alfred ble kort etter konge for vestsakserne.

Den unge og fromme Edmund skildres av historikerne som en rettferdig og modig hersker. Da han så at byrdene som landet måtte bære på grunn av invasjonen, ble uutholdelig for befolkningen, bestemte han seg for å møte fienden til tross for sin mye svakere hær. Han samlet en så stor styrke han klarte, men de kunne ikke stå seg mot vikinghæren. I slaget ved Thetford ble Edmunds tropper slått og han ble trolig tatt til fange i Hoxne i Suffolk, alternativt overga han seg for å spare folket.

Det eneste faktum om ham i samtidige skrifter, er den korte notisen som forteller om hans død i The Anglo-Saxon Chronicle, som skriver under året 870: «I dette året satte den herjende [danske] hæren opp sitt vinterkvarter i Thetford. Og den vinteren kjempet kong Edmund dem, og danskene vant seier og drepte kongen og erobret hele landet». Ettersom The Anglo-Saxon Chronicle synes å begynne året på den 24. september, daterer dette Edmunds død til 869. Men krøniken forteller ikke eksakt hvorfor, hvor og hvordan han døde – enten han falt i et slag eller ble myrdet etterpå. Annalene kan ha betydd at Edmund falt i slag, og det er slik Asser tolket det i hans biografi om kong Alfred, som han skrev rundt 890. Han skriver: «Edmund, østanglernes konge, kjempet hardt mot hæren, men akk! hedningene triumferte uten grenser, og han og en stor del av hans menn ble drept» (Vita Ælfredi regis Angul Saxonum, kap 33).

nullEn senere fortelling, som hevdet å være gjengitt etter øyenvitneskildringer, sa at de brynjekledde vikingene bød kong Edmund fred hvis han ga opp kristendommen og var villig til å styre landet som vasall under Ivar, men kongen nektet begge deler. Han ble da drept. Ifølge tradisjonen ble han først pisket, deretter ble han bundet til et tre og skutt med piler til hans kropp var «som en tistel dekket med pigger», og til slutt ble han halshogd. Detaljene kan være hentet fra legenden om den hellige Sebastian. En annen teori er at han ble drept og ofret til den hedenske guden Odin. Han utåndet med navnet Jesus på leppene.

En versjon sier at han snart innså at hans hær ikke kunne stå seg mot danskene og at han trakk seg tilbake til sitt slott i Framlingham. Da han avviste Ivars betingelser, ble han overmannet nær Hoxne og tatt til fange ved elven Waveney (i en annen versjon i kirken i Hoxne). Ivar gjentok sine betingelser, men igjen avviste Edmund dem og sa at hans tro var mer dyrebar for ham enn livet, som han aldri ville kjøpe ved å krenke Gud. Tradisjonen sier at han møtte sin død i en uidentifisert villa kjent som Haegelisdun (Haegilisdun, Haeglesdun). Noen har identifisert dette som Hellesdon i utkanten av Norwich, men mer nylig har Hellesden, en åker nær Bury St Edmunds, blitt foreslått.

Etter lang tids leting fant de engelske kristne sin heltemodige konges jordiske levninger, og de ble gravlagt i et lite trekapell i nærheten. Ifølge en legende ble hans hode kastet inn i skogen etter halshoggingen, men det ble funnet igjen av letemannskaper som ropte: «Hvor er du, venn?» Deretter fulgte de ropene fra hodet som lød: «Hic, Hic, Hic» –  latin for «Her, Her, Her». Da de fant hodet, ble det voktet av en ulv som sørget for at andre dyr ikke rørte det. Edmunds død markerte slutten på kongeriket East Anglia.

nullÅret 870 var et fryktelig år for Kirken i East Anglia. The Anglo Saxon Chronicle for 870 forteller at hæren red fra York tvers gjennom Mercia og til East Anglia. Der erobret de Thetford, og under sine høvdinger Ivar og Hubba beseiret og drepte de kong Edmund. «På samme tid kom de til Medehampstede (Peterborough) og brente og slo det ned, slaktet abbeden og munkene og alt det de fant der. Det som hadde vært svært stort, reduserte de til ingenting». Den hellige abbed Hedda av Peterborough og 84 av hans munker led martyrdøden.

