La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861)

Minnedag: 21. mai

Eugenius de Mazenod (1782-1861) Den hellige Eugenius (fr: Eugene) ble født som Karl Josef Eugenius de Mazenod (fr: Charles-Joseph-Eugène) den 1. august 1782 i Aix-en-Provençe i Sør-Frankrike. Han var den andre av tre barn av Charles-Antoine de Mazenod, som da var president for revisjonsretten i Provençe, og hans hustru Marie-Rose Eugénie Joannis. Faren var adelig og fattig, mens moren kom fra en rik middelklassefamilie. Barnas barndomsår var lykkelige, selv om mormoren og en nevrotisk tante aldri lot faren glemme at det var de som hadde brekt pengene til familien.

Men så kom Den franske revolusjon, hvor den senere revolusjonshelten grev Mirabeau hisset pøbelen opp mot adelen. Da noen adelige ble hengt av mobben i Aix den 14. desember 1790, flyktet president Mazenod til Nizza (Nice) i Italia. Like etter fulgte hans hustru ham i 1791 i landflyktighet til Italia med sin familie, blant dem den 9-årige Eugenius. Familien hadde en svært hard tid som flyktninger. Faren var tvunget til å forsøke seg som forretningsmann, men der var han en fiasko, og etter hvert nærmet familien seg virkelig fattigdom.

For å sikre sønnen en utdannelse, brakte faren Eugenius i september 1791 til adelskollegiet i Torino i Piemonte, som ble drevet av patre fra ordenen barnabittene. Han lærte seg tysk og italiensk. Men der skulle han bare få gå i tre år, for den franske revolusjonshæren trengte også inn i Nord-Italia. Med nød og neppe kom familien de Mazenod seg ned elva Po til Venezia, og der bodde de fra 1794 til 1797. Da var det slutt på den formelle skolegangen, men Eugenius fikk en utdannelse fra den lokale presten Bartolo Zinelli. Deretter gikk flukten videre til Napoli på grunn av økonomiske problemer, og denne perioden var preget av kjedsomhet og hjelpeløshet. Fra Napoli flyttet familien til Palermo på Sicilia. Der ble den 17-årige flyktningen Eugenius opptatt i hertugfamilien Cannizzaro, og den høyt utdannede og dypt religiøse hertuginne Larderia ble som en andre mor for ham. Men samtidig ble han utsatt for det ville og verdslige livet blant rike italienske adelige ungdommer. Han kalte seg nå grev de Mazenod og likte dette livet svært godt.

Etter elleve år i eksil vendte Eugenius i oktober 1802 tilbake til Frankrike. Moren dro også til Frankrike, mens faren ble igjen i Italia av politiske grunner. Eugenius ble først fengselsadministrator, og i et forsøk på å kreve familiens eiendommer tilbake, prøvde han å føre foreldrene sammen igjen. Men dette mislyktes og de ble skilt, noe som var uvanlig på begynnelsen av 1800-tallet. Eugenius var slektens siste mannlige avkom, og hans mor ønsket at hennes eneste sønn skulle gifte seg så fort som mulig og så rikt som mulig.

Eugenius gjennomgikk i flere år en indre kamp, trukket på den ene siden mot det verdslige livet han kjente fra Palermo, og skjønnheten i det religiøse liv han hadde sett i Venezia hos Don Bartolo. I et forsøk på å komme til klarhet begynte han i 1805 å gi katekismeundervisning og arbeide blant fengselsinnsatte. Langfredag 1807 hadde han en mystisk opplevelse ved foten av et kors, og den 12. oktober 1808 trådte han inn i Séminaire Saint-Sulpice i Paris. Det hadde vært stengt under revolusjonen, men var nå åpnet igjen og ble fremragende ledet av den modige bekjenneren Emery. Den 21. desember 1811 ble Eugenius presteviet av biskop Demandolx i domkirken i Amiens, hvor han hadde dratt for å slippe å bli presteviet av kardinal Maury, som da styrte erkebispedømmet Paris mot pavens ønske.

Til sin mor skrev han: «Dette er hva Gud ønsker av meg, at jeg på en særlig måte vier meg til hans tjeneste for å gjenopplive troens glød, som er sluknet ut hos de fattige». I et år var han rektor for Saint-Sulpice-seminaret. Deretter begynte han i oktober 1812 sin prestegjerning i sin fødeby Aix for å arbeide for fanger og fattige i området. Ofte møtte han motstand fra det regulære presteskapet, men han ignorerte den og fortsatte sin kurs. Han og hans ledsagere prekte på provençalsk, ikke på «velutdannet» fransk.

Allerede etter kort tid som prest ble Eugenius klar over at det var et stort behov for en pastoral fornyelse etter revolusjonen. I 1816 samlet han en gruppe prester i Provençe som også var innstilt på denne oppgaven, i et gammelt karmelittisk nonnekloster nær hans barndomshjem i Aix. Datoen for grunnleggelsen regnes som 2. januar 1816, og opprinnelig het kongregasjonen «Det provençalske Misjonsselskapet». Eugenius ble kongregasjonens første leder. Som motto for kongregasjonen valgte han bibelordet: «Han har sendt meg med gledesbud til de fattige» (Luk 4,18), og som en konsekvens av det har kongregasjonen alltid lagt vekt på å arbeide blant samfunnets marginale grupper. Oblatene fortsatte å være sekularprester i bispedømmene, på samme måte som oblatene av St. Karl Borromeus som kardinal Manning senere grunnla i England.

