Den salige Emilius Moscoso Cárdenas (1846-1897)

Ecuadors protomartyr

Den salige Emilius Moscoso Cárdenas (sp: Emilio) ble født den 21. april 1846 i Cuenca i provinsen Azuay i det sørlige Ecuador. Han var den niende av tretten barn av Juan Manuel Anacleto Moscoso (1803-64) og María Antonia Cárdenas y Arciniegas (1818-87), som giftet seg den 26. juni 1831. Cuenca er den tredje største byen i landet og provinshovedstad. Den ligger i høylandet på 2 800 meter over havet ved den panamerikanske hovedveien. Han ble døpt seks dager gammel den 27. april i sognet Santísimo Sacramento i samme by. Han fikk navnene Salvador Victor Emilio, men i familien og blant venner var han kjent som Emilio.

Hans søsken var Francisco José (1832-96), Rosa Lucia (f. 1833), Maria Natividad (f. 1834), Manuel Ramon (f. 1836), Antonio de la Cruz (f. 1839), Maria Mercedes (f. 1841), Miguel (f. 1843), Manuel Bernardo (f. 1844), [Emilius], Vicenta Filomena (f. 1848), Antonia Amelia (f. 1849), Manuela Eudosia (f. 1851) og Dolores Cornelia Domitila (f. 1854). Blant søsknene står i noen kilder også en Ignacio José Nicolas Muñoz Cárdenas, som muligens er en halvbror med en far ved navn Muñoz? I tillegg til ham skulle fire av hans søstre følge Herrens kall og bli ordenssøstre.

Dette var en tid da Ecuador ble engasjert i en krig med nabolandet Colombia (1840). Fra 1739 tilhørte dagens Ecuador visekongeriket Ny-Granada (Nueva Granada) med sete i Bogotá i dagens Colombia. Etter at frigjøringshelten Simón Bolívar (1783-1830) hadde inntatt Colombia i 1819, oppsto republikken som historikerne kaller Stor-Colombia (Gran Colombia) (1819-31). Den omfattet dagens Colombia, Ecuador, Panama og Venezuela. Bolívar var republikkens president, men hans drøm om et forent Sør-Amerika raknet da Stor-Colombia falt fra hverandre. Venezuela ble selvstendig i 1829, og i 1830 ble Ecuador egen republikk med general Juan José de Flores som president.

I likhet med mange andre latinamerikanske republikker hersket dikotomi («todelthet»), det vil si at kampen om den politiske makten sto mellom to omtrent like store grupperinger. På den ene siden sto den konservative landadelen, sterkt knyttet til Den katolske kirke, og på den andre siden sto de liberale, som var motstandere av kirken. De konservative hadde sin styrke i Quito-området og de liberale i Guayaquil. De konservative og de liberale vekslet gjerne om å sitte ved makten. Men de rike jordeierne hadde etter uavhengigheten den reelle makten, selv om kortere perioder med liberale presidenter førte til gradvise reformer.

I 1844 kom jesuittene tilbake til Colombia, 77 år etter at de var utvist fra Spania og landets kolonier i 1767. Men i 1861 ble de igjen utvist fra landet av den liberale og anti-religiøse diktatoren Tomás Cipriano de Mosquera y Arboleda (1798-1878), som var Colombias president i fire perioder (1845-49; 1861-62; 1862-64; 1866-67), og de dro i eksil til Guatemala. Utvisningen var begrunnet med det usannsynlige argumentet at kong Karl III (1716-88) av Spanias (1759-88) utvisning av jesuittene fra hans rike i 1767 fortsatt var i kraft! Noen av de utviste jesuittene søkte tilflukt i Ecuador, og Colombia la press på daværende president José María Urvina (1808-91) av Ecuador (1851-56) for å utvise jesuittene også fra Ecuador. Dette skjedde også. Imidlertid kom jesuittene tilbake til Ecuador i 1862, etter invitasjon av den konservative presidenten Gabriel García Moreno (1821-75) av Ecuador (1861-65; 1869-75).