Disse danskene viste en spesiell blodtørstighet overfor angelsaksiske klostre. Før de myrdet Hedda og alle munkene i Peterborough, hadde de allerede ødelagt klosteret i Bardney i Lincolnshire og drept alle munkene. De hadde også ødelagt Ely og drept med sverd begge kommunitetene av munker og nonner. Det samme skjedde i Holme (St Benet Hulme) i Norfolk, hvor den hellige Suneman var abbed, og i klosteret i Thorney, hvor de drepte den hellige Tothreds kommunitet (de hellige Tancred, Tothred og Tova av Thorney). Deretter fortsatte danskene til Croyland, hvor de brøt seg inn i kirken akkurat da messen var over og prestene hadde ennå ikke forlatt koret. Abbeden Theodor og mange munker ble hogd ned foran alteret. Noen få unnslapp inn i skogen, men alle som forsøkte å gjemme seg i klosteret, ble slaktet ned. Gruppen kalles den hellige Theodor av Croyland og hans ledsagere.

Deretter bevegde hæren seg sørover og plyndret dobbeltklosteret Chertsey og Barking. Alle nonnene i Barking ble slaktet ned, og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) forteller at så mange som nitti munker også ble drept, blant dem abbed Beocca og presten Hethor. Det synes imidlertid usannsynlig at antallet skal ha vært så høyt som nitti. Straks vikinghorden var på marsj, drepte og plyndret de vilkårlig. Men da de nådde Reading senere samme år, ser blodtørsten å ha blitt slukket, og de overvintret der. Mens de monastiske kronikørene betraktet disse danske hærene som militante hedninger som drepte de kristne for religionens skyld, mener noen moderne (materialistiske) historikere at det heller var ønsket om bytte som drev dem.

Edmund ble raskt regnet som martyr, som en kristen patriotkonge og symbol på motstand mot vikingerobrerne. Som de hellige Osvald av Northumbria (d. 642) og Ethelbert av East Anglia (d. 794) oppfylte Edmund idealene for gammel engelsk heroisme, provinsial uavhengighet og kristen hellighet. Det tidligste beviset på Edmunds helgenstatus er en minnemynt med innskriften «Scē Eadmund Rex», som er funnet i stort omfang i Danelagen innen en generasjon etter hans død og inntil rundt 930.

nullEdmunds kult var spredt vidt omkring i middelalderen. Alfred den Store utviklet kulten til å gjøre Edmund til en nasjonal skytshelgen, uten tvil av egne grunner, men detaljene er ukjente. Rundt år 915 ble hans legeme funnet å være fullstendig intakt, og det ble overført til Bedricsworth, senere kalt Bury St Edmunds (St Edmund’s borough), og skrinlagt. I 925 grunnla kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39) en kommunitet av to prester og fire diakoner til å passe på skrinet. En ny vikinginvasjon i Ipswich i 1010 satte det i fare, så vokterne flyttet det til kirken St. Gregory nær St. Paul’s Cathedral i London, hvor det ble i tre år. Til tross for lokal motstand, ble det flyttet tilbake til Bury. Nå var kulten vokst betydelig.

Den tidligste hagiografien, som Edmunds senere legende vokste ut fra, er en latinsk biografi om Edmunds liv og martyrium (Passio Sancti Eadmundi), som ble skrevet en gang mellom 985 og 987 av den hellige Abbo av Fleury, som da bodde i Ramsey Abbey, etter anmodning av den hellige Dunstan og munkene i Ramsey.

