Den hellige Elov av Borgholm

Fra begynnelsen av 1500-tallet finnes bevart en fortegnelse over capelle non curate (kapell uten sjelesorgsplikt) i Linköping bispedømme. Fortegnelsen som er trykt i det tredje bindet av Scriptores rerum suecicarum, lister opp 46 kapeller, derav følgende åtte ølandske:

Sikavarp in Ölandia

Elaui Borcholm

Sancti Olaui in Böda

Sancti Ottonis in Hogaby

Sancte Margarete in Ronsten

Sancti Kanuti in Algutzrum

Beati Stephani in Gnesgard, alias Barbare

Beati Johannis in Kyrkiohaffn

Av noen av disse kapellene finnes det ubetydelige ruiner igjen, mens andre er helt utradert. Det førstnevnte, beliggende i Bredsätra sogn på østkysten, tilhørte en nå forsvunnet fiskerlandsby, Sikavarp, og var viet til den hellige Birgitta til minne om hennes relikviers ankomst dit den 28. mai 1374. Av det står en høyreist gotisk gavlmur bevart.1

St. Olovs kapell i Böda, det tredje i rekken, var beliggende ute på Storskär på Ölands nordre odde, hvor de ølandske og gotlandske skutene pleide å møtes. Vi minner i denne sammenhang om at den hellige Olav var de nordiske sjømennenes skytshelgen. Sankt Knuts kapell i Algutsrum, hvorav den vestre gavlen og en spissbuet triumfbuemur står igjen, har trolig blitt bygd i tilslutning til den nærliggende bygdeborgen Gråborg som i ufredstider ble brukt som en festning av stedets befolkning. Kapellet i Kyrkohamn på Ölands søndre odde, som var viet til Johannes Døperen, tjente antakelig som gudstjenestelokale for de fiskerne fra Blekinge som med jevne mellomrom pleide å besøke stedet.

Helt jevnet med jorden er St. Elovs kapell i Borgholm (Elaui Borcholm), det andre i rekken. Det var beliggende i nærheten av Borgholms festning, på den odden som fortsatt i dag kalles Kapelludden (i dag ligger Borgholms bys begravelsesplass der). Borgholms samfunn var i middelalderen en fiskerlandsby og dessuten naturlig overfartssted til fastlandet. I middelalderens Norden fantes det ikke noen bofast fiskerbefolkning, og fiskerlandsbyene var bare bebodde i fiskesesongene. På samme måte som i St. Arilds helligdom har det vel også i Elovskapellet bare forekommet gudstjenester i disse fiskesesongene.

Etter reformasjonen kom St. Elovs kapell etter hvert til å forfalle. Det ble en ruin. I begynnelsen av 1800-tallet utslettet man ruinen helt og holdent. I en Ölandsbeskrivelse fra 1820-tallet oppgis det at kapellet en gang hadde vært det minste av alle Ölands kapeller og tjenestegjort som gudstjenestelokale for fiskerbefolkningen. Det kan legges til at da man sommeren 1931 foretok gravninger for en veibygging inntil byens begravelsesplass, fant man flere skjeletter i nærheten av det stedet hvor kapellet hadde stått. Noen av skjelettene lå i enkle trekister.

Fromhetslivet omkring St. Elovs kapell fikk sitt spesielle preg av den folkelige helgenkulten som forekom der. Om kapellets og stedets skytshelgen visste man å fortelle en eiendommelig legende. Elovslegenden er bevart i en folkevise. Den første kjente nedtegnelsen av St. Elovsvisen finnes i en fortegnelse på «Antiquiteter ifrån Galmara Superintendentia», som i slutten av 1600-tallet etter anmodning ble utarbeidet av prestene i Kalmar stift og senere oversendt til Antikvitetskollegiet i Uppsala.2

Nedtegnelsen begynner med en notis om den kilden som forbindes med Elovs historie og som ligger under Köpings klint, ikke så langt fra kapellet. Selve visen har følgende innhold.

Den mektige herren til Borgholms borg bar tittelen «sjökonung», og derfor måtte han iblant begi seg ut på sjørøverier. Det hadde hans hustru, fru Gunnel, vent seg til, men en gang så hun med større forventning enn vanlig frem mot å få bli alene. Hun hadde nemlig begynt å kaste øyne på Elov, slottets statelige fangevokter. Da sjøkongen hadde reist, sendte hun bud på Elov. Hun hadde varmet badstuen og innbød ham til å dele den med seg. Men Elov avviste invitten og forsmådde hennes elskov, noe som gikk dypt inn på henne.