Men Colombias president Tomás Cipriano de Mosquera var en sterk motstander av politikken i Ecuador under García-regimet, så han invaderte nabolandet og rykket effektivt med sin hær helt frem til Ibarra nord i landet, og Ecuador tapte denne krigen. Jesuittene i Ecuador følte seg truet av den antireligiøse stemningen, så de ønsket i 1864 å sikre sine studenter og noviser ved å sende dem sørover i landet. De sendte studentene til Riobamba og flyttet novisiatet fra Quito til Cuenca.

Emilius fikk sin første utdannelse i det kristne hjemmet, hvor religiøse prinsipper var de grunnleggende. I ungdomsårene utviklet han seg til en veloppdragen og beskjeden ung mann med en følsom karakter, som hans nevø Pablo fortalte. Disse egenskapene skulle følge ham og forme hans personlighet. Da han begynte på middelskolen, ble han overlatt til en allerede gift eldre bror, som han deretter adlød som sin egen far. Etter gymnasstudiene begynte han i henhold til familietradisjonen og et uttrykkelig ønske fra foreldrene, å studere rettsvitenskap på universitetet i Cuenca.

Men han kjente seg kalt til ordenslivet. Da han fortalte faren at han ønsket å bli jesuitt, foreslo faren at han skulle fortsette studiene og ta seg tid til å reflektere. Men da han kom tilbake til foreldrene en tid senere og spurte på nytt, fikk han farens velsignelse. Som attenåring avbrøt han i 1864 sine studier og trådte inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ) i deres novisiat, som nettopp var blitt flyttet til hans hjemby Cuenca på grunn av den religiøse forfølgelsen fra den colombianske hæren som truet med å ta Quito. Jesuittene i Ecuador var på den tiden en «misjon» under provinsen Castilla i Spania. Som novisemester hadde han p. Eladio Orbegozo, som innførte ham i ignatiansk spiritualitet og fulgte ham på hans første og definitive skritt.

I denne perioden ble Emilius kamerat med Federico González Suárez (1845-1917), fremtidig erkebiskop av Quito (1905-17), og Andrés Machado Pesántez SJ (1850-1926), som skulle etterfølge ham som rektor for kollegiet San Felipe Neri i Riobamba og senere bli biskop av Riobamba (Bolivar) (1908-16) og Guayaquil (1916-26). Emilius var en av de første to eller tre novisene som trådte inn i Cuenca. Novisiatet var der i litt over to år, lenge nok til at novisen Emilio kunne fullføre sitt biennium (sp: bienio) («toårsperiode»). Rett etter ble imidlertid novisiatet flyttet tilbake til Quito, og det var der han den 27. april 1866 avla sine første løfter som jesuitt, om fattigdom, kyskhet og lydighet. Han var da tyve år gammel. Løfteavleggelsen skjedde i kapellet for den salige Mariana de Paredes y Flores av Quito (1618-45) (ordensnavn Mariana av Jesus), som nettopp var blitt saligkåret den 20. november 1853 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hun skulle bli helligkåret den 9. juli 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Dette kapellet ligger ved siden av hovedalteret i jesuittkirken i den ecuadorianske hovedstaden Quito.

Emilius fortsatte sine studier i humaniora og filosofi ved Colegio Seminario San Luis i Quito (1866-67), og i løpet av sine formative studier utmerket han seg spesielt i filosofi. I 1867 ble han sendt til det nasjonale kollegiet Colegio San Felipe Neri i Riobamba i provinsen Chimborazo for sitt magisterium, det vil si det formative stadiet hos jesuittene som er viet til undervisning. Han underviste i høyere grammatikk og retorikk i Riobamba (1867-68). På slutten av skoleåret ble han utnevnt til dosent i filosofi ved det nasjonale kollegiet i Guayaquil, hvor han underviste fra 1868 til 1872.

I 1873 kom han tilbake til Riobamba for å undervise i logikk, metafysikk og etikk. I slutten av 1874 hadde han fullført sitt magisterium, og han ble da igjen sendt til Colegio Seminario San Luis i Quito. Der gjennomførte han sine teologistudier, samtidig som han arbeidet som fakultetssekretær. Den 23. oktober 1876 flyttet jesuittenes formasjonshus til Colegio de la Inmaculada Concepción i Pifo nær Quito. I samme periode ble Emilius utnevnt til studentenes «tillitsmann» (interlocutor), det vil si et mellomledd mellom medstudentene og de overordnede. Han utførte denne oppgaven til begge parters tilfredshet. Allerede som ung ordensbror var han orientert mot tjeneste, tro mot Evangeliet og Instituttet, stille og fredfull, ekstremt sjenert, nærmest sky. til og med unnvikende.

