La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Edmund av East Anglia (~841-870)

Minnedag: 20. november

Edmund av East Anglia (~841-870) Skytshelgen for kong Richard II; mot pest

Den hellige Edmund (Eadmund, lat: Edmundus) ble født ca år 841 i England. Hans opprinnelse er ukjent, men det synes som hans foreldre var saksere og at han ble oppdratt som kristen. En gang før 865 valgte østanglerne i East Anglia ham til sin konge, og i henhold til tradisjonen ble han kronet til konge for Norfolk allerede 1. juledag 855, bare 14 år gammel, og året etter ble han også akseptert som konge av Suffolk. Han var adoptert arving til den berømte kong Offa av Mercia, som i 854 abdiserte og bega seg til Roma for å leve de siste årene av sitt liv som botgjører. I flere år styrte Edmund klokt og fredfullt, og han lærte seg Salmenes bok utenat for å kunne delta i Kirkens tilbedelse.

Men England led på denne tiden under vikingenes herjinger. De var ikke egentlige erobrere, men nøyde seg med å kreve stadig høyere og tyngre skatter. Da det utplyndrede og militært stadig svakere England ikke lenger kunne betale skattene, ble vikingenes overfall mer og mer rene plyndringstog, hvor den vergeløse befolkningen skånselløst ble myrdet og byene brent ned. I 866 kom den største vikinginvasjonen til da, da en stor dansk vikinghær under ledelse av Ingvar inntok landet og satte opp sitt vinterkvarter i East Anglia. Deretter krysset erobrerne Humber og tok York i 869, og marsjerte sørover inn i Mercia helt til Nottingham, mens de plyndret, brente og tok slaver på veien. I 870 red de gjennom Mercia til East Anglia og satte opp sitt vinterkvarter i Thetford i Norfolk.

Invasjonen skulle kulminere med at daneloven var påtvunget landet fra Northumbria i nord til Themsen i sør. Bare Wessex og Mercia slapp unna, takket være Alfred den Store (871-99), som klarte å stanse deres fremgang, dog ikke uten tilbakeslag, og kort etter ble konge for vestsakserne.

Den unge og fromme Edmund skildres av historikerne som en rettferdig og modig hersker. Da han så at byrdene som landet måtte bære ble uutholdelig for befolkningen, besluttet han seg for å møte fienden med sin svake hær. Han samlet en så stor hær han klarte, men kunne ikke stå seg mot vikinghæren. I slaget ved Thetford ble hans tropper slått og han ble trolig tatt til fange i Hoxne i Suffolk, alternativt overga han seg for å spare folket. The Anglo-Saxon Chronicle forteller at «danskene drepte kongen og tok alt landet, de ødela alle kirkene de kom til, og da de nådde Peterborough, drepte de abbeden og alle munkene og brente og ødela alt de fant der».

Denne korte erklæringen er alt som er historisk sikkert om hans død. Men den forteller ikke eksakt hvorfor, hvor og hvordan han døde - enten han falt i et slag eller ble myrdet etterpå.

En senere fortelling, som hevdet å være gjengitt etter øyenvitneskildringer, sa at de brynjekledde vikingene bød ham fred hvis han ga opp kristendommen og var villig til å styre landet som vasall under Ingvar, men kongen nektet begge deler. Han ble da drept. Etter tradisjonen ble han først pisket, deretter ble han bundet til et tre og skutt med piler til hans kropp var «som en tistel dekket med pigger», og til slutt ble han halshogd. Detaljene kan være hentet fra legenden om den hellige Sebastian. En annen teori er at han ble drept og ofret til de hedenske gudene Dette skjedde i Hellesdon i Norfolk. Han utåndet med navnet Jesus på leppene.

En versjon sier at han snart innså at hans hær ikke kunne stå seg mot danskene og at han trakk seg tilbake til sitt slott i Framlingham. Da han avviste Ingvars betingelser, ble han overmannet nær Hoxne og tatt til fange ved elva Waveney (i en annen versjon i kirken i Hoxne). Ingvar gjentok sine betingelser, men igjen avviste Edmund dem og sa at hans tro var mer dyrebar for ham enn livet, som han aldri ville kjøpe ved å krenke Gud. Etter lang tids leting fant de engelske kristne sin heltemodige konges jordiske levninger, og de ble gravlagt i et lite trekapell i nærheten.

Som en kristen patriotkonge, symbol på motstand mot vikingerobrerne, ble Edmund raskt regnet som martyr, og hans kult var spredt vidt i middelalderen. Alfred den Store utviklet kulten til å gjøre Edmund til en nasjonal skytshelgen, uten tvil av egne grunner, men detaljene er ukjente. Ca år 915 ble hans legeme funnet å være fullstendig intakt, og det ble overført til Bedricsworth, senere kalt Bury St. Edmunds (St. Edmund's borough), og skrinlagt. I 925 grunnla kong Athelstan av Wessex og Mercia (924-39) en kommunitet av to prester og fire diakoner til å passe på skrinet. En ny vikinginvasjon i Ipswich i 1010 satte det i fare, så vokterne flyttet det til kirken St. Gregory nær St. Paul's Cathedral i London, hvor det ble i tre år. Til tross for lokal motstand, ble det flyttet tilbake til Bury.