I prologen hevder Abbo at Dunstan var hans kilde. Han forteller at Dunstan hørte historien mens han var ved hoffet til kong Athelstan. En svært gammel mann, som hevdet at han var Edmunds væpner den dagen kongen døde, hadde fortalt historien til kongen i Dunstans nærvær. Historien som Abbo forteller den, har helt klart vært utsatt for mye hagiografisk utbrodering. Abbos mål var å avbilde en konge som var verdig til venerasjon, og hans portrett av Edmund er idealisert på samme måte som man finner i hagiografiene til andre helgener. Abbo presenterer ham som en perfekt, fredselskende kristen hersker som valgte martyrdøden heller enn å forårsake at kristent blod ble spilt. Denne beskrivelsen stemmer dårlig med det bildet som blir skapt av The Anglo-Saxon Chronicle og Asser av en krigerkongen på en blodig slagmark. Abbos beretning om selve martyriet er et lappeteppe av hagiografiske topoi. Han sammenligner eksplisitt Edmunds lidelser med Kristi og Sebastian: Edmund ble spottet og pisket som Kristus, og bundet til et tre og skutt med piler i likhet med Sebastian inntil han lignet «et piggsvin eller en tornete tistel» (Abbo av Fleury, § 10.19-21). Til slutt ble hans oppflerrete legeme bundet løs og han ble halshogd.

Biografien ble oversatt til gammelengelsk av forfatteren Ælfric av Eynsham (ca 955-ca 1010). Det middelalderske manuskriptet til Abbos biografi er bevart. På 1100-tallet skrev Geoffrey av Wells en fiktiv hagiografi om Edmunds barndom, De Infantia Sancti Edmundi, og det var der han ble fremstilt som yngste sønn av «Alcmund» i Sachsen.

Kong Knut den Mektige (1016-35) bygde en steinkirke i Bury i 1020, erstattet vokterne med benediktinermunker og bygde et kloster for dem. Knuts politikk gikk ut på forsoning mellom dansker og angelsaksere gjennom å rette opp hans landsmenns misgjerninger, og den ble uttrykt i 1028, da han ga klosteret et charter med jurisdiksjon over byen som vokste opp rundt klosteret, sammen med betydelige landeiendommer. Den hellige Edvard Bekjenneren fortsatte Knuts politikk og utvidet jurisdiksjonen til nesten hele West Suffolk i 1044. Bury ble snart et av de viktigste og mektigste av de engelske benediktinerklostrene.

nullI 1095 ble Edmunds legeme overført til en ny stor normannisk kirke, og i 1198 ble han skrinlagt på nytt etter en brann, noe som ble livaktig beskrevet av Jocelin av Brakelond i hans krønike. På 1000-tallet hadde Edmunds fest en fremtredende plass i monastiske kalendere i Sør-England og senere i Sarum-kalenderen. Englands konger æret Edmund som sin viktigste skytshelgen. I 1122 ble hans fest tatt opp blant de påbudte festdagene på et nasjonalkonsil som ble holdt i Oxford, men i 1362 ble denne bestemmelsen opphevet. En gang på 1300-tallet ble Edmund erstattet av St Georg som skytshelgen for England, da kong Edward III (1327-44) assosierte Georg med Hosebåndsordenen.

I 1215 ble klosteret skueplassen for den engelske historiens kanskje viktigste hendelse: Da utarbeidet adelen og presteskapet der det dokumentet som kalles Magna Charta Libertatum, «Det store frihetscharter», som gjorde England til et konstitusjonelt monarki. Kong Johan «uten Land» (John Lackland) ble tvunget til å undertegne dokumentet på øya Runnymede i Themsen, og erkjente dermed at de to stendene hadde rett til å kontrollere kongens maktutøvelse.

