Den salige Edmund Bojanowski (1814-1871)

Den salige Edmund Adalbert Stanislas Bojanowski (pl: Edmund Wojciech Stanislaw) ble født den 14. november 1814 i den lille landsbyen Grabonóg ved Gostyn i erkebispedømmet og storhertugdømmet Poznan, i den delen av Polen som etter landets deling i 1795 tilhørte Preussen. Han kom fra en polsk adelsfamilie av patriotiske og dypt religiøse landeiere. Edmunds far Walenty Bojanowski tilhørte en schlesisk adelsfamilie og eide godsene Grabonóg, Placzkowo og Bojanowo, og hans mor Teresa Umińska stammet fra en innflytelsesrik familie. Sammen med sin halvbror Theofil vokste Edmund opp i harmoniske, kristne omgivelser som bidro til å forme Edmunds dype religiøse overbevisning i en tidlig alder. I en alder av fire år ble Edmund syk og virket å skulle dø, men han syntes å komme tilbake til livet en kort stund senere. Hans foreldre betraktet dette som en form av mirakuløs helbredelse basert på deres bønner. Da han kom seg igjen, avla han løfte om å vie sitt liv til den hellige Jomfru Maria. I 1825 flyttet han sammen med sin familie til Placzkowo.

Edmund fortsatte å lide av dårlig helse i hele sitt liv. På grunn av dette kunne ikke Edmund gå på vanlig skole, men han ble undervist hjemme av privatlærere. Av dem hadde kapellan Jakob Siwicki den sterkeste innflytelsen på ham. I løpet av fem år lærte Edmund med stor interesse fremfor alt Polens litteratur og historie å kjenne. Men stadig sterkere vendte hans interesse seg mot sosiale spørsmål, Han betraktet de fattige familienes levevis, og ønsket om å hjelpe disse menneskene i deres nød vokste stadig sterkere i ham.

Edmund viste anlegg for litteratur og humaniora, og som attenåring dro han i 1832 for å studere på det filosofiske fakultetet ved universitetet i Breslau (nå Wroclaw). Mens han studerte der, førte hans interesse for mennesker til at han samlet historier, sanger og ordtak fra landsbygden og publiserte dem i «Folkets venn» (Przyjacielu Ludu). Han oversatte også «Serbiske sanger» til polsk, skrev sin egen innledning til Serbias historie (1834) og oversatte også Lord Byrons Manfred. Han skrev også selv poesi. I 1834 døde hans mor, og i 1836 døde også hans far. Han tok deres død svært tungt, og hans helse ble lidende idet han fikk tuberkulose som tyveåring i 1834. Likevel dro han i 1836 til universitetet i Berlin for å fortsette studiene med litteratur, filosofi, psykologi, estetikk og kunsthistorie.

Men etter to år måtte han gi opp studiene av helsemessige grunner og forlate Berlin for å gjennomgå en kur. Etter et opphold ved Bad Reinerz og ved havet vendte han i 1839 tilbake til Grabonóg. Der bodde han sammen med sin halvbror Theofil Wilkonski. I hans liv betydde årene fra 1839 til 1868 en apostolisk tjeneste. Han ble involvert i å sørge for bøker til skoler, og han etablerte biblioteker og barnehjem for fattige barn. I nøden etter den koleraepidemien som herjet i 1848-49, ble Edmund en barmhjertig samaritan som gikk fra hus til hus, som alle var merket med det svarte pestkorset, for å tjene de syke og døende. Og på grunn av den sykdommen han så rundt seg, hjalp han til med å organisere hospitalet «Hus av barmhjertighet» (Dom Miłosierdzia).

Hans aktiviteter fikk i økende grad en religiøs dimensjon. Den 3. mai 1850 grunnla han det første landsbyhjemmet for forlatte barn i Podrzecze. Denne datoen regnes som grunnleggelsesdag for hans kongregasjon. For å fortsette og utvikle sitt arbeid samlet han noen få unge kvinner mellom fjorten og tretti år, ugifte og av landsens opprinnelse. I begynnelsen hadde hans arbeid ikke noe til felles med en religiøs organisasjon. Men anmodningen om flere hjem og den sjenerøse responsen fra så mange unge jenter ansporet Edmund til å grunnlegge et eget institutt, «Den uplettede Marias tjenerinner» (Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek). I 1858 ble regelen godkjent av erkebiskopen av Poznan.

