Den salige Elisabeth Achler av Reute (1386-1420)

Den salige Elisabeth Achler (Elsbeth) ble født den 25. november 1386 i Waldsee i Oberschwaben i Württemberg i Tyskland. Hun var datter av det fattige, men rettskafne veverparet Hans og Anna Achler, og hun hadde to brødre. Fra sin tidligste barndom var hun på grunn av sin uskyld og sitt gode humør kjent som die gute Beth, «Elisabeth den Gode», Elisabeth Bona. Hennes åndelig veileder hele livet var p. Konrad Kügelin (1367-1428), prost for de regelbundne augustinerkannikene ved St Peter i Waldsee.

Da Elisabeth var fjorten år gammel, foreslo han at hun skulle bli fransiskanertertiar. Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

Elisabeth fulgte sin skriftefars råd og flyttet til en kvinnelig vever for å lære hennes håndverk. Der ble hun i tre år, før p. Kügelin i 1403 flyttet henne til en kommunitet med fire andre unge kvinnelige tertiarer i landsbyen Reute nær Waldsee. Deres eremittbolig ble bygd ved hjelp av stiftsprosten av Waldsee, Jakob von Metsch. Her bodde hun resten av livet, og kalles derfor også Elisabeth av Reute. Med denne kommuniteten begynte det fransiskanske klosterlivet i Reute.

I 1406 ble eneboerboligen opphøyet til et kvinnekloster, hvor søstrene fulgte fransiskanerordenens tredje regel. Der førte Elisabeth et lev i avsondrethet, fattigdom og bot. I kommuniteten laget Elisabeth maten, noe det ser ut til at hun behersket bedre enn vevingen, som hun hadde lært seg i hjemmet. Hun ga også hjelp til de fattige ved klosterporten. Hennes religiøse liv innrettet seg fremfor alt på å kontemplere og leve med i Kristi lidelse.

Vi er relativt godt informert om Elisabeth takket være hennes skriftefar, som i 1421, året etter hennes død, skrev en biografi på latin som er bevart i original og som i tiden etterpå kom i flere utgaver, også på tysk. Biografien er i vesentlige elementer skrevet etter forbilde av biografien om den hellige Katarina av Siena, og den skulle tjene som grunnlag for en helligkåringsprosess. Elisabeth trer i biografien frem som en mystiker som hadde visjoner, opplevde ekstatiske tilstander, bar Kristi sårmerker (stigmata) og levde i tre år uten å spise. Bevisene for denne angivelige mangelen på næringsinntak hviler på skriftefaren Kügelins fremstilling.

I følge ham var hun også bemerkelsesverdig for de diabolske manifestasjonene som ofte avbrøt hennes ellers begivenhetsløse liv. Ved en anledning ble ting savnet fra huset, for til slutt å dukke opp under Elisabeths seng. Hun hadde ikke lagt dem der og trodde det var djevelens verk, men hun aksepterte boten som ble pålagt henne av de andre søstrene, som begynte å mistro henne, noe som kanskje er forståelig. Elisabeth Achler anses som en «kvinne av folket» som levde et liv i Kristi etterfølgelse. Hun ble høyt æret av folket, særlig etter at hennes mystiske nådegaver ble kjent. En av hennes disipler var den salige Ursula Haider, som vokste opp fra 1422 til 1430 i klosteret i Reute og virket i Elisabeths ånd. Senere ble hun kjent som en mystisk benådet reformabbedisse for Bickenklosteret i Villingen.

Elisabeth var en av de siste av middelalderens kvinnelige mystikere, som nesten alle var knyttet til en av tiggerordenene, som var bemerkelsesverdige for sine strenge botsøvelser, visjoner og andre overnaturlige fenomener. To andre eksempler er de salige Alpais og Kristina av Stommeln. Elisabeth skal ha fått visjoner av himmelen og skjærsilden, hyppige ekstaser og mirakuløs kommunion. Hun skal også fra tid til annen ha mottatt stigmata fra Kristi lidelse, inkludert merker etter tornekronen og piskingen, som blødde rikelig og var ytterst smertefulle. Hun skal ha forutsagt valget av pave Martin V (1417-31) og avslutningen av det store skismaet i Kirken.

Elisabeth døde på sin 34-årsdag den 25. november 1420 i Reute med p. Kügelin ved sin side og ble gravlagt i kirken i Reute. Elisabeth Achler, «Gute Beth», som hun kalles på grunn av hennes oppofringsvillige liv, er som den eneste av de mystisk benådete kvinnene på 1300- og 1400-tallet i Tyskland som ble en folkelig helgen, og hun æres fortsatt. Hennes liv er nært knyttet til de kirkelige reformbestrebelsene på 1400-tallet, som med tilbakeblikk på det religiøse oppbruddet på 1200- og 1300-tallet dets «mystiske» spiritualitet, hadde som mål en fornyelse av det kirkelige og religiøse liv.

Elisabeths relikvier ble skrinlagt i 1623. Hun ble saligkåret den 19. juli 1766 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Klemens XIII (1758-69). Hennes minnedag er dødsdagen 25. november, men 17. november og 31. januar nevnes også. Tidligere feiret man hennes skrinlegging den 14. november. Også 5. og 9. desember nevnes som minnedager hos fransiskanerne. Det eksisterer fortsatt en levende valfart til hennes grav i Reute. I valfartskirken i Reute fremstiller barokke fresker scener fra hennes liv. Hun fremstilles som fransiskanertertiar med sårmerker, hennes attributter er rosenkrans, dødninghode, pisk, bok, krusifiks eller en engel som rekker henne eukaristien. Hun æres spesielt i Schwaben, Bayern, Tyrol og Sveits og blir anropt under stormer, branner og krig.

Siden 1870 finnes i Reute moderhuset til et nytt fransiskansk fellesskap etter forbilde av «Guten Beth», Die Franziskanerinnen von Reute med formål «å tjene Gud i den lidende menneskeheten».