Den salige Elisabeth av Østerrike, dronning av Frankrike (1554-1592)

Den salige erkehertuginne Elisabeth ble født den 5. juli 1554 i Wien i Østerrike. Hun var femte barn og andre datter av den tysk-romerske keiser Maximilian II (1564-1576) og hans hustru Maria av Spania, som i alt hadde seksten barn, hvorav åtte vokste opp. I sin barndom bodde hun sammen med sin eldre søster Anna (senere dronning av Spania) og yngre bror Matthias (senere keiser) i en paviljong i hagen til det nybygde slottet Stallburg nær Wien. De nøt en privilegert og avsondret barndom og ble strengt oppdratt som fromme katolikker. Hennes far Maximilian besøkte henne ofte, og Elisabeth ser ut til å ha vært hans spesielle yndlingsbarn. Hun lignet ham, ikke bare av utseende, men også av karakter: Elisabeth var like intelligent og sjarmerende som sin far.

Med sin plettfrie hvite hud, lange blonde hår og perfekte fysikk ble hun regnet som en av tidens store skjønnheter. Hun ble også regnet som blyg, from og varmhjertet, men naiv. og intenst uskyldig på grunn av sin beskyttede oppvekst. Men hun var også intellektuelt begavet. Elisabeths brødre ble utdannet av den flamske forfatteren og diplomaten Ogier Ghiselin de Busbecq. Den nysgjerrige prinsessen sluttet seg snart til dem og overskygget dem til og med i studiene. Hennes mor Maria overså personlig sine døtres religiøse utdannelse, og fra Elisabeths tidlige barndom var hun imponert av sin navnesøster, den hellige Elisabeth av Ungarn og skal ha tatt henne som forbilde.

Svært tidlig, rundt 1559, ble det forslått et parti mellom Elisabeth og den fremtidige kongen Karl IX av Frankrike (1560-74; f. 1550). I 1562 utbrøt Maréchal de Vieilleville, medlem av den franske delegasjonen som ble sendt til Wien, etter å ha sett den åtteårige prinsessen: «Deres Majestet, dette er dronningen av Frankrike!». Selv om Vieilleville ikke hadde fullmakt til å komme med et tilbud, virket Elisabeths bestefar, den tysk-romerske keiseren Ferdinand I, interessert. De utvekslet gaver og initierte kontakter mellom de to landene – men ingen brydde seg om å lære prinsessen fransk.

Først i 1569, etter de mislykkede planene om ekteskap med kongene Fredrik II av Danmark og Norge (1559-88) og Sebastian I av Portugal (1557-78), ble det franske tilbudet overveid seriøst. Dronning Katarina de’Medici, mor til Karl IX og den egentlige makten bak tronen, foretrakk opprinnelig Elisabeths eldre søster Anna fremfor henne, men den eldste erkehertuginnen var allerede valgt til ny hustru for sin onkel, kong Filip II av Spania (1556-98). Dronning Katarina gikk til slutt med på ekteskap den andre datteren Elisabeth, ettersom Frankrike absolutt trengte et katolsk ekteskap for å overvinne de protestantiske partiene i tillegg til å sementere en allianse mellom Habsburg-keiserne og den franske kronen.

Elisabeth ble først gift ved stedfortreder den 22. oktober 1570 i katedralen i Speyer, hvor Elisabeths onkel, erkehertug Ferdinand av Vorderösterreich og Tyrol, tjente som stedfortreder for den franske kongen. Etter langvarig feiring forlot hun Østerrike den 4. november fulgt av høyt rangerte tyske adelsmenn, inkludert erkebiskop-elektoren av Trier. Da de var kommet inn på fransk territorium, var veiene ufremkommelige på grunn av det konstante regnet, og derfor ble det bestemt at det offisielle bryllupet skulle feires i den lille grensebyen Mézières-en-Champagne (nå Charleville-Mézières). Før hun nådde dit, bodde Elisabeth i Sedan, hvor hun ble mottatt av hennes manns yngre bror, hertug Henrik av Anjou. Kongen var nysgjerrig på sin fremtidige hustru, så kan kledde seg som en soldat og dro til Sedan for å observere henne inkognito mens hun spaserte i hagen til palasset i Sedan med Henrik. Det ble sagt at han var fornøyd med det han så.

Kong Karl IX av Frankrike og erkehertuginne Elisabeth av Østerrike ble formelt gift den 26. november 1570 i Mézières, hvor kardinal Karl av Bourbon utførte seremonien. Begivenheten ble feiret med enorm pomp og ekstravaganse, til tross for de franske finansenes elendige tilstand. Den nye dronningens bryllupskjole var av sølv og hennes tiara var overstrødd med perler, smaragder, diamanter, safirer og rubiner.