Hjemmene spredte seg over hele Polen, som da var delt mellom Preussen, Østerrike og Russland. Denne politiske delingen førte også til en deling av kongregasjonen, som for å unngå nedleggelse i Østerrike, var tvunget til å bryte formelt med hjemmene i Preussen, siden de ble betraktet som «utenlandske». Ved Edmunds død hadde kongregasjonen 22 hus og 98 søstre i regionen Poznan.

I 1868 solgte Theofil Wilkonski Grabonóg, og derfor flyttet Edmund. Han bega seg først til Poznan (Posen) og deretter til Gniezno (Gnesen), hvor han begynte på presteseminaret. Men hans helse tålte ikke påkjenningene, og etter et år måtte han slutte. Sine siste måneder tilbrakte Edmund i presteboligen til en venn i Górka Duchowna. Der døde han om kvelden den 7. august 1871, 56 år gammel og utslitt av sin alvorlige sykdom, og uten å kunne bli presteviet. Han ble bisatt i krypten i Lubon. Ved hans død var det to noviser, 197 nonner og førti hus i hans kongregasjon.

Etter Edmunds død ble kongregasjonen enda mer splittet av politiske grunner. I dag finnes det fire ordensgrener som danner en føderasjon: Zgromadzenie Sióstr Służebniczek Niepokalanego Poczecia Najswietszej Maryi Panny – NPNMP (Stor-Polen) med moderhus i Lubon, Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek Bogarodzicy Dziewicy Niepokalanie Poczetej – BDNP med moderhus i Debica, Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek Najswietszej Maryi Panny Niepokalanie Poczetej – NMP NP (Schlesien) med moderhus i Wroclaw og Sluzebniczki Starowiejskie eller Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek Najswietszej Maryi Panny Niepokalanie Poczetej, grenen med moderhus i Stara Wies. Kongregasjonen kalles SSMI (Sisters Servants of Mary Immaculate) i Canada og LSIC (Little Servant Sisters of the Immaculate Conception) i USA.

I dag er føderasjonen av «Sluzebniczki-søstre» den største kongregasjonen i Polen, og den har rundt 3 500 medlemmer med hus i Europa, Afrika, Nord- og Sør-Amerika og Asia. Lubon har 453 søstre i 66 hus i Polen, Hviterussland, Brasil, Frankrike, Kasakhstan, Italia og Sverige. Stara Wies har 1441 søstre i 240 hus i Polen, Østerrike, England, Mexico, Moldova, Tyskland, Russland (inkludert Sibir), Sør-Afrika, Ukraina, USA, Italia og Zambia. Wroclaw har 834 søstre i 117 hus i Polen, Hviterussland, Tsjekkia, Frankrike, Kamerun, Canada, Tyskland, Slovakia, Ukraina og Italia. Debica har 606 søstre i 97 hus i Polen, Bolivia, Danmark, Tyskland, Russland og Italia.

I tillegg til de fire ordensgrenene som direkte reflekterer grunnleggerens spiritualitet, kommer to andre kongregasjoner som er grunnlagt av andre, men inspirert av Edmunds arbeid: The Poor Servants of the Mother of God (SMG), grunnlagt i England av Frances Margaret Taylor med autorisasjon fra Edmund, og en ukrainsk kommunitet av bysantinsk ritus.

Bispedømmets prosess for hans saligkåring ble avsluttet den 24. oktober 1960 og oversendt til Roma. Den 3. juli 1998 ble Edmunds «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. desember 1998 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Miraklet gjaldt den polske kvinnen Maria Szmyd (f. 1963) fra Orzechowka, som fikk beinkreft da hun var seksten år gammel, og legene ga henne bare få måneder å leve. Hennes mor hadde da en drøm hvor Edmund Bojanowski sa at hun ikke trengte å uroe seg. Marias mor ba da til Edmund, det samme gjorde søstrene i Orzechowka og i det nærliggende moderhuset i Stara Wies. Maria ble fullstendig frisk.

Edmund Bojanowski ble saligkåret den 13. juni 1999 av pave Johannes Paul II i Warszawa på hans syvende besøk i hjemlandet. En av søstrene som ble saligkåret som en av de 108 martyrene fra Andre verdenskrig som ble saligkåret samtidig med Edmund Bojanowski, den salige Katarina Celestina Faron (pl: Katarzyna Celestyna), tilhørte hans kongregasjon. Hans minnedag i Polen er dødsdagen 7. august.