St Edmunds skrin (ødelagt i 1539)Den videre skjebnen til Edmunds relikvier er uviss. Etter slaget i Lincoln i 1217 hevdet de tapende franske soldatene at de hadde tatt dem med seg til Frankrike, og det finnes noen dokumentariske bevis på dette. Fra 1400-tallet ble det hevdet at de relikviene som var i katedralen Saint-Sernin i Toulouse, var Edmunds, men dette ble avvist på begynnelsen av 1900-tallet. Da kardinal Henry Edward Manning (1865-92) bygde Westminster Cathedral i London på slutten av 1800-tallet, ba han erkebiskopen av Toulouse om å få noen av disse relikviene, og en symbolsk samling ble sendt. Senere ba den tredje erkebiskop av Westminster, kardinal Herbert Vaughan (1892-1903), om å få hele legemet, men dette ble avvist. Men kardinal Vaughan appellerte til pave Leo XIII (1878-1903), og relikviene ble til slutt sendt til England i 1912.

Da relikviene fra Toulouse endelig kom til England, var planen at de skulle oppbevares i høyalteret i den nye katedralen. De ble oppbevart i Fitzalan Chapel på Arundel Castle før de skulle overføres til Westminster. Selv om relikviene hadde blitt verifisert og katalogisert i 1644 for bisettelse i det nye skrinet, og to biter i 1874 var gitt til kardinal Manning, protesterte middelaldereksperten Montague Rhodes James (1862-1936) og flere andre vitenskapsmenn og hevdet at disse relikviene ikke var autentiske. De mente at Edmunds relikvier ble i Bury til reformasjonen og deretter gravlagt på et ukjent sted. Deres argumenter var så overbevisende at det ikke ble noen skrinlegging i katedralen.

Relikviene ble værende i Arundel i hertugen av Norfolks varetekt, mens en historisk kommisjon ble etablert av kardinal Vaughan og erkebiskop Germain av Saint-Sernin. Relikviene er fortsatt i Arundel. I 1966 ble tre tenner fra den franske samlingen donert til Douai Abbey i grevskapet Berkshire. Moderne vitenskapelige metoder har senere vist at relikviene fra Toulouse kom fra flere forskjellige skjeletter, noe som synes å være tilfelle med mange helgenskrin fra middelalderen. Men det finnes ingen klare dokumentasjoner i Bury etter 1198, og kulten i Toulouse støttes av dokumenter fra 1400-tallet og fremover.

Edmunds skrin ble ødelagt under den engelske reformasjonen, da klostrene ble oppløst. Sølvet og gullet i skrinet ble tatt av kongen, og relikviene forsvant. Edmunds minnedag i Martyrologium Romanum er 20. november. Ifølge Usuard ble festen for overføringen av hans relikvier (Translatio) feiret på to ulike datoer, nemlig 30. mars og 29. april. Men ifølge Wilson ble den feiret den 10. juni, mens andre igjen har 12. august. Bortsett fra kong Karl I, som ble halshogd i 1649 under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, er han den eneste engelske konge som har dødd for sin tro i tillegg til forsvar for sin trone.

Ukjent kunstner: Wilton Diptych (1395-99), National Gallery i LondonDen mest berømte avbildningen av Edmund er i Wilton-diptyket fra rundt 1395, som nå er i National Gallery i London. Det er malt på eikepanel og viser Edmund, Edvard Bekjenneren og Johannes Døperen avbildet på venstre panel sammen med den unge kong Richard II av England (1377-99), som kneler foran Jomfruen og barnet på høyre panel. Edmund kjennes på pilen han har i hånden. Dette er den mest berømte avbildningen av Edmund. Hans vanligste emblem er en pil, men også en ulv, som ifølge legenden skal ha voktet hans hode etter at det var hogd av. Det ble også hevdet at hans hode og kropp på mirakuløst vis vokste sammen, men hvis han aldri ble halshogd, ville det ikke være noe ekstraordinært fenomen å forklare.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Butler, Butler (XI), Benedictines, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, ODNB, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, earlybritishkingdoms.com, celt-saints - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000