På grunn av den vanskelige reisen og det kalde været var Elisabeth svært syk i begynnelsen av 1571. Siden bryllupet ble feiret så langt borte fra Paris, var det først om våren at den tysk-franske alliansen ble feiret nok en gang med praktfulle fester i hovedstaden. Den 25. mars 1571 ble Elisabeth konsekrert som dronning av Frankrike av erkebiskopen av Reims i basilikaen St Denis. Den nye dronningen gjorde sitt offisielle inntog i Paris fire dager senere, den 29. mars. Deretter forsvant hun fra det offentlige liv.

Elisabeth var så lykkelig over sin mann at hun, til generell underholdning, ikke nølte med å kysse ham foran andre. Imidlertid hadde den tyveårige kong Karl IX allerede lenge hatt en fast elskerinne, Marie Touchet, som er berømt for å ha sagt: «Den tyske jenta skremmer meg ikke» (L’allemande ne me fait pas peur). Etter en kortvarig fascinasjon for sin tenåringsbrud, vendte kongen snart tilbake til sin elskerinne, oppmuntret av sin egen mor, dronning Katarina, som sørget for at hennes nye svigerdatter ble holdt utenfor alle statlige anliggender.

Selv om de aldri ble forelsket i hverandre, hadde kongeparet et varmt og støttende forhold. Karl forsto at det liberale livet ved det franske hoffet kunne sjokkere Elisabeth, og sammen med sin mor gjorde han et forsøk på å skjerme henne fra hoffets utskeielser. Dronning Elisabeth snakket tysk, spansk, latin og italiensk flytende, men hun lærte fransk med vanskeligheter. Hun følte seg også ensom ved det livlige og utsvevende franske hoffet, hvor en av hennes få venner overraskende nok var hennes kontroversielle svigerinne, Margareta av Valois. Busbecq, Elisabeths tidligere lærer som fulgte henne på reisen til Frankrike, ble utnevnt til hennes hoffmarskalk.

Dronningen, sjokkert over det tøylesløse livet ved det franske hoffet, viet sin tid til å brodere, lese og spesielt til å praktisere nestekjærlig og fromt arbeid. Hun fortsatte å høre messe to ganger om dagen, til tross for hvor sjokkert hun var over hvor lite respekt det ble vist for religionen av de angivelig katolske hoffmennene og -kvinnene. Hennes ene kontroversielle handling var å gjøre et poeng av å avvise galanteriet fra protestantiske hoffmenn og politikere ved å nekte hugenottlederen Gaspard II de Coligny tillatelse til å kysse hennes hånd hand når de hyllet den kongelige familie.

Til tross for hennes sterke motstand mot protestantismen i Frankrike, ble hun skrekkslagen da hun fikk vite om massakren på St Bartolomeus-dagen den 24. august 1572, da tusenvis av franske protestanter ble slaktet ned i gatene i Paris. Under massakren fikk dronningen anmodninger om å snakke for de uskyldige, og hun klarte å sikre seg et løfte om å spare livene til de utenlandske protestantene (spesielt de mange tyske). Elisabeth, som da var høygravid, gledet seg ikke offentlig over de mange dødsfallene – noe andre prominente katolikker gjorde. Ifølge den franske historikeren og biografen Pierre de Bourdeille, seigneur et abbé de Brantôme (ca 1540-1614), spurte den sjokkerte dronningen om morgenen etter massakren sin mann om han visste om den, og da han fortalte henne at det var han som hadde tatt initiativet til den, sa hun at hun ville be for ham og for hans sjels frelse.

Noen måneder senere, den 27. oktober 1572, fødte dronningen sitt første barn, en datter, i Louvre-palasset. Hun fikk navnet Marie Elisabeth etter sin bestemor, keiserinne Maria, og dronning Elisabeth I av England, som var hennes gudmødre. På den tiden da Marie Elisabeth ble født, ble kongens allerede svake helse raskt svekket enda mer, og etter langvarige lidelser, hvor Elisabeth ga ham stille støtte og ba om hans tilfriskning, døde han den 30. mai 1574. Dronningen, som satt gråtende ved sykesengen, ble til slutt utvist fra kongens kammer av sin svigermor, dronning Katarina.

Etter å ha fullført den førti dager lange sørgeperioden, ble Elisabeth, som nå ble kalt La reine blanche («Den hvite dronningen»), tvunget av sin far til å vende tilbake til Wien. Kort før dette foreslo keiser Maximilian II et nytt ekteskap for henne, denne gangen med hennes avdøde manns bror, nå kong Henrik III av Frankrike (1574-89), men det nektet hun bestemt. Ved patentbrev datert den 21. november 1575 ga kong Henrik III grevskapet Haute et Basse-Marche til sin svigerinne Elisabeth som hennes medgift. I tillegg mottok hun tittelen hertuginne av Berry. Kong Henrik III ga hertugdømmet Berry til sin yngre bror og arving, hertug Frans av Anjou, i 1576, og til gjengjeld fikk Elisabeth i 1577 hertugdømmene Auvergne og Bourbon. Den 28. august 1575 besøkte Elisabeth sin nesten tre år gamle datter i Amboise for siste gang, og den 5. desember forlot hun endelig Paris etter å ha overlatt lille Marie Elisabeth i hennes farmor dronning Katarinas varetekt. Elisabeth skulle aldri se sin datter igjen.

