Om julen 2014

Sr. Anne Bente Hadland om kristenforfølgelse, norsk julefeiring og alvoret i julens budskap.

Les mer
Advent

4. uke i advent

 

Den hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861)

Minnedag: 21. mai

Eugenius de Mazenod (1782-1861)

Den hellige Eugenius (fr: Eugène) ble født som Karl Josef Eugenius de Mazenod (fr: Charles-Joseph-Eugène) den 1. august 1782 i Aix-en-Provençe i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d'Azur i Sør-Frankrike. Han ble døpt dagen etter i Église de la Madeleine. Han var den andre av tre barn av Charles-Antoine de Mazenod, som da var en av presidentene for revisjonsretten i Provençe, og hans hustru Marie-Rose Eugénie Joannis. Faren var adelig og fattig, mens moren kom fra en rik middelklassefamilie. Barnas barndomsår var lykkelige, selv om mormoren og en nevrotisk tante aldri lot faren glemme at det var de som hadde brakt pengene til familien. I Eugenius’ hus var det tolv tjenere, og som barn fikk han dem noen ganger til å stå stille og lytte til hans foredrag, som etterlignet predikantenes.

Eugenius påbegynte sin skolegang på Collège Bourbon, men i 1789 brøt Den franske revolusjon ut, hvor den senere revolusjonshelten grev Mirabeau hisset pøbelen opp mot adelen. Da noen adelige ble hengt av mobben i Aix den 14. desember 1790, flyktet president Mazenod til Nizza (Nice) i Italia. Like etter fulgte hans hustru ham i 1791 i landflyktighet til Italia med sin familie, blant dem den niårige Eugenius. Familien hadde en svært hard tid som flyktninger. Faren var tvunget til å forsøke seg som forretningsmann, men der var han en fiasko, og etter hvert nærmet familien seg virkelig fattigdom.

For å sikre sønnen en utdannelse, brakte faren Eugenius i september 1791 til adelskollegiet i Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia, som ble drevet av patre fra ordenen barnabittene. Der lærte Eugenius seg tysk og italiensk. I Torino mottok han sin første kommunion og ble fermet (konfirmert). Men der skulle han få være i bare tre år, for den franske revolusjonshæren trengte også inn i Nord-Italia. Med nød og neppe kom familien de Mazenod seg ned elven Po til Venezia, og der bodde de fra 1794 til 1797. Da var det slutt på den formelle skolegangen, men Eugenius fikk en utdannelse fra den lokale presten Bartolo Zinelli. Han tok seg spesielt av Eugenius og ga ham tilgang til det velutstyrte familiebiblioteket, hvor unge Eugenius tilbrakte mange timer hver dag. Don Bartolo hadde en stor innflytelse på Eugenius’ menneskelige, akademiske og åndelige utvikling.

Nok en gang jagde den franske hæren emigrantene fra Venezia, og flukten for Eugenius, hans far og to onkler gikk videre til Napoli. Samtidig begynte pengene å ta slutt, for ikke noe av det faren prøvde seg på, var noen suksess. Denne perioden var preget av kjedsomhet og hjelpeløshet. Etter mindre enn et år i Napoli flyttet familien til Palermo på Sicilia. Der ble den syttenårige flyktningen Eugenius invitert inn i husholdet til hertugfamilien Cannizzaro som en kamerat for deres to sønner, og den høyt utdannede og dypt religiøse hertuginne Larderia ble som en andre mor for ham. Men samtidig ble han utsatt for det ville og verdslige livet blant rike italienske adelige ungdommer. Han kalte seg nå «grev» de Mazenod og likte dette livet svært godt.

Etter elleve år i eksil vendte den tyveårige Eugenius i oktober 1802 tilbake til Frankrike. Moren dro også til Frankrike hvor hun krevde skilsmisse for å redde arven fra beslag, mens faren ble igjen i Italia av politiske grunner. Eugenius ble først fengselsadministrator, og i et forsøk på å kreve familiens eiendommer tilbake, prøvde han å føre foreldrene sammen igjen. Men dette mislyktes og de ble skilt, noe som var uvanlig på begynnelsen av 1800-tallet. Eugenius var slektens siste mannlige avkom, og hans mor ønsket at hennes eneste sønn skulle gifte seg så fort som mulig og så rikt som mulig. Eugenius var også innstilt på å gjenskape familiens formue ved å gifte seg til velstand, men først fant han ikke noen kvinne som var rik nok, og da han endelig fant en passende kandidat, døde denne kvinnen!

