Den salige Edmund Ignatius Rice (1762-1844)

Den salige Edmund Rice ble født den 1. juni 1762 i Westcourt i Callan i grevskapet Kilkenny i Irland. Han var den fjerde av syv sønner av Robert Rice og hans hustru Margaret Tierney, i tillegg hadde han to stesøstre fra morens første ekteskap. Det var en from bondefamilie, usvikelig lojale katolikker, som ble regnet som relativt velstående og leide 750 mål jord fra Lord Desart, en medgjørlig protestantisk jordeier.

Edmund fikk sin elementære skolegang på den lokale «hedge school» i Callan. En «hedge school» (ordrett «hekk-skole») var ganske enkelt et rom der en lærer ga undervisning i all hemmelighet på gælisk. Engelsk lov nektet på den tiden utdannelse til unge katolikker, men Edmund hadde foreldre som hadde råd til en liten sum som betalte for omkostningene. Sin religiøse utdannelse fikk Edmund av foreldrene og av augustinereremitten Patrick Grace, som ble kalt Bráithrín Liath, «den lille grå tiggermunken».

Deretter gikk han i to år på Kilkennys handelsakademi. Som 17-åring begynte han i 1779 å arbeide for sin onkel Michael Rice i hans forretning i Waterford på sørøstkysten, som solgte all slags skipsutstyr og forsyninger for skipene som gikk over Atlanteren mellom Europa og østkysten av Nord-Amerika. Edmund hadde den nødvendige personligheten, talent og hengivenhet til å bli en svært suksessfull forretningsmann, og snart betrodde onkelen ham ledelsen av hele firmaet. Da onkelen døde i 1795, arvet Edmund forretningen og var på god vei til å bli en svært rik mann. Han investerte i jord og eiendom og eide til slutt over 4.000 mål, to vertshus og en flåte av handelsskip.

Som 24-åring giftet Edmund seg rundt 1786 med Mary Elliott, datter av en velstående lærhandler i Waterford, og de bosatte seg i fasjonable Arundel Square. Men bare tre år senere, i januar 1789, ble hans hustru utsatt for en ulykke. Hun var ute og kjørte i hest og vogn da hesten fikk panikk og galopperte ut og kastet henne ut av vognen. Hun var gravid og fødte en prematur datter før hun døde. Nå var Edmund alene med ansvaret for den tilbakestående datteren, som også ble døpt Mary. Han var knust, men støttet av sin sterke tro aksepterte han sitt kors, og han vokste i nær forening med Gud gjennom meditasjon over Skriften og hyppig deltagelse ved messen og mottakelse av sakramentene. Han viet seg til nestekjærlig arbeid og brukte sin etter hvert store formue i de fattiges tjeneste. Han ble et mønster på en kristen legmann.

På den tiden var irske katolikker undertrykket av den antikatolske lovgivningen som det protestantiske England hadde innført for å holde den katolske majoritet i sjakk. Mellom 1780 og 1841 ble den irske befolkning fordoblet, og det var mange økonomiske og politiske problemer knyttet til utdannelse for de unge og omsorg for gamle og syke. De amerikanske kolonienes opprør i 1776 inspirerte irske katolikker til å arbeide for likestilling med de protestantiske engelskmenn i landet. The Catholic Emancipation Act av 1829 var en av fruktene av denne kampen. Dette var i denne atmosfæren Edmund Rice levde og arbeidet.

Edmund var overbevist om at det fortsatt var noe annet som var krevd av ham. Et tilfeldig møte i 1793 med en tiggermunk som tilbrakte natten i bønn, gjorde et dypt inntrykk på ham. Tre år senere hadde han godtatt sin eldre brors avgjørelse om å bli augustinerprest i Roma, og lurte nå på om dette var et liv for ham. Han vurderte å selge alt han eide, som da var verdt mer enn 1 million pund. Men en kveld hørte han og hans venn, p. John Power, en gruppe av ungdommer som ropte og bannet mens de sloss og falt på veien. Prestens søster sa: «Vel, Mr. Rice, du tenker på å begrave deg selv i et kloster på kontinentet. Vil du etterlate disse stakkars guttene uten omsorg?»

Til tross for sin dragning mot et kontemplativt liv visste han nå hvordan han skulle tilbringe resten av livet. Utdeling av mat og klær var ikke nok – unge mennesker måtte utrustes mentalt, moralsk og religiøst for å bli uavhengige. Samfunnet som hadde gjort dem fattige, måtte forandres. De herskende klasser ville finne dette vanskelige programmet farlig radikalt.

Edmund ble inspirert av Nano Nagles Presentasjonssøstre, som han introduserte i Waterford i 1798 for å imøtekomme behovet for utdannelse av fattige jenter. Edmund begynte å undervise gateguttene i Waterford, i begynnelsen gjorde han det i en av sine forretninger etter arbeidstid. Men han bestemte seg snart for å gjøre det til en heltidsbeskjeftigelse.