Emilius Moscoso Cárdenas ble presteviet den 1. november 1876 i Quito, på slutten av det tredje året med teologistudier. Han var da tretti år gammel, en vanlig alder for prestevielse av jesuitter. For å fortsette den teologiske formasjonen i henhold til jesuittenes regler, ble han sendt til Europa. Der fullførte han sine teologiske studier i Poyanne i departementet Landes i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestre Frankrike. Til slutt gjennomførte han den «tredje prøvetiden» (tertiaratet), den siste perioden av formasjonen, i Manresa i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania (1878-79). På samme sted, hvor jesuittenes grunnlegger, den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556), hadde tilbrakt elleve måneder og fått spesiell åndelig opplysning, gjennomgikk Emilius den klassiske ignatianske 30-dagers retretten.

I 1879 ble Emilius sendt tilbake til Amerika og til Lima i Peru, hvor han arbeidet både i jesuittenes residens og ved Colegio de la Inmaculada, hvor han underviste i grammatikk, aritmetikk, geografi, antikkens historie og universell historie. Samme sted avla han sine høytidelige løfter den 8. september 1879. I 1882 vendte han tilbake til Ecuador og til Quito, hvor han ble administrator for Colegio San Luis. Han hadde også andre oppgaver, for eksempel som skriftefar og åndelig leder for mange grupper av Marias døtre samt studentene på kollegiet. Han arbeidet hardt med alt, men i sitt hjerte håpet han å kunne reise hjem.

Til sin store glede og tilfredshet ble han i 1889 igjen sendt til Colegio San Felipe Neri i Riobamba. Der var han var prest for jesuittenes kommunitet (som lå like ved kollegiet), åndelig veileder og helseprefekt, spiritual (åndelig veileder) for studentene, professor i logikk og metafysikk og direktør for Bønneapostolatet. Motvillig og bare av lydighet aksepterte han i 1893 stillingen som rektor ved det samme kollegiet, sammen med stillingen som studieprefekt og dekan ved fakultetet for filosofi. I tillegg ble han superior for kommuniteten og fortsatte som direktør for Bønneapostolatet. I virkeligheten skydde han heder og ros. I stedet elsket han å ha direkte kontakt med studentene, som beundret hans godhet og enkelhet og oppsøkte ham som åndelig veileder. I sin kommunitet levde han sammen med ti prester, fem brødre og to studenter.

Slutten av 1800-tallet var en periode med store og radikale sosiale og politiske omveltninger i Ecuador, og situasjonen var blitt svært spent. Den 5. juni 1895 brøt den såkalte Liberale revolusjonen ut da Eloy Alfaro (José Eloy Alfaro Delgado) (1842-1912), general og øverstkommanderende for den ecuadorianske hæren, publiserte en resolusjon om å avvise grunnloven av 1883. Sammenstøt mellom hans menn («alfaristene») (= de liberale) og de som var lojale mot grunnloven («konstitusjonistene») (= de konservative), intensiverte seg i Riobamba-området. Den liberale revolusjonen varte fra 1895 til 1912.

Revolusjonen skulle til slutt bety undergangen for den konservative regjeringen som hadde styrt Ecuador i flere tiår, og de radikale liberalerne overtok under ledelse av Eloy Alfaro, som ble president i to perioder (1896-1901 og 1906-11). Et av formålene med revolusjonen var å få slutt på «teokratiet». Det nye regimet innførte nye lover som satte begrensninger for Den katolske kirke. De legaliserte skilsmisse, tillot religiøs frihet og svekket autoriteten til Kirken, som mistet sine landeiendommer. Jesuittene i Ecuador var i første rekke i forsvaret av Kirken. De fremmet en rekke tradisjonelle andaktsøvelser, blant annet for Jesu hellige hjerte og Den uplettede Maria. Jesuittene blir forfulgt på en spesiell måte, fordi de med de mange skolene de drev, ble betraktet som sentrale i den konservative motstanden.