Tilbake i Wien bodde Elisabeth først i sitt barndomshjem, slottet Stallburg. Den 12. oktober 1576 døde hennes elskede far Maximilian II, og hennes bror Rudolf II etterfulgte ham som tysk-romersk keiser (1576-1612). Hennes siste store tragedie kom den 2. april 1578, da hennes seks år gamle datter, prinsesse Marie Elisabeth av Valois, døde. Da hun mottok et nytt frieri, denne gang fra kong Filip II av Spania etter at hans hustru Anna døde i 1580, avslo hun igjen. Ifølge Brantôme svarte hun på tilbudet med den berømte setningen: «Dronningene av Frankrike gifter seg aldri om igjen» (Les Reines de France ne se remarient point), som en gang ble sagt av Blanche av Navarra, enke etter kong Filip VI (1328-50).

Tidlig i 1580 kjøpte Elisabeth noe land nær Stallburg og grunnla klarisseklosteret «Maria, englenes dronning» (Maria, Königin der Engel), også kjent som Dronningklosteret (Königinkloster). Deretter viet Elisabeth sitt liv til å følge eksemplet til hennes klosters hellige skytshelgen i utøvelse av fromhet, fattigpleie og helseomsorg. Selv utarmede adelsdøtre fant hennes støtte. Hun trådte inn i fransiskanernes tredjeorden, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

I Frankrike, hvor Busbecq administrerte hennes eiendommer, bygde Elisabeth et jesuittkollegium i Bourges, til tross for det faktum at hun aldri mottok pengeinntektene fra sine områder. Hun finansierte også restaureringen av Allehelgenskapellet i Hradčany i Praha, som var blitt ødelagt etter en brann i 1541. Elisabeth brukte bare en tredjedel av sine inntekter på seg selv, en tredjedel gikk til underhold av kirker og klostre og den siste tredjedelen gikk til trengende. Hun skaffet også flere relikvier for sitt kloster. I 1588 fikk hun samtykke fra sin bror Maximilian, som koadjutor for Den tyske orden, til å få noen av den hellige Elisabeth av Ungarns relikvier, som var i Marburg, sendt til henne.

Etter at Elisabeth dro fra Frankrike, førte hun en regelmessig korrespondanse med sin svigerinne, dronning Margareta av Navarra, og da svigerinnen ble ekskludert fra resten av kongefamilien, gjorde hun halvparten av de inntektene hun mottok fra Frankrike, tilgjengelig for Margaret. Brantôme forteller at Elisabeth ved en anledning sendte to bøker til Margaret som hun selv hadde skrevet (de er nå gått tapt): en andaktsbok (Sur la parole de Dieu) og et historisk verk (Sur les événements considérables qui arrivèrent en France de son temps).

Elisabeth døde den 22. januar 1592 i hellighets ry i Wien av plevritt (lungehinnebetennelse), bare 37 år gammel. Etter eget ønske ble hun ikke gravlagt i en monumentalgrav, men i jorden foran alteret i kirken i hennes kloster. Om hennes død skrev Brantôme: «Da hun døde, sa keiserinnen (hennes mor): ‛El mejor de nosotros ha muerto’ (Den beste av oss er død)». Som et resultat av keiser Josef IIs (1765-90) antikatolske reformer ble Dronningklosteret som Elisabeth hadde grunnlagt, oppløst i 1782 for å skape den første lutherske kirken i Wien. Etter ordre fra keiseren ble Elisabeths levninger overført til en av kryptene under Stefansdomen i Wien.

I sitt testamente donerte Elisabeth penger ikke bare til de fattige og syke, men hun inkluderte også fond for bønner for hennes avdøde mann i klosterkirken. De spanske, tyske, franske, italienske og latinske bøker fra hennes bibliotek, en rekke verker av jesuittpredikanten Georg Scherer, en bok med profetier av den franske astrologen Nostradamus skrevet i 1571 og tragedien Antigone av den gamle greske poeten Sofokles ble etterlatt til hennes bror, keiser Rudolf II. Hennes giftering ble gitt til en annen bror, Ernest.

Elisabeths minnedag som salig er dødsdagen 22. januar. Hun feires også den 5. juli sammen med sin mor Maria og sin søster Margareta.

Kilder: Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. juni 2014