Oppmuntret av pave Pius VI (1775-99) og med biskop Hussey av Waterfords velsignelse solgte den 40-årige Edmund i 1802 sin forretning. Han sørget for datteren, som var avhengig av pleie resten av livet, ved å betro henne til sin bror Patrick og hans hustru, som tok henne til seg i sitt hus på landet nær Callan. Der levde hun et langt og tilfreds liv inntil hun døde i 1859.

Edmund åpnet sin første skole for et halvt dusin elever i en stor forlatt stallbygning i New Street, som han hadde arvet da hustruen døde. Han bosatte seg selv i andre etasje over stallen. Han ansatte to unge menn som lærere, og rundt 300 gutter i alle aldre strømmet til. Men de var ikke vant til rutinene og disiplinen på skolen, og de må ha satt lærernes mot på alvorlig prøve, for de to ansatte lærerne sa opp og etterlot Edmund alene igjen. Men snart sluttet andre lærere seg til ham, tiltrukket av hans eksempel og hans ånd, de første var Thomas Grosvenor og Patrick Finn, som var hans venner fra Callan. Sammen med Edmund dannet de et religiøst fellesskap i rom over «Stable School» i New Street i Waterford. De to mennene delte hans visjon hvor de kombinerte et halvmonastisk liv med det harde arbeidet med å undervise uregjerlige gutter under primitive forhold.

Da Edmund i 1803 brukte av sin formue til å bygge en større bygning for å huse en skole og en kommunitet, Mount Sion i Waterford, trodde hans venner blant forretningsmennene at han var blitt gal. Den 7. juni 1903 var bygningen ferdig og ble høytidelig velsignet av biskop Hussey. I hans skoler var det stor vekt på katekismen og generell moralsk opplæring. Guttene mottok kommunion en gang i måneden og skriftet fire ganger i året. Oppførselen til guttene forbedret seg raskt, og deres foreldre spurte om de selv kunne få kveldsundervisning.

Edmund etablerte et bibliotek, hvor guttene fikk lov til å ta med bøker hjem i helgene for å lese for sine analfabetiske foreldre. Han etablerte et bakeri for å sørge for mat til guttene, og ofte deres familier. Han etablerte et skredderi for å sørge for nye dresser til elevenes førstekommunion og konfirmasjon. Mange elever studerte yrkesfag, som bokholderi, teknisk tegning og navigasjon, og han sørget for en ny dress til hver elev som forlot skolen for å gi ham en god start på arbeidsplassen.

Edmunds undervisningsarbeid var ulovlig i øynene til den britiske regjeringen og protestantene som bodde i Irland. De eneste friskolene som da var tilgjengelige for katolske familier, var de protestantiske som drev proselyttisme – finansiert av engelske kilder som ønsket å ødelegge den katolske tro i Irland: «(skoler) hvor barna av de irske innfødte kan læres opp i den sanne religion [=protestantismen] og for omvendelse og sivilisering av papistiske innfødte». Dette betydde at de fleste irske katolikkene i praksis var utelukket fra utdannelse og dermed sosial og økonomisk fremgang.

Snart økte tallet på Edmunds ledsagere. I begynnelsen var de fleste av dem modne menn fra hele Irland som hadde gjort det godt i forretningslivet. Nye skoler ble åpnet i Carrick-on-Suir og i Dungarvan. I 1808 var de ni medlemmer, og Edmund og hans ledsagere fikk biskopens tillatelse til å avlegge løfter. De ble kjent som «Selskapet av Marias fremstilling (i tempelet)» (eng: Presentation), kjent som «Presentasjonsbrødrene». De levde under veiledning av sin biskop.

I Presentasjonssøstrenes kapell avla Edmund og hans ledsagere den 15. august 1808 løfter «ifølge Presentasjonsordenens regel og konstitusjoner godkjent av Den hellige Stol» og begynte å bære ordensdrakt. Edmund tok ordensnavnet Ignatius etter den hellige Ignatius av Loyola. Dette var den første kongregasjonen for menn som var grunnlagt i Irland siden den hellige Patricks tid. Frem til 1820 ble det etablert skoler og kommuniteter i Cork (1811), Dublin (1812), Limerick og Thurles (1817).

Som ordensmenn sto Edmund og hans brødre under kirkelig kontroll av biskopene i de bispedømmene hvor de drev skoler. Med tiden viste det seg at dette betydde en del praktiske vanskeligheter når man skulle overføre brødre fra et bispedømme til et annet. Edmund søkte råd og fant svaret i det systemet som ble fulgt av den hellige Johannes Baptist de la Salles kongregasjon «Brødre av Kristne skoler» (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum – FSC), som i USA er kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. De var direkte ansvarlige overfor paven i stedet for de enkelte biskopene. De ble ledet av en generalsuperior og et råd som var valgt av delegater fra brødrene selv.

Det var denne modellen som Edmund og flertallet av brødrene nå valgte. Den 5. september 1820 ble kommuniteten godkjent som et pontifikalt institutt av pave Pius VII (1800-23) med navnet «De kristne brødre» – også kjent som «De irske kristne brødre». Edmund ble enstemmig valgt til den første generalsuperioren på det første kapitlet i 1822.