Med støtte fra mellomamerikanske leiesoldater og noen soldater rekruttert fra kysten begynte general Alfaro kampen sentralt i Ecuador inntil han erobret republikkens hovedstad Quito. I 1896, etter den enkle seieren i Gatazo, konsoliderte generalen sin makt over republikken og overtok som president. Men i Sierra samlet små motstandsgrupper seg i Riobamba og området rundt. Derfor konsentrerte den nye liberale regjeringen militære styrker i denne sektoren, og deres mistenksomhet fikk dem til å se fiender overalt. I den lille byen Riobamba var 1896 et år med prøvelser på grunn av de strenge betingelsene som ble påtvunget dem av det antiklerikale regimet.

Situasjonen ble enda verre i slutten av april 1897 da regimet plutselig begynte å forfølge biskop Arsenio Andrade y Landázuri (1825-1905) av Bolivar (Riobamba) (1885-1905). Dette bispedømmet ble opprettet i 1862 med territorium tatt fra bispedømmet Cuenca. Det het opprinnelig Bolivar (Dioecesis Bolivarensis), men i 1955 fikk det navnet Riobamba (Dioecesis Rivibambensis). Den 2. mai 1897 ble biskopen vilkårlig arrestert og anklaget for å konspirere mot regjeringen, noe som hisset opp befolkningen og førte til mytteri.

Under regimets press ville det enkleste valget for jesuittene ha vært å stenge kollegiet og forlate byen, men p. Emilius Moscoso og hans medbrødre sto fast i deres forpliktelse om å tjene ungdommen i Riobamba. De liberale forfulgte åpent redemptoristene og jesuittene som arbeidet i Riobamba. Det høyere presteskapet i bispedømmet og jesuittene ble beskyldt for å fremme den konservative motstanden mot revolusjonen. Den 2. mai ble jesuittene arrestert i sin kommunitet nær Colegio San Felipe Neri og ført til stallene, hvor de ble fengslet og mishandlet. P. Emilius var borte fra huset da arrestasjonene skjedde, så han hadde sjansen til å stikke av, men han kunne ikke forlate sine brødre. Straks han ble informert om hva som hadde skjedd, dro han hjem til kommuniteten for å dele sine medbrødres skjebne. I løpet av natten ga hans vanlige reserverte opptreden plass for en nesten ekstatisk glede, som om noe fantastisk var i ferd med å skje.

Om morgenen den 3. mai gjorde byens befolkning mytteri, og de gikk ut i byens gater og krevde at de fengslede geistlige ble løslatt. Presset var så stort at soldatene bestemte seg for å løslate biskopen, men han ble holdt i husarrest i sitt hjem. På ettermiddagen den 3. mai satte de også fri alle jesuittene og ga dem atten timers frihet. De fikk lov til å vende tilbake til sin kommunitet bortsett fra fire, som ble holdt tilbake som gisler. Så snart p. Emilius kom tilbake til kollegiet, prøvde han på alle måter å få satt fri også sine fire siste medbrødre, men hans anmodning ble ikke etterkommet.

Da nyheten om det som skjedde i Riobamba spredte seg, begynte den konservative motstandsbevegelsen å samle seg og nærme seg byen. Disse konservative geriljasoldatene trodde at jesuittene fortsatt var i varetekt, så i de tidlige timene av 4. mai bestemte de seg for å angripe brakkene som lå nær Colegio San Felipe Neri. Da de nærmet seg byen, lagde de et hull i muren og gikk inn for å angripe brakkene på sørøstsiden av kollegiet. På siden av basilikaen som var under bygging, klarte de å komme inn i rommene til kollegiet San Felipe.

