LESETIPS

– De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll.

Pater Rory Mulligan SM om «5 små ord til besvær»: synd, skyld, skam, sinne og sorg.

Les mer
 

Den hellige Eligius av Noyon (~588-660)

Minnedag: 1. desember

Skytshelgen for bønder og gårdsgutter, gull- og sølvsmeder, smeder, hovsmeder, låsesmeder, gruvearbeidere, børsemakere, metallarbeidere, kjelefabrikanter, myntmakere og myntsamlere, gravører, urmakere, vognmakere, salmakere, lampemakere, kurvmakere, forpaktere, hestehandlere, dyrleger og hester; for kusker og drosjesjåfører; for bensinstasjoner og garasjer og dem som arbeider der; mot hestesykdommer, epidemier og byller; for syke hester; for The Royal Electrical and Mechanical Engineers (REME), et korps i The British Army.

Den hellige Eligius (Éloi, Eloi, Eloy, Loy) ble født rundt år 588 i Chaptelat ved Limoges i Haute-Vienne i Midt-Frankrike. Andre former av stedsnavnet som oppgis, er Chaptalac (oksitansk), Chatelac, Catelat, Castelhac, Chaptelet eller Chaptel. Han var sønn av Eucherius og Terrigia i en beskjeden kristen gallo-romansk familie. Det fortelles at da Terrigia var gravid, så hun i en drøm en ørn som skrek tre ganger som for å fortelle henne noe. Hun turde først ikke å spørre noen om hva det betydde. Men da hun etter fødselen så ut til å være i livsfare, ble en hellig mann tilkalt for å be for henne, og han profeterte da at den nyfødte sønnen ville bli hellig og stor i Kirken.

Eligius' far var metallarbeider og gullsmed, og da sønnen viste lignende talenter, sendte faren ham i lære hos den berømte gullsmeden Abbo, som var myntmester i Limoges – byen med den berømte emaljekunsten. Etter læretiden dro Eligius over Loire og inn i frankisk territorium. Han ble selv en høyt ansett gullsmed, som var kjent for både utsøkt design og økonomisk bruk av materialer. Noen eksempler på hans store dyktighet var bevart helt frem til Den franske revolusjon og kan fortsatt ses i katalogen over merovingiske mynter i Nasjonalbiblioteket i Paris.

En mann ved navn Bobbo (Bobon) var skattmester hos den frankiske kong Klotar II av Neustria (584-629), frankisk enekonge fra 613. Bobbo gjorde sin hersker oppmerksom på Eligius etter at han hadde laget to utsøkte gulltroner av materiale som var beregnet på en. Klotar gjorde Eligius til sin myntmester i Marseille, og mynter med hans merke er funnet i Marseille.

Alessandro Botticelli: Jomfruens kroning med de hellige Johannes Evangelisten, Augustin, Hieronymus og Eligius (San Marco altertavle) (ca 1490-92), Galleria degli Uffizi i Firenze

Eligius' talenter gjorde ham snart til en person av høy rang og stor velstand. Han bar klær som var brodert med gull og utsmykket med edelsteiner, og noen ganger bar han ikke noe annet enn silke, som var svært sjeldent i Frankrike på den tiden. Men han ble ikke korrumpert av sin suksess, og hans velstand var viet til de fattige. En gang en fremmed spurte om veien til hans hjem i Paris, ble han bedt om å gå til en viss gate hvor han ville gjenkjenne huset på flokken av fattige utenfor.

Eligius utsatte å sverge en troskapsed til Klotar, noe som ergret kongen. Men så fikk Klotar forståelsen av at motivet var samvittighetsgrunner, og han forsikret Eligius om at dette var et mye mer sikkert løfte om troskap enn andres eder.

Da kong Klotar døde i 629, fortsatte Eligius i embetet som myntmester under hans sønn og etterfølger, kong Dagobert I (629-39). I tillegg til dette embetet var han en viktig rådgiver for tre merovingerkonger, nemlig Klotar II, Dagobert I og Klodvig II (639-58). Av dem fikk han i oppdrag å dekorere graver og skrin og lage kalker, kors og plaketter. Dagobert utnevnte ham til sin viktigste rådgiver i 629 og kalte ham tilbake til Paris. Hans makt var så stor at ingen ambassadør besøkte merovingerkongen uten å arrangere et møte med Eligius.

Samtidig utviklet Eligius seg til en dypt religiøs mann, og allerede mens han tjente kongehuset, levde han et gudfryktig liv. Ved hoffet traff han en gruppe bemerkelsesverdige menn som inkluderte de hellige Dado eller Audoenus (Ouen) (senere biskop av Rouen), Wandregisilus (Wandrille), Sulpicius (senere biskop av Bourges), Bertharius, Desiderius (Didier) (senere biskop av Cahors) og hans bror Rusticus, som alle æres som helgener. De dannet et lite, men svært religiøst samfunn med forbindelser til den hellige Kolumbans kloster i Luxeuil. De beskyttet de nye klostrene, og med en rundhåndethet som ble legendarisk, æret de helgenenes relikvier.