Da skjenket ham så mye mjød og vin at han sovnet. Deretter stjal hun nøklene fra ham og slapp løs alle fangene nede i hvelvet. Deretter kastet hun bort nøklene. Da kongen kom hjem, gikk fru Gunnel ham i møte og beskyldte falskt Elov for å ha latt fangene rømme sin vei. Elov sverget ved Gud at han aldri hadde gjort dette, men ingen trodde ham. Fru Gunnel lot ham torturere og hun brøt ut at om hennes anklage ikke var sann, måtte hun føde syv hundevalper til verden.

Konungen lät kalla Elov till sig: / Varför har du denna dristighet understått dig?

Han svor vid Gud Fader och det heliga ljus: / Jag aldrig släppte fångar av gångahus.

Han svor vid Gud Fader och den heliga And': / Jag aldrig släppte fångar av dette land.

Då svarade fru Gunnel ty hon var så vrång: / I låten honom nypa med heta järntång.

Då svarar fru Gunnel ty hon var så vred: / I låten honom nypa allt över hans kved.

Och är det ej sant som jag berättar nu, / så give Gud jag måtte föda hundvalpar sju.

Visen forteller videre hvordan Elov ble alvorlig torturert og til slutt satt i en spikertønne med to ville hester spent foran (skalkhästar). Hestene ble drevet ut av borgen og galopperte med voldsom fart ut på Köpinge hed. Elovs mor løp gråtende etter, men kunne ingenting gjøre. Under den ville ferden mistet Elov både armer og bein. Moren gikk etter og plukket opp hans lemmer. Da hestene kom til Köpinge klint, stanset de, skummende av svette. Spikertønnen gikk i stykker og Elov ble kastet ut og slo sitt hode i klippen så han døde. Akkurat da sprang en kilde opp. Sjømenn ute på havet fortalte at de hadde sett et klart, brennende lys over kilden.

Så skalkade de honom över Borgholms bro, / igen stod fru Gunnel så hjärteligt og log.

De skalkade sig allt utåt Borgholms slätt, / efter lopp hans moder så hjärteligt hon grät.

De skalkade sig allt utmed Borgholms hag', / där rycktes då från honom hans högra arm.

De skalkade sig allt utåt Köpings hed, / efter gick hans moder plockade upp hans ben.

Sedan utför Köpings Klint månde de skalka, / där Elov mot en klippa stötte sin nacke.

Ja, där stötte han så hårdt sin nackes ben, / at utur bärget upsprang en källa så ren.

På kapellets udde måste de sedan stanna, / då de av löpande voro så lama.

Så kommo där sjömän och seglade fram, / der fingo de se att ett ljus stod och brann.

«Dit vill vi offra en gryta av malm, / visst är där mördad en sanner Guds man.»

Den dommen som den onde fru Gunnel hadde nedkalt over seg selv, går i oppfyllelse. Hun føder syv hundevalper. Dem lar hun koke, og da slokner Elovs lys.

La oss nå søke å belyse denne merkelige legendevisen historisk og folkloristisk. Skueplassen for den forferdelige tildragelsen er jo Borgholms slott og de nærmeste traktene der omkring. Hva vet vi om Borgholms middelalderske slott? Første gang man møter dets navn, er i 1281, i en forordning utstedt av kong Magnus Ladulås (1275-90) om forvaltningen av Öland, men dets opphavstid kan sannsynligvis dateres til minst et sekel tidligere. I middelalderen hadde Borgholms slott helt karakter av festning, og dets opprinnelige formål var å utgjøre et forsvar for befolkningen mot sjørøvere. Temmelig snart hadde nok borgen fått i oppgave å tjene som et festepunkt for kongemaktens overhøyhet over landet og som en beskyttelse for så vel den svenske kronen som for de svenske undersåttene overfor fiendtlige hjemsøkelser. Magnus Ladulås kaller Borgholm for vår borg, den var altså allerede på den tiden en kongeborg, hvor landets hersker hadde sin fogd eller lensmann som på kongens vegne førte befalet over Öland. Visens innledningsord om «kongen» som skulle fare i leidang henviser tydelig på noen av de tilfellene som ofte forekom i krigstid, da borgens herre må dra ut på hærtokt mot rikets fiender.

