Den salige Emilie Tavernier Gamelin (1800-1851)

Den salige Emilie Tavernier (fr: Émilie) ble født den 19. februar 1800 i Montreal i Canada. Hennes foreldre Antoine Tavernier og Marie-Josephte Maurice var alminnelige mennesker, men var hardt arbeidende og rettskafne. Émilie var deres femtende og siste barn. Moren døde i 1804, og Émilie flyttet da til farens søster, som oppdro henne sammen med sine egne barn. Hun fikk sin utdannelse hos Notre Dame-søstrene på skolen i gaten Saint-Jean-Baptiste.

Tanten oppdaget tidlig i barnet en tydelig sensibilitet overfor de fattige og ulykkelige. Mens Emilie ennå var tenåring, døde også hennes far, hennes eneste søster og to av hennes brødre. Da hun var 18 år, ble en annen bror enkemann, og da dro hun straks for å hjelpe ham uten tanke på betaling. Hun satte bare en betingelse: at de dekket et bord som alltid skulle være åpent for sultne mennesker som kom til døren. Dette bordet kalte hun kjærlig «Kongens bord».

Emilie giftet seg den 4. juni 1823 med den 50-årige velstående kjøpmannen Jean-Baptiste Gamelin, som opprinnelig hadde vært fruktdyrker. I ham fant Émilie en venn av de fattige som delte hennes egne aspirasjoner. De fikk tre sønner, men til deres store sorg døde alle barna som spedbarn. Etter at også mannen døde den 1. oktober 1827, viet Emilie seg fullstendig til å hjelpe de fattige. De første som nøt godt av hennes hjelp, var en fattig og mental syk gutt og hans eldre mor, og hennes hjem ble deres hjem. Hun hjalp dem ikke bare økonomisk med de midlene mannen hadde etterlatt seg, men også med sin tid, hengivenhet, velvære, fritid og til og med helse.

Stadig flere trengende flyttet inn i huset; eldre mennesker, foreldreløse, fengselsfugler, innvandrere, arbeidsløse, døve, ungdom eller par i vanskeligheter, mennesker med fysiske eller psykiske handikap – alle kom til å kjenne hennes hjem som de spontant kalte «Forsynets hus». I 1830 åpnet hun et hjem for eldre og forlatte kvinner. Senere førte utbrudd av kolera og sivile uroligheter til en tjeneste med å pleie syke og besøke fanger.

Familie og venner sluttet seg til henne og hjalp henne, mens det var andre som ikke forsto hennes arbeid. Men de to første biskopene av Montreal, Jean-Jacques Lartigue og Ignace Bourget, så med takknemlighet på hennes arbeid. Under en reise til Paris i 1841 spurte biskop Bourget om kongregasjonen Døtre av St. Vincent de Paul ville sende søstre til fru Gamelins arbeid og dermed etablere en religiøs kommunitet. Han fikk et positivt svar fra søstrene, og derfor bygde Montreal et nytt hus for å motta dem. Men i siste øyeblikk ble dette prosjektet ikke noe av.

Da appellerte biskop Bourget til de troende i sitt eget bispedømme, og snart ble kanadiske rekrutter sendt til Émilie. Sammen med biskop Bourget av Montreal grunnla hun den 25. mars 1843 «Kongregasjonen av Forsynets søstre» (Sisters of Providence) (Congregatio Sororum a Providentia – SP). Formålet var å ta seg av foreldreløse barn, eldre kvinner, eldre og syke prester og de mentalt syke. Émilie sluttet seg selv til kongregasjonen, først som novise, men senere som generalsuperior og grunnlegger. Den første løfteavleggelsen fant sted den 29. mars 1844. Kongregasjonen vokste raskt, og i dag er den spesielt kjent for sin innsats for de fattige i Canada og USA. I dag finnes det 1.200 søstre i ni land i Afrika, Asia og Sør- og Nord-Amerika (Canada, USA, Argentina, Chile, Haiti, Kamerun, Egypt, Filippinene og El Salvador), av dem er 800 i Canada.

Men den nye kongregasjonen hadde også sine tunge stunder. Dette gjaldt spesielt da dødsfall i epidemier reduserte deres antall kraftig, men også da biskop Bourget begynte å tvile på Émilies gode vilje under innflytelse av kommentarene fra en ulykkelig søster. Men biskopen skulle senere angre og få tilbake sitt gamle syn på henne.

Kongregasjonen var vokst til 50 søstre da deres grunnlegger ble syk og døde den 23. september 1851 i koleraepidemien som rammet Montreal, bare 51 år gammel og utslitt av sitt harde arbeid. Da var hennes ry for hellighet allerede velkjent.

Hennes saligkåringssak startet i 1960, da innsamlingen av informasjon begynte. Den 31. mai 1981 ble saken offisielt åpnet i kirken Notre Dame i Montreal. Den 23. desember 1993 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 18. desember 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Miraklet gjaldt den 13-årige gutten Yannick Fréchette, som i 1983 var blitt helbredet for akutt leukemi. Den 16. desember 1999 ble helbredelsen erklært medisinsk uforklarlig. Emilie ble saligkåret av paven den 7. oktober 2001 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 23. september.