Eligius' signatur, fra grunnleggelsescharteret til klosteret Solignac (Mabillon: Da Re Diplomatica)

Eligius tjente så mye penger i sitt embete at han i 632 grunnla benediktinerklosteret Solignac (Solemniacum) i bispedømmet Limoges i det nåværende departementet Haute-Vienne i regionen Limousin, som da var en del av den større regionen Aquitania i Sør-Frankrike. Han grunnla klosteret sammen med den hellige Remaclus på et landområde han fikk av kong Dagobert. Han etablerte også det første verkstedet for produksjon av den berømte emaljen i Limoges. Munkene i klosteret Solignac fulgte en regel som var en blanding av de hellige Kolumbans og Benedikts. Han grunnla også flere andre kirker og klostre samt hospitaler og hospitser. Han bygde basilikaen Saint-Paul og restaurerte basilikaen Saint-Martial i Paris. Han bygde flere vakre kirker for å ære relikviene til den hellige Martin av Tours, den frankiske nasjonalhelgenen, og den hellige Dionysius av Paris, som kongen hadde valgt til skytshelgen.

Han fikk også et hus i Paris i gave av kongen, og han brukte sine betydelige ressurser på å grunnlegge et kvinnekloster der i 633. Klosteret fikk navnet Saint-Martial, og han valgte den syriske hellige Aurea til abbedisse for 300 søstre. Hun ledet kommuniteten i 33 år før hun døde under en pest i 666 som også drepte 160 av hennes nonner. Eligius ba om og fikk et ekstra stykke land for å fullføre byggingen. Men da han oppdaget at han hadde gått ut over tomtens grenser, gikk han til kongen for å be om unnskyldning. Kong Dagobert ble forbløffet over hans ærlighet og sa: «Noen av mine offiserer har ingen skrupler med å rane meg for hele eiendommer, mens Eligius er redd for å ha en tomme grunn som ikke er hans».

Kong Dagobert hadde sin hovedstad i Paris, men hoffet flyttet ofte rundt til ulike deler av Gallia. Den hellige kong Judicaël (ca 590-658), fyrste av Domnonia og bretonsk overkonge, beseiret frankerne to ganger i slag, og i 635 sendte kong Dagobert ordre til Judicaël om å komme til hans palass i Clichy og fornye vasalleden til kongen, og han truet med å invadere Bretagne hvis Judicaël ikke lystret. Den bretonske kongen måtte føye seg og ankom med gaver, men fornærmet Dagobert ved å nekte å spise ved det kongelige bordet. I 636/37 sendte Dagobert I sin viktigste rådgiver Eligius på et diplomatisk oppdrag til Bretagne (Armorica), og han overtalte Judicaël til å akseptere den frankiske kongens autoritet på et møte i kongens villa i Creil.

Hans suksess økte hans innflytelse ytterligere, noe han brukte til å sikre almisser for de fattige og kjøpe fri romerske, galliske, bretonske, saksiske og mauriske fanger, som daglig ankom til Marseille. Mye av sine inntekter brukte han til å kjøpe fri utallige slaver, og mange av dem fulgte ham som lojale assistenter. Med kongens samtykke sendte Eligius sine tjenere gjennom byer og landsbyer for å ta ned likene av henrettede forbrytere og gi dem en anstendig begravelse.

I januar 639 døde kong Dagobert I, og enkedronning Nanthilde overtok regjeringen som regent for deres seksårige sønn Klodvig II med Aega og senere Erkinoald som hushovmester. Regenten ville gjerne beholde Eligius som myntmester, men han valgte å forlate hoffet sammen med vennen Audoenus og ble presteviet i 640, over 50 år gammel.

Den 13. mai 640 døde den hellige biskop Acharius av Noyon ved Oise i Nord-Frankrike og Tournai i Flandern (det nåværende Belgia), og kong Klodvig utnevnte da Eligius til ny biskop av Noyon-Tournai med enstemmig tilslutning fra presteskap og folk. Samtidig ble Audoenus utnevnt til erkebiskop av Rouen. I denne perioden ble bispedømmer ofte gitt som beneficier til avgåtte kongelige ministre, men både Audoenus og Eligius bestemte seg for å bli virkelige biskoper. De to vennene brukte lang tid på å forberede seg for denne verdigheten ved retrett, faste og bønn, og de mottok bispevielsen sammen i Reims den 13. mai 641. Dette var uvanlig, siden biskoper vanligvis ble konsekrert i sine egne katedraler.