Nå var kulten vokst betydelig. Som de hellige Osvald og Ethelbert oppfylte Edmund idealene for gammel engelsk heroisme, provinsial uavhengighet og kristen hellighet. De første bevisene for en kult er 800-talls mynter fra East Anglia med innskrift «Sc Eadmund rex». En gang mellom 985 og 987 skrev den hellige Abbo av Fleury, som da bodde i Ramsey, en biografi om Edmund etter anmodning av den hellige Dunstan. Den var basert på historien til Edmunds væpner, som han hadde møtt ved hoffet til Athelstan (924-39).

Kong Knut (1016-35) bygde en steinkirke i Bury i 1020, erstattet vokterne med benediktinermunker og bygde et kloster for dem. Knuts politikk gikk ut på forsoning mellom dansker og angelsaksere gjennom å rette opp hans landsmenns misgjerninger, og den ble uttrykt i 1028, da han ga klosteret et charter av jurisdiksjon over byen som vokste opp rundt klosteret, sammen med betydelige landeiendommer. Den hellige Edvard Bekjenneren fortsatte hans politikk og utvidet jurisdiksjonen til nesten hele West Suffolk i 1044. Bury ble snart et av de viktigste og mektigste av de engelske benediktinerklostrene.

I 1095 ble Edmunds legeme overført til en ny stor normannisk kirke, og i 1198 ble han skrinlagt på ny etter en brann, noe som ble livaktig beskrevet av Jocelin av Brakelond i hans krønike. På 1000-tallet hadde Edmunds fest en fremtredende plass i monastiske kalendere i Sør-England og senere i Sarum-kalenderen. På 1200-tallet var den påbudt helligdag.

I 1215 ble klosteret skueplassen for den engelske historiens kanskje viktigste hendelse: Da utarbeidet adelen og presteskapet der det dokumentet som kalles Magna Charta Libertatum, «Det store frihetscharter», som gjorde England til et konstitusjonelt monarki. Kong Johan «uten Land» ble tvunget til å undertegne dokumentet på øya Runnymede i Themsen, og erkjente dermed at de to stendene hadde rett til å kontrollere kongens maktutøvelse.

Den videre skjebnen til Edmunds relikvier er uviss. Etter slaget i Lincoln i 1217 påsto de tapende franske soldatene å ha tatt dem med seg til Frankrike, og det finnes noen dokumentariske bevis på dette. Fra 1400-tallet ble det hevdet at de relikviene som var i katedralen Saint-Sernin i Toulouse, var Edmunds, men dette ble avvist på begynnelsen av 1900-tallet. Da kardinal Manning bygde Westminster Cathedral i London på slutten av 1800-tallet, ba han erkebiskopen av Toulouse om å få noen av disse relikviene, og en symbolsk samling ble sendt. Senere ba den tredje erkebiskop av Westminster, kardinal Vaughan, om å få hele legemet, men dette ble avvist. Men kardinal Vaughan appellerte til pave Leo XIII (1878-1903), og relikviene ble til slutt sendt til England i 1912.

Men M. R. Jones og flere andre vitenskapsmenn protesterte og hevdet at disse relikviene ikke var autentiske. De mente at St. Edmunds relikvier ble i Bury til reformasjonen og deretter gravlagt på et ukjent sted. Deres argumenter var så overbevisende at det ikke ble noen skrinlegging i katedralen. Moderne vitenskapelige metoder har senere vist at relikviene fra Toulouse kom fra flere forskjellige skjeletter, noe som synes å være tilfelle med mange helgenskrin fra middelalderen. Men det finnes ingen klare dokumentasjoner i Bury etter 1198, og kulten i Toulouse støttes av dokumenter fra 1400-tallet og fremover.

Edmunds minnedag er 20. november, med en translasjonsfest den 29. april. Bortsett fra kong Karl I, som ble halshogd i den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, er han den eneste engelske konge som har dødd for sin tro i tillegg til forsvar for sin trone. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Den mest berømte avbildningen av Edmund er i Wilton-diptyket fra ca 1395, som nå er i National Gallery i London. Der er Edmund, Edvard Bekjenneren og Johannes Døperen avbildet på venstre panel sammen med kong Richard II, som kneler foran Jomfruen og barnet på høyre panel. Edmund kjennes på pilen han har i hånden. Edmunds vanligste emblem er en pil, men også en ulv, som etter legenden skal ha voktet hans hode etter at det var hogd av. Det ble også hevdet at hans hode og kropp på mirakuløst vis vokste sammen, men hvis han aldri ble halshogd, ville det ikke være noe ekstraordinært fenomen å forklare.