Eugenius gjennomgikk i flere år en indre kamp, på den ene siden trukket mot det verdslige livet han kjente fra Palermo, og på den andre side mot skjønnheten i det religiøse liv han hadde sett i Venezia hos Don Bartolo. I et forsøk på å komme til klarhet begynte han i 1805 å gi katekismeundervisning og arbeide blant fengselsinnsatte. Langfredag 1807 hadde han en mystisk opplevelse under tilbedelsen av korset, og den 12. oktober 1808 trådte han inn i Séminaire Saint-Sulpice i Paris. Det hadde vært stengt under revolusjonen, men var nå åpnet igjen og ble fremragende ledet av den modige bekjenneren Emery. Den 21. desember 1811 ble Eugenius presteviet av biskop Demandolx i domkirken i Amiens, hvor han hadde dratt for å slippe å bli presteviet av kardinal Jean-Sifrein Maury (1746-1817), som da styrte erkebispedømmet Paris mot pavens uttrykkelige ønske.

Til sin mor skrev Eugenius: «Dette er hva Gud ønsker av meg, at jeg på en særlig måte vier meg til hans tjeneste for å gjenopplive troens glød, som er sluknet ut hos de fattige». I et år var han rektor for seminaret Saint-Sulpice. Til tross for den personlige risikoen forpliktet han seg til å tjene og hjelpe pave Pius VII (1800-23), som da var Napoleons fange i Fontainebleau, og dette kostet ham nesten hans franske statsborgerskap. Deretter begynte han i oktober 1812 sin prestegjerning i sin fødeby Aix for å arbeide for fanger og fattige i området. Ofte møtte han motstand fra det regulære presteskapet, men han ignorerte den og fortsatte sin kurs. Han og hans ledsagere prekte på provençalsk, ikke på «velutdannet» fransk.

Kontakt med forarmete ungdommer og krigsfanger inspirerte ham til å vie seg til arbeidet blant glemte mennesker. Han avslo en prestisjefylt stilling i bispedømmet til fordel for å nå ut til de fattige. Allerede etter kort tid som prest ble Eugenius klar over at det var et stort behov for en pastoral fornyelse etter revolusjonen. Overveldet av alle kravene i denne tjenesten forsto han snart at han måtte samle en gruppe prester for å arbeide sammen med ham.

I 1816 samlet han i et gammelt karmelittisk nonnekloster nær sitt barndomshjem i Aix en gruppe prester i Provençe som også var innstilt på denne oppgaven. Datoen for grunnleggelsen regnes som 2. januar 1816, og opprinnelig het kongregasjonen «Det provençalske Misjonsselskapet». Eugenius ble kongregasjonens første leder. Som motto for kongregasjonen valgte han bibelordet: «Han har sendt meg med gledesbud til de fattige» (Luk 4,18), og som en konsekvens av det har kongregasjonen alltid lagt vekt på å arbeide blant samfunnets marginale grupper. Oblatene fortsatte å være sekularprester i bispedømmene, på samme måte som oblatene av St Karl Borromeus som kardinal Manning senere grunnla i England.

Eugenius reiste til Roma i slutten av oktober 1825, og etter lange forhandlinger i de romerske kongregasjonene fikk kongregasjonen den 17. februar 1826 pavelig approbasjon av pave Leo XII (1823-29). Samtidig endret den navn til «Oblatfedrenes og -brødrenes kongregasjon», la Congrégation des Missionaires oblats de Marie-Immaculée, «Misjonærer viet til tjeneste for Gud under den uplettede Marias beskyttelse» (Congregatio Oblatorum Missionariorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI). Men de fortsatte å være begrenset i antall, og i 1841 var de bare 59.

Bispedømmet Marseille var nedlagt etter konkordatet mellom Den hellige Stol og Napoleon i 1802. Men det ble gjenopprettet i 1823, og Eugenius’ aldrende onkel, kannik Fortunatus de Mazenod (d. 1840), ble utnevnt til biskop av Marseille. Han utnevnte sin nevø til sin generalvikar, og det meste av det vanskelige arbeidet med å bringe bispedømmet Marseille i orden igjen, falt på ham. Den 1. oktober 1832 ble han utnevnt til hjelpebiskop i Marseille og titularbiskop av Icosium av pave Gregor XVI (1831-46) i strid med den franske regjeringens pretensjoner om at de hadde rett til å sanksjonere alle slike utnevnelser. Dette forårsaket en bitter diplomatisk strid. Han ble bispeviet i Roma den 14. oktober av Carlo Odescalchi (1785-1841), kardinalprest av Santi XII Apostoli og jesuitt det siste året av sitt liv, assistert av erkebiskop Chiarissimo Falconieri Mellini av Ravenna og erkebiskop Luigi Frezza, titularerkebiskop av Khalkedon. Mazenods bispemotto var Pauperes evangelizantur.

nullI 1834 ble Eugenius koadjutor-biskop og den 7. april 1837 etterfulgte han onkelen i bispestolen i Marseille da denne pensjonerte seg. Eugenius lot katedralen bygge opp og grunnla over tyve nye sogn i byen. I tillegg startet han utallige karitative institusjoner og ordensfellesskap i sitt bispedømme. I 1851 mottok han palliet av den salige pave Pius IX (1846-78), og i 1856 ble han til og med utnevnt til senator av det franske imperiet og mottok Æreslegionen av keiser Napoleon III (1848-70; keiser fra 1852). Men han ble ikke kreert til kardinal på grunn av spenningene mellom keiseren og Den hellige stol. Som grunnlegger fortsatte han å være generalsuperior for sin kongregasjon inntil sin død.