De fleste av innbyggerne i hans store bispedømme var ennå hedninger, og i sine nitten år som biskop la Eligius mest vekt på misjonering blant de germanske stammene i Flandern og Friesland. Han omvendte mange i områdene rundt Antwerpen, Gent og Courtrai (Courtray, Kortrijk), til tross for stor motstand. I 654 godkjente han det berømte privilegiet som ble gitt til klosteret Saint-Denis i Paris og fritok det for jurisdiksjonen til stedets ordinarius. I tillegg til sine klostre i Paris og Solignac grunnla han også et kloster for jomfruer i Noyon og satte det under ledelse av den hellige Godeberta, som han hentet fra Paris. Han skrev også en regel for søstrene. Eligius skal ha gitt en gullring til Godeberta, som er bevart i katedralen i Noyon.

Etter gjenfinningen av relikviene til den hellige Quintinus (Quentin) bygde Eligius en kirke til hans ære med et tilknyttet kloster under den irske regelen. Han oppdaget også legemene til den hellige Piat og hans ledsagere i Seclin og den hellige Lucian i Beauvais, og den 9. april 654, skrinla han med stor høytid sammen med biskop Cuthbert av Cambrai de jordiske restene av den hellige Fursey, den berømte irske misjonæren som døde i 650.

Eligius spilte en ledende rolle i tidens kirkelig liv, og han fortsatte også å være svært sjenerøs mot de fattige. Av hans antatte prekener som er bevart, er en spesielt verdt å merke seg for hans advarsler mot hedensk overtro som å spå om fremtiden, se etter tegn og å holde torsdag hellig til ære for Jupiter. I stedet skulle kristne væpne seg med korsets tegn, bønn og eukaristien. Han likte å trekke seg tilbake til oratoriet (kapellet) i Ourscamps-sur-Oise. Hans eneste etterlatte skrift som med sikkerhet er autentisk, er et kjærlig brev til hans venn Desiderius av Cahors.

Etter at den lastefulle kon Klodvig II døde i 658, bare 24 år gammel, var hans enke, den hellige dronning Bathild, i åtte år regent for deres eldste sønn, Klotar III, som bare var fem år gammel. Klodvigs og Bathilds tre sønner ble alle konger: Klotar III (f. 652), konge av Neustria (658-73), Kilderik II (f. 653), konge av Austrasia (662-75), og Theoderik III (f. 654), konge av Neustria og Burgund (673; 675-91). Av sønnene ser det ut til at bare Kilderik arvet morens energi.

En kort periode like før sin død var Eligius også venn og rådgiver for regenten, Bathild. Det var trolig i det minste delvis på grunn av hans intervensjon at den tidligere angelsaksiske slaven Bathild fikk konsilet i Chalon-sur-Sâone rundt 647 til å vedta dekreter om slavenes rettigheter og eiernes ansvar. Det vedtok også at slaver ikke skulle selges ut av riket, og insisterte på at de skulle ha fri på søndager og helligdager. Eligius hadde lenge gjort det til en praksis personlig å kjøpe fri slaver, menn og kvinner, romere, bretonere, gallere, maurere og saksere. De fikk valget mellom å gå i kloster, bli i verden eller vende tilbake til sine hjem. Noen av dem forble i hans tjeneste og var hans trofaste assistenter i hele hans liv. En av dem, en sakser ved navn Tillo, regnes blant helgenene. Han var den første blant Eligius' syv disipler som fulgte ham fra verkstedet da han ble biskop.

Eligius hadde profetiske evner, som han noen ganger ga konkrete bevis på – om hushovmesterne Flaochad og Erkinoald, om noe sivil uro og om sin egen død. Han forutså sin egen død og fortalte sitt presteskap om dette. Etter å ha vært biskop av Noyon i nitten år fikk Eligius en feber, og på den sjette dagen kalte han sammen sitt hushold. Til dem sa han: «Ikke gråt, gratuler meg i stedet, for jeg har ventet i lang tid på denne løslatelsen». Han anbefalte sitt folk til Gud, og få timer senere døde han. Det var den 1. desember 660 (eller 659) i hans kloster i Noyon.

Da dronning Bathild fikk høre om hans sykdom, dro hun straks fra Paris, men hun kom ikke frem før morgenen etter hans død. Hun startet forberedelser for å frakte hans legeme til sitt kloster i Chelles, mens andre ville flytte det til Paris. Men folket i Noyon satte seg slik mot en flytting at hans legeme fikk bli værende hos dem og ble gravlagt i katedralen.