Regjeringssoldatene i brakkene ble klar over angrepet og trodde at det kom fra kollegiet, så de gjorde seg klar til motangrep. Ved daggry den 4. mai angrep de Colegio San Felipe Neri og erobret det. Klokken 4.30 om morgenen den 4. mai 1897 brøt de liberale soldatene, som hadde autorisasjon til å ta prester til fange, opp døren til kirken. De trengte seg inn og drepte flere bygningsarbeidere som hadde gjemt seg der. Deretter kom de over tabernaklet, som de brøt opp. De strødde de konsekrerte hostiene rundt omkring og skjøt mot alle mulige gjemmesteder. De satte sin ære i å gjøre så mye helligbrøde og blasfemi som de klarte, og de helte den altervinen de fant opp i kalken og drakk den i en latterliggjøring av sakramentet. Noen drakk også brennevin sammen med de hellige hostiene. De lot også som om de prekte og ga «sakramentene» til døende bygningsarbeidere. Blant dem som ble identifisert som deltakere i denne blasfemiske parodien, var kaptein Santos, sier jesuitten José Benítez, tidligere rektor ved kollegiet San Felipe Neri, i sin biografi om p. Emilius Moscoso. Kirken hvor det skjedde, ble i 1943 en soningskirke (Templo Expiatorio) for den vanhelligelse som begått der. En kirke hvor det er begått drap, må vigsles på nytt.

Deretter invaderte soldatene jesuittenes residens for å ødelegge, plyndre og drepe. Nitten år etter hendelsene vitnet major José Joaquín Merino, nestkommanderende for bataljonen 21 de Agosto, fritt og frivillig om hva som hendte:

«Om morgenen den 4. mai 1897 (...) så jeg med mine egne øyne at major Luis Soto og kaptein Santos Manzanilla, fra Costa Rica som meg, sammen drepte p. Moscoso i hans celle. De fant ham i bønn på en bedeskammel foran et krusifiks, og de skrøt av å ha drept ham. Major Soto plasserte sin rifle i armene til p. Moscoso som en hån. Jeg nærmet meg pateren og så at blodet dryppet nedover hans tinninger og løp over et lilla skjerf som han hadde på seg».

Dette skjedde rundt klokken syv om morgenen, og pateren ble funnet knelende foran et krusifiks med rosenkransen i hånden. De to offiserene skjøt ham i hodet, etterfulgt av et annet skudd i brystet, begge på kloss hold, og han døde øyeblikkelig. De la geværet som han var blitt drept med, i hans hender for at det skulle se ut som om han hadde vært bevæpnet og ble skutt i kamp mot de liberale soldatene. En kilde sier at han ble drept etter ordre fra Flavio Evaristo Alfaro Santana (1865-1912), nevø av general Eloy Alfaro Delgado. Han ble 51 år gammel.

De andre i jesuittenes kommunitet var ikke klar over angrepet, som pågikk frem til klokken åtte. Kommuniteten lå i et annet hus, og derfor hørte ikke det som skjedde. Men de fant det snart ut da soldatene ankom deres reserverte område. Noen ble funnet i kapellet i fjerde etasje. Inntrengerne mishandlet dem med fornærmelser og trakassering og de ble slått, noen til blods, og bundet og deretter ført ut på gaten. Oberst Luis Quirola fikk liket av p. Emilius trukket gjennom gatene, til folket og noen militære tvang ham til å stoppe. Folket bar legemet inn i kollegiets kapell. Senere ble han ført til kapellet på det lokale sykehuset, som «Nestekjærlighetens søstre» (Hermanas de la Caridad) tok seg av. Der var det mange troende som berørte legemet med lommetørklær, eller de klippet av biter av hans sutan for å skaffe seg relikvier. P. Moscosos lik ble stelt av søstrene, og etter at to messer var blitt feiret med legemet til stede, ble han gravlagt i den samme graven hvor levningene av en annen ordensmann befant seg.

I 1947, femti år etter de tragiske hendelsene i Riobamba, restaurerte bispedømmet og Jesu Selskap kirken ved kollegiet San Felipe Neri, og Emilius’ jordiske rester ble stedt til hvile i et skrin i sakristiet. En freske i kapellet viser p. Emilius liggende skutt ved foten av tabernaklet, mens rifler peker mot den lille døren som skal beskytte de konsekrerte hostiene. På sidene og på toppen dekker engler ansiktene med hendene i smerte og vantro.

Jesuittene i Ecuador og kollegiet San Felipe Neri ønsket å minnes denne tragiske hendelsen og samtidig fremheve livet til p. Emilius Moscoso. For dette formålet ble det arrangert et triduum med messer, eukaristisk tilbedelse, besøk i galleriet viet pateren som døde som en martyr for troen, og skuespillet Vida del Padre Moscoso, fremført av studenter ved kollegiet. I basilikaen Corazón de Jesús ble det under eukaristiske feiringer satt opp et bord med relikvier som vitner om martyriet. Blant dem flasken som i flere år inneholdt prestens flytende blod, den Bibelen som ble gjennomboret av en av kulene som også gikk gjennom martyren, og et av prosjektilene i et glasskrin, fuktet av blod som p. Moscoso utgjøt i sitt dødsøyeblikk.

