Den hellige Edfrid av Lindisfarne ( -721)

Den hellige Edfrid (Edfrith, Eadfrith) ble født på 600-tallet i England. Han studerte i Irland og var en veltrent skriver, kunstner og kalligraf, for det synes nesten sikkert at han alene skrev den berømte boken som er kjent som Lindisfarne-evangeliene eller St. Cuthbert's Gospels.

Boken er et mesterverk i northumbrisk illuminasjon. I planlegging og gjennomføringen av oppgaven, som må ha tatt minst to år, viste Edfrid ekstraordinær dyktighet, både når det gjaldt kunnskaper og kunstnerisk kvalitet. Han ønsket velkommen både den nye evangelieteksten og den nye layouten, som begge kom fra Wearmouth/Jarrow og i siste instans fra Italia, han skapte evangelistportretter som en kreativ kunstner på et felt hvor ekspertisen var rundt Middelhavet, men han viste også fremragende dyktighet i insulær majuskelskrift og irske geometriske og zoomorfe illustrasjoner (dyreillustrasjoner) av ekstraordinær finhet og nøyaktighet. Foreningen av alle disse elementene i ett manuskript er et vitnesbyrd ikke bare om Edfrids mangfoldige dyktighet som «den første personlighet i engelsk kunsthistorie», men også om sammensmeltningen av romerske og irske elementer i Northumbria mindre enn 35 år etter Synoden i Whitby i 663/64. Mellom linjene står en mengde verdifulle angelsaksiske (northumbriske) gloser.

Ellers vet vi lite om Edfrid før han i 698 ble den åttende biskop av Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Han etterfulgte de hellige biskopene Eata (678-85), Cuthbert (685-87) og Edbert (688-98), mens de fire første biskopene også var abbeder av Lindisfarne: de hellige Aidan (635-51), Finan (652-61), Colman (661-64) og Tuda (664-64). Mellom 664 og 678 var Lindisfarne innlemmet i bispedømmet York under de hellige Chad og Wilfrid.

Edfrids kjente aktiviteter som biskop er hovedsakelig knyttet til Cuthbert. Til ham ble den anonyme biografien om Cuthbert dedisert, og det var han som inviterte den hellige Beda den Ærverdige til å skrive sin prosabiografi om Cuthbert. Edfrid restaurerte Cuthberts oratorium på øya Inner Farne til bruk for den hellige Felgild. En gang i løpet av kong Osreds regjeringstid (705-16) konsulterte Eanmund, en northumbrisk klostergrunnlegger, Edfrid om sitt kloster, og lånte fra ham en prest for å skrive en regel og instruere sine munker. Han kan også ha vært den Edfrid som den hellige Aldhelm av Sherborne adresserte et brev til.

Edfrid skrev evangelieboken før og kanskje etter han ble biskop. Opprinnelig plassert han den på Cuthberts skrin som et offer. Innbindingen, utsmykket med gull, sølv og edelstener, ble laget av den hellige Billfrid av Lindisfarne under biskop Edfrid og hans etterfølger, den hellige Ethelwald (721-40). Boken har en historie som er nesten like eventyrlig som den om Cuthberts legeme. Da munkene på Lindisfarne i 875 flyktet fra danskene, tok de med seg evangelieboken, men på et tidspunkt mistet de den i Irskesjøen. Etter tre dager ble den funnet på stranda ved Whithorn i Skottland, uskadd, men med noen saltvannsflekker. Deretter var boken i inventarlistene i Durham og Lindisfarne kjent som Liber S. Cuthberti qui demersus est in mare, «St. Cuthberts bok som falt i sjøen». I 995 ble boken brakt til Durham og etterpå til Lindisfarne da kirken der ble gjenoppbygd. De neste hundre årene mistet man den av syne. I 1623 var den eid av Robert Bowyer, funksjonær i det engelske underhuset. Han ga den til Sir Robert Cotton, og derfra kom den til British Museum. Der er boken bevart i Cottonian Library, men den kostbare innbindingen er dessverre gått tapt.

Edfrid døde i 721 og ble gravlagt nær Cuthberts grav. Hans relikvier ble sammen med relikviene til Aidan, Edbert og Ethelwald tatt med sammen med Cuthberts på deres vandringer gjennom Northumbria mellom 875 og 995, da de nådde Durham. Da Cuthberts legeme ble overført til den nye katedralen i 1104, ble Edfrids relikvier også gravlagt der, men på et annet sted. Hans kult, sammen med den til de andre tidlige biskopene av Lindisfarne, ble minnet i en fest i Durham den 4. juni, Translatio episcoporum Dunelmensium, som daterer seg fra 1300-tallet eller tidligere.