Pieter Pauwel Rubens: De hellige Katarina av Alexandria og Eligius (1610), Onze-Lieve-Vrouwekathedraal i Antwerpen

Etter sin død ble han høyt æret av folket, særlig i Flandern, i provinsen Antwerpen og i Tournai, Courtrai, Gent, Brugge/Bruges og Douai. I middelalderen ble hans relikvier æret høyt, og de ble ofte overført til andre steder, som i 881, 1066, 1137, 1255 og 1306. Størstedelen av hans relikvier befinner seg i dag i katedralen Notre-Dame i Noyon, mens hodet befinner seg i kirken Saint-André i Chelles ved Paris.

Mange kunstverk, særlig relikvarier, ble tillagt ham, og noen av dem eksisterer fortsatt, men det synes ikke som noen av dem med sikkerhet stammer fra hans hånd, selv om skrinene for de hellige Dionysius av Paris, Crispin og Crispinian, Quintinus (Quentin), Lucian av Beauvais, Germanus av Paris, Genovefa av Paris, Julian av Brioude, Germanus av Auxerre, Brictius av Tours og Martin av Tours ble tilskrevet ham. Hans kors over alteret i St. Denis ble beundret i middelalderen, og hans kalk i Chelles, som forsvant under Den franske revolusjon, er kjent fra bevarte tegninger.

Audoenus, som bare kan ha vært en gutt da Eligius ble kjent med ham, fikk senere æren for en biografi om sin venn, Vita Sancti Eligii. Denne betraktes imidlertid nå som hovedsakelig et verk av en senere munk i Noyon, som imidlertid kan ha bygd på et manuskript av Audoenus.

Eligius ble en av de mest populære helgener i middelalderen. Han er et eksempel på en ekte helgen fra tidlig middelalder hvis kult fikk sin største populære spredning senere i middelalderen. Han hadde ry både som apostolisk biskop og som en fremragende håndverker som ble skytshelgen for alle slags metallarbeidere – gullsmeder, låsesmeder, hovsmeder og andre håndverkere. Han ble særlig dyrket i Nord-Frankrike og Belgia (Picardie og Flandern), mens hans ry gjorde at hans kult ble spredt til Tyskland og Italia og det meste av Europa. I England var han så velkjent gjennom sin fest, legende og avbildninger at den sterkeste eden for priorinnen i Chaucers Canterbury Tales var «ved St. Eloi».

Hans minnedag er 1. desember. I Ely i England ble det feiret en translasjonsfest den 25. juni. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I Paris ble en kirke viet til ham i bydelen som huset smijernshåndverkere og skapmakere. Kirken Saint-Eloi ble restaurert i 1967. En kirke som ble ødelagt i 1793, var viet til ham i Rue des Orfèvres, nær Hôtel de la Monnaie (Rue de la Monnaie i fjerde arrondissement).

Eligius avbildes enten som smed med en ambolt, som gullsmed, som hoffmann eller som biskop med en bispestav i høyre hånd. På den åpne håndflaten av venstre hånd har han ofte en miniatyrkirke i gull. Hans attributter er en tang eller gullsmedverktøy, eller også en hestesko. Han kan avbildes mens han skor en hest eller med Godeberta, som han gir en ring, som på det mest berømte portrettet av ham, malt av Petrus Christus, i 1449. I likhet med den hellige Dunstan holder han i noen avbildninger djevelens nese med en tang.

Hans forbindelse med hester skyldes flere legender. En episode skjedde etter hans død. En av hans hester ble arvet av en prest, men den nye biskopen likte hesten og tok den selv. Men hesten ble syk straks den kom under biskopens tak, og ingenting kunne helbrede den. Imens ba presten til Gud og Eligius om at hesten måtte vende tilbake. Biskopen ga da også den ubrukelige hesten tilbake, og da ble dyret straks friskt, en helbredelse som ble tilskrevet Eligius. Siden den tid har han tradisjonelt vært betraktet som skytshelgen for dyrleger og hester, og han har blitt påkalt på vegne av syke hester, og noen steder blir hester velsignet på hans festdag. Som en videreføring av dette har Eligius blitt skytshelgen for bensinstasjoner og garasjer, som kan betraktes som moderne versjoner av staller.

Et av hans attributter i kunsten er et skodd hestebein, som kommer fra legenden fra 1400-tallet:

Legenden forteller at Eligius opprinnelig var smed og hesteskomaker. En dag fikk han en lærling som rett og slett hogde benet av hesten når han skulle sko den og deretter satte det på plass når han var ferdig. Det viste seg at lærlingen var en åpenbaring av Kristus selv, og han lærte Eligius knepet med foten. Senere lærte han bort gullsmedyrket så Eligius kunne komme de rike nærmere.

Eligius av Noyon står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2

Les Audoenus' biografi om Eligius (på engelsk).


1
Catholic Encyclopedia: Oil of Saints
2
Surius, De probatis sanctorum historiis, VI, 678