Hundreårsdagen for p. Emilius’ martyrium ble markert den 4. mai 1997, og i den anledning ble det tatt initiativ fra «Det nasjonale akademiet for kirkehistorie» (Academia Nacional de Historia Eclesiástica) i Ecuador med base i Quito, for å be om en saligkåringsprosess for p. Emilius Moscoso SJ, et initiativ som ble støttet av kongregasjonen «Fransiskanersøstre av den Uplettede Maria». Søknaden ble rettet til den daværende biskop Víctor Alejandro Corral Mantilla (f. 1936) av Riobamba (1987-2011), og prelatens positive respons tillot introduksjon av saken. Formålet var å konstatere at hans død var et faktisk martyrium av hat mot troen. Jesuittenes daværende provinsial, p. Allan Mendosa, henvendte seg til ordensgeneralen og foreslo p. Julián Bravo Santillán SJ (1919-2012) som postulator for saken. En postulator er en slags «advokat» og promotor for saken til den Guds tjener som blir foreslått for saligkåring. Bispedømmet Riobamba oversendte saken til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.

Prosessen for hans saligkåring kunne åpnes etter at Helligkåringskongregasjonen den 22. oktober 1999 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Deretter ble informativprosessen gjennomført på bispedømmenivå i Riobamba fra 4. mai 2000 til 14. oktober 2005. Dekretene som anerkjente gyldigheten av prosessen ble utstedt av kongregasjonen i Vatikanet den 2. desember 2011 og igjen den 23. mars 2012, antakelig etter en utfyllende utredning.

Sakens Positio super martyrio ble oversendt til Vatikanet, hvor saken ble overtatt av jesuittens generalpostulator, p. Pablo Molinari SJ. Denne prosessen inkluderte alle de historiske bevisene som var blitt samlet gjennom arkivforskning, ikke bare av jesuittene i Quito og Roma, men også av Den hellige stol, hvor det finnes dokumentasjon relatert til hendelsene den 4. mai 1897. Dokumentene fra den interessante sivile prosessen som p. Emilius’ etterfølger som rektor, p. Andrés Machado, satte i gang, har også blitt brukt. Av disse dokumentet finnes det notarialbekreftede kopier i arkivene i Quito og Riobamba, og de inneholder verdifull og definitiv informasjon fordi de inneholder vitnesbyrdene til alle de som deltok i de samme hendelsene, inkludert de som drepte p. Emilius.

I 2018 ga kongregasjonens teologiske kommisjon sitt samtykke til saken, og den 5. februar 2019 avga også kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen et positivt votum. Den 12. februar 2019 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente hans medbror i jesuittordenen, p. Emilius Moscoso Cárdenas’ død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis («Ærverdig») og åpnet for en snarlig saligkåring.

Han ble saligkåret den 16. november 2019 på «Olympiastadion» (Estadio Olímpico) i Riobamba i Ecuador. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkårings-kongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Hans minnedag er dødsdagen 4. mai. Jesuittene minnes ham den 23. november. Han er kjent i Riobamba som eukaristiens martyr.

Ecuadors himmel er allerede opplyst av tre hellige, Mariana de Paredes y Flores av Quito (ordensnavn Mariana av Jesus) (1618-45), Narcissa Martillo Morán (ordensnavn Narcissa av Jesus) (1832-1869) og Mikael Febres Cordero Muñoz (Santo Hermano Miguel) (1854-1910), og en salig, Mercedes Maria Molina (1828-1883), men p. Emilius Moscoso er landets første martyr.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, nominis.cef.fr, santidad-ecuador.blogspot.com, riobamba.com.ec, jesuitas.ec, jesuits.global.pdf, sfelipeneri.edu.ec, vaticannews.va, digvas.wordpress.com, eltelegrafo.com.ec, laprensa.com.ec, gw.geneanet.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. desember 2019