Hovedproblemet i det nyopprettede bispedømmet Marseille (erkebispedømme fra 1948) var den katastrofale prestemangelen, og halvparten av prestene var i tillegg over seksti år gamle. Presteseminaret måtte opprettes på nytt. Befolkningen i Marseille var i stadig vekst, fra 150 000 til 300 000. Det manglet kirker og sogn, og det fantes ingen mannsklostre lenger, og de elleve kvinneklostrene hadde ennå få medlemmer. I tillegg kom store politiske vanskeligheter etter julirevolusjonen i 1830.

Men det lyktes biskop Mazenod å få en slutt på prestemangelen, hente ulike manns- og kvinneordener til bispedømmet, opprette tyve sogn, utvikle nye sjelesorgmetoder samt forsterke og fordype det religiøse liv. Han bygde også valfartsbasilikaen Notre-Dame de la Garde i neo-bysantinsk stil på en frittliggende høyde overfor havnebyen Marseille. Der var det allerede i 1214 reist et kapell til Marias ære av en prest fra klosteret Saint-Victor. Raskt utviklet det seg en valfart dit. Under revolusjonen var valfartene forbudt under trussel om dødsstraff, og det gamle nådebildet ble ødelagt. I 1807 ble kulten gjenopprettet i kapellet. Den gamle skikken ble gjenopprettet da hjemvendte skip kom inn i havnen i Marseille, fyrte av et kanonskudd mens matrosene knelte på dekk og sang Salve Regina. Basilikaen ble innviet tre år etter Eugenius’ død.

Eugenius var en mann av sin tid, og som så mange lojale katolikker var han tilhenger av at paven skulle beholde sin verdslige makt, men hans Ultramontanisme («På den andre siden av fjellene», det vil si i Roma) var av et moderat slag. Han ble en leder i forsvaret av pavedømmet mot de sivile myndighetene og gallikanistene. Han ble æret så høyt i Roma at han sto på listen over dem som skulle bli kardinaler da han døde.

nullHan døde av kreft den 21. mai 1861 i Marseille, 78 år gammel, og han ble gravlagt i byens katedral. Den 14. januar 1936 ble hans saligkåringsprosess innledet, og 12. desember 1936 ble graven åpnet og hans legeme funnet intakt. Den 19. november 1970 undertegnet pave Paul VI (1963-78) dekretet fra Rituskongregasjonen som anerkjente hans heroiske dyder, noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 9. desember 1974 undertegnet paven dekretet fra kongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Ved saligkåringen i Roma den 19. oktober 1975 karakteriserte pave Paul VI Eugenius de Mazenod som en lidenskapelig disippel av Jesus Kristus og en ubetinget forsvarer for Kirken og dens rettigheter. Den 15. desember 1994 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 3. desember 1995 av paven i Peterskirken i Roma som den første franske biskop siden 1588. Hans minnedag er dødsdagen 21. mai.

Kongregasjonen begynte snart å vokse, og de 59 i 1841 var blitt til 415 ved grunnleggerens død tyve år senere. Allerede i 1841 var de nye misjonærer dratt ut til alle fem verdensdeler, helt til jordens fjerneste områder «for å forkynne det glade budskap for de fattige» (Luk 7,22). Ved Eugenius’ personlige innsats blomstret kongregasjonen i Europa, USA, Canada, Sør-Afrika og Sri Lanka. Pave Pius XI (1922-39) kalte dem spesialister i vanskelige misjonsoppgaver, for i tillegg til løftene om lydighet, sølibat og fattigdom avlegger de et spesielt løfte om utholdenhet. Opprinnelig opererte de ut fra institusjoner som seminarer, men senere, særlig i Nord-Amerika, tok de seg også av menigheter. I USA utviklet provinsen som var grunnlagt på midten av 1800-tallet seg til fire regionale provinser og en femte for fransktalende innvandrere. Ved hans saligkåring var det 6 000 oblater som arbeidet på fem kontinenter. Oblatfedrene gjør i dag tjeneste i over førti land, blant disse Danmark, Færøyene, Grønland, Sverige og Norge, spesielt i Østfold.

Se en side med bilder: http://www.santiebeati.it/immagini/?mode=album&album=32900&dispsize=Original

Kilder: Attwater (dk), Attwater/Cumming, Butler (V), Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Holböck (4), Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va, world.std.com, omiusa.org, omilacombe.ca, Katolsk Orientering 18/1995 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juni 2003