Når det gjelder hva selve intrigen i visen kan inneholde av historisk sannhet, mangler vi mulighet for å bedømme det. En legendevise som man i denne sammenheng kommer til å tenke på, er visen om Liten Karin (Karin = St. Katarina av Alexandria). I denne visen lar kongen, forbitret over at tjenestejenta har våget å avslå hans kjærlighetstilbud, sette henne i spikertønnen. Det er mulig at også Elovslegenden har tatt den forsmådde kjærligheten med for å motivere handlingen, men i sin nåværende skikkelse nevner den ingenting om det. Den tar seg ikke tid til å motivere Gunnels ondskap, men forteller bare om et martyrium.

Kilden som strømmer opp på stedet for martyriet er en velkjent foreteelse i nordiske helgenlegender. Den forekommer i legendene om St. Erik, St. Botvid, St. Magnhild av Fulltofta og mange andre. Rundt halvveis mellom Borgholm og Köping ligger et vakkert klippeutspring, og fra en revne i denne klippen renner Elovskilden frem. Her har man helt opp til seneste tid ofret penger. Men også et annet slags offer har det forekommet. Areen forteller i sitt skrift En öländsk martyrkälla och legendvisa: «Ofrene ved St. Elofs kilde synes for det meste å ha bestått av små steiner som ble kastet i en haug, som med tiden har vokst til en ganske mektig steinrøys, som i likhet med kilden nå er fredet som fornminne.»

Vi står her overfor en foreteelse som pleier å bli kalt offerkast. Stein- eller kvistkastingsseremonien har siden urgamle tider vært en vanlig måte å utmerke stedet for en mordgjerning. Kapellsten i Skogs sogn (det stedet hvor St. Staffan skal ha lidd martyrdøden) utgjør et slikt offerkast. Om legendevisens redegjørelse for Elovs martyrium er sann eller ikke, det kan man ikke kontrollere, men selve forekomsten av et offerkast ved Elovskilden berettiger i det minste den antakelsen at en person i fordums tid har lidd en brå død på dette stedet.

Så kommo där sjömän och seglade fram, / der fingo de se att ett ljus stod och brann.

Det lysmirakelet som lar de forbiseilende sjømennene forstå at en hellig man har blitt drept der, er i likhet med kildemirakelet et trekk som ofte forekommer i fortellinger om middelalderske martyrer. Det er jo noen brennende lys som fester den hellige Sigfrids oppmerksomhet på karet med hans myrdete søstersønners hoder.

«Dit vill vi offra en gryta av malm, / visst är där mördad en sanner Guds man.»

Denne strofen utgjør en antydning om at man pleide å skjenke gryter til kapellet. Meningen har vært at når sjøfarende fant en slik gryte i helligdommen, i kunne de lage seg mat i den. Et fragment fra en annen folkevise, også den sunget på Öland, henspeiler på samme bruk:

Den Danske Kongen seglar från Långlöte hamn, / han offrade en gryta af blankaste malm.

(Långlöte er navnet på et sogn ved Ölands østkyst.)

De faste holdepunktene ved en undersøkelse av lokalhelgenen St. Elov av Borgholm har vist seg å være: kapellet, som ifølge fortegnelsen fra 1500-tallet bar St. Elovs navn; offerkastet nedenfor Köpings klint, et minnesmerke over en person som der har lidd brå død; offerkilden, som også den bærer Elovs navn og menes å ha sprunget frem på det stedet hvor fangevokteren uskyldig led døden; til slutt legendevisen, som gjengir den folkelige tradisjonen om helgenen, som gir sparsomme, tydelig fullt autentiske opplysninger om fromhetslivet på stedet (for eksempel ofringen av malmgrytene) og som har så mange trekk av ekte lokalfarge. Selve helgenskikkelsen står for oss i en ugjennomtrengelig legendarisk tåke. Det er folkets fromhet som har bevart hans navn for ettertiden, ikke kunnskapen om hans egne gjerninger. Men vi vet at Borgholms kapell offisielt har hett St. Elovs kapell, at St. Elov har vært påkalt som helgen av den ølandske allmuen, at man har holdt hans dødssted ved kilden i ære og at man har forherliget ham i saga og sang.

Snart begynte ølendingene å feire sin martyr som en helgen. Man fulgte spikertønnens vei fra borgen til Köpings klint. På Kapelludden ble det i middelalderen bygd en kirke, Capella Elavi Borcholm, som biskop Brask kaller den i 1515 i sin fortegnelse over kirkene i Linköping stift. St. Elovs kilde med sitt helsebringende vann ble en hellig plass å valfarte mellom Köping og Borgholm. Man ofret penger i kilden, og til den hellige Elovs minne la man en stein på røysen ved siden av. Kilden og røysen finnes fortsatt og er fredet som fornminner.

Den hellige Elov har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.