Men noen av de første brødrene valgte å forbli under kontroll av sin biskop, biskop Murphy av Cork. Tydeligvis gjorde de dette på hans anmodning, for en av dem, som var arkitekt, var av uvurderlig hjelp for biskopen i arbeidet med å bygge kirker. Dermed fortsatte det tidligere instituttet «Presentasjonsbrødrene» også sin eksistens. Både «Presentation Brothers» (Fratres Piae Congregationis a Presentatione – FPM), med hovedkvarter i Cork i Irland, og «Christian Brothers» (Congregatio Fratrum Christianorum – CFC), med hovedkvarter i Roma, ser på Edmund Rice som sin grunnlegger og regner sin grunnleggelse til 1802. På 1870-tallet søkte også Presentasjonsbrødrene Roma om pontifikal status, noe som ble innvilget den 15. juli 1889.

Edmunds arbeid spredte seg over hele Irland, og deretter til England, hvor de første skolene ble åpnet i Preston, Manchester, London og Liverpool. Senere utvidet arbeidet seg til Gibraltar og Australia. I 1828 flyttet Edmund De kristne brødrenes hovedkvarter til Dublin. I 1825 oppsto det en opposisjonsgruppe innen instituttet, og i 1837 ble det en hard strid om studentene skulle betale et lite beløp i skolepenger eller ikke. Til slutt seiret grunnleggerens syn, og det ble innkrevd et minimalt beløp som akkurat hindret at skolen gikk under økonomisk.

I 1838 gikk Edmund av som generalsuperior, utslitt og syk, og han trakk seg tilbake til Mount Sion i Waterford. Det var ingen åpenbar etterfølger, og med knappest mulig margin ble broder Paul Riordan, en av Edmunds tidligere kritikere fra Cork, valgt til ny generalsuperior på livstid. I 1841 ble Edmund nektet adgang til et kapittel i den ordenen han selv hadde grunnlagt. Fra 1842 levde han isolert på sitt rom med senil demens. Han fikk aldri vite at brødrene hadde etablert grunnleggelser i India, Australia og Amerika i den korte tiden før han døde.

Han døde den 29. august 1844 i Mount Sion, 82 år gammel. Alle sørget over ham, spesielt de fattige. Han ble gravlagt i det nordvestre hjørnet av kirkegården i Mont Sion. Siden ble Edmund Rice Chapel bygd i Mount Sion, og der hviler hans jordiske rester nå.

De første forsøkene på å igangsette en saligkåringsprosess for Edmund var i 1911, men det kom ikke noe ut av dem. Nesten 30 år senere ble arbeidet gjenopptatt, og med hjelp fra Msgr Montini, den senere pave Paul VI (1963-78), ble prosessen åpnet i Dublin i 1957. Etter flere forsinkelser ble saken oversendt Roma.

Den 2. april 1993 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 6. oktober 1996 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er gjerne dødsdagen 29. august, men brødrene feirer ham den 5. mai. Denne datoen ble valgt som et kompromiss hvor flest mulig elever på begge halvkuler kunne være på skolen. Det blir sagt at hans helligkåringsprosess gjør raske fremskritt i Roma.

De to kongregasjonene som Edmund grunnla, omfattet i 1996:

Presentasjonsbrødrene

Irland (tyve skoler og kollegier), England (3 kommuniteter), Canada/USA (5 kommuniteter), Vestindia (5 kommuniteter), Ghana (brødre som arbeider med ulike oppgaver) og Peru (i slummen i utkanten av Lima).

De kristne brødre:

Australia (821 brødre i 111 kommuniteter), Canada (137 brødre i 16 kommuniteter), England (106 brødre i 13 kommuniteter), India (124 brødre i 18 kommuniteter), Irland (814 brødre i 108 kommuniteter), New Zealand (51 brødre i 10 kommuniteter), Sør-Afrika (70 brødre i 12 kommuniteter), USA (471 brødre i 34 kommuniteter), Papua Ny Guinea (55 brødre i 10 kommuniteter), Liberia (9 brødre i 2 kommuniteter), Zambia (26 brødre i 6 skoler), Zimbabwe (6 brødre i 2 skoler), Antigua (6 brødre in 2 skoler), Argentina (13 brødre i 2 skoler), Dominica [øy i Karibien] (5 brødre i 1 skole), Peru (23 brødre i 5 kommuniteter), Uruguay (8 brødre i 1 skole), Roma (10 brødre i 1 skole), Cook Islands (3 brødre i 1 skole), Fiji (4 brødre i 1 skole), Gambia (9 brødre i 3 skoler), Sierra Leone (6 brødre i 2 skoler), Elfenbenskysten (1 hus for utdanning av unge brødre), Namibia (3 brødre i 1 skole), Kenya (9 brødre i 3 skoler), Tanzania (9 brødre i 3 skoler).