Eugenius reiste til Roma i slutten av oktober 1825, og etter lange forhandlinger i de romerske kongregasjonene fikk kongregasjonen den 17. februar 1826 pavelig approbasjon av pave Leo XII (1823-29). Samtidig endret den navn til «Oblatfedrenes og -brødrenes kongregasjon», la Congrégation des Missionaires oblats de Marie-Immaculée, «Misjonærer viet til tjeneste for Gud under den uplettede Marias beskyttelse» (Congregatio Oblatorum Missionariorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae - OMI).

Bispedømmet Marseille var nedlagt etter konkordatet mellom Den hellige Stol og Napoleon i 1802. Men det ble gjenopprettet i 1823, og Eugenius' aldrende onkel, kannik Fortunatus de Mazenod (d. 1840), ble utnevnt til biskop av Marseille. Han utnevnte sin nevø til sin generalvikar, og det meste av det vanskelige arbeidet med å bringe bispedømmet Marseille i orden igjen, falt på ham. Den 14. oktober 1832 ble han utnevnt til hjelpebiskop og titularbiskop av Icosium, og han ble bispeviet i Roma av pave Gregor XVI (1831-46) i strid med den franske regjeringens pretensjoner om at de hadde rett til å sanksjonere alle slike utnevnelser. Dette forårsaket en bitter diplomatisk strid.

I 1834 ble han koadjutor-biskop og den 7. april 1837 etterfulgte han onkelen i bispestolen i Marseille da denne pensjonerte seg. Eugenius lot katedralen bygge opp og grunnla over tyve nye sogn i byen. I tillegg startet han utallige karitative institusjoner og ordensfellesskap i sitt bispedømme. I 1851 mottok han palliet av den salige pave Pius IX (1846-78), og i 1856 ble han til og med utnevnt til senator og mottok Æreslegionen av keiser Napoleon III (1848-70; keiser fra 1852). Som grunnlegger fortsatte han å være generalsuperior for sin kongregasjon inntil sin død.

Hovedproblemet i det nyopprettede bispedømmet Marseille var den katastrofale prestemangelen, og halvparten av prestene var i tillegg over 60 år gamle. Presteseminaret måtte opprettes på nytt. Befolkningen i Marseille var i stadig vekst, fra 150.000 til 300.000. Det manglet kirker og sogn, og det fantes ingen mannsklostre lenger, og de elleve kvinneklostrene hadde ennå få medlemmer. I tillegg kom store politiske vanskeligheter etter julirevolusjonen i 1830.

Men det lyktes biskop Mazenod å få en slutt på prestemangelen, hente ulike manns- og kvinneordener til bispedømmet, opprette tyve sogn, utvikle nye sjelesorgmetoder samt forsterke og fordype det religiøse liv. Han bygde også valfartsbasilikaen Notre-Dame de la Garde på en frittliggende høyde overfor havnebyen Marseille. Der var det allerede i 1214 reist et kapell til Marias ære av en prest fra klosteret Saint-Victor. Raskt utviklet det seg en valfart dit. Under revolusjonen var valfartene forbudt under trussel om dødsstraff, og det gamle nådebildet ble ødelagt. I 1807 ble kulten gjenopprettet i kapellet. Den gamle skikken ble gjenopprettet da hjemvendte skip kom inn i havnen i Marseille, fyrte av et kanonskudd mens matrosene knelte på dekk og sang Salve Regina. Basilikaen ble innviet tre år etter Eugenius' død.

Eugenius var en mann av sin tid, og som så mange lojale katolikker var han tilhenger av at paven skulle beholde sin verdslige makt, men hans Ultramontanisme («På den andre siden av fjellene», det vil si i Roma) var av et moderat slag. Han ble en leder i forsvaret av pavedømmet mot de sivile myndighetene og gallikanistene. Han ble aktet så høyt i Roma at han sto på listen over dem som skulle bli kardinaler da han døde.

Han døde av kreft den 21. mai 1861 i Marseille, 78 år gammel, og han ble gravlagt i byens katedral. Den 14. januar 1936 ble hans saligkåringsprosess innledet, og 12. desember 1936 ble graven åpnet og hans legeme funnet intakt. I 1970 promulgerte pave Paul VI (1963-78) dekretet som anerkjente hans heroiske dyder, noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Ved saligkåringen i Roma den 19. oktober 1975 karakteriserte pave Paul VI Eugenius de Mazenod som en lidenskapelig disippel av Jesus Kristus og en ubetinget forsvarer for Kirken og dens rettigheter. Han ble helligkåret den 3. desember 1995 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma som den første franske biskop siden 1588. Hans minnedag er dødsdagen 21. mai.

Allerede i 1841 var de nye misjonærer dratt ut til alle fem verdensdeler, helt til jordens fjerneste områder «for å forkynne det glade budskap for de fattige» (Luk 7,22). Ved Eugenius' personlige innsats blomstret kongregasjonen i Europa, USA, Canada, Sør-Afrika og Sri Lanka. Pave Pius XI (1922-39) kalte dem spesialister i vanskelige misjonsoppgaver, for i tillegg til løftene om lydighet, sølibat og fattigdom avlegger de et særlig løfte om utholdenhet. Opprinnelig opererte de ut fra institusjoner som seminarer, men senere, særlig i Nord-Amerika, tok de seg også av menigheter. I USA utviklet provinsen som var grunnlagt på midten av 1800-tallet seg til fire regionale provinser og en femte for fransktalende innvandrere.

Oblatfedrene gjør i dag tjeneste i over 40 land, blant disse Danmark, Færøyene, Grønland, Sverige og Norge, spesielt i Østfold.

Se en side med bilder av Eugenius.