Den hellige Engelmund av Velsen (d. ~720)

Den hellige Engelmund (Engelmond, Ingelmund; lat: Engelmundus, Ingelmundus) ble født en gang på 600-tallet i England. Der fikk han også sin utdannelse og mottok i tidlig alder drakten som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han ble presteviet og senere valgt til abbed i sitt kloster, og han fikk ry for sin store lærdom. Men han følte at han var kalt til misjonsmarken i Friesland i det nåværende Nederland. Han hadde en spesiell fordel siden han som ung mann bodde der da familien flyttet dit, stedene var kjente for ham, han snakket språket og han kjente folket.

Den hellige Willibrord, Frieslands apostel, ble fulgt av mange munker som var ivrige etter å evangelisere Nederlandene, og Engelmund ble en av de mest fremgangsrike av dem. Vi kjenner ikke hans alder da han kom til Friesland, men siden han allerede var abbed, var han trolig i førti- eller femtiårene. Hans etablerte sitt hovedkvarter i Velsen, en mil nord for den nåværende byen Haarlem. Der arbeidet han resten av livet.

Han forkynte først og fremst evangeliet i Kennemar (Kennemerland) og vant mange hedninger for den kristne sannhet. Da han ble rammet av en plutselig feber på et sted som het Velsen i den nåværende provinsen Noord-Holland, skjønte han at hans dager på jorden var over. Han døde en 14. mai rundt 720 (680? 739?) i Velsen og ble gravlagt der. Åpenbart hadde han hatt stor suksess i misjonsarbeidet, for han ble snart æret som helgen. Hans jordiske rester ble senere overført til katedralen i Utrecht. Da skrinet ble vanhelliget under reformasjonen av den ekstremistiske gruppen av nederlandske anti-spanske kalvinister som ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner», ble de spredte knoklene omhyggelig samlet, og de er fortsatt bevart i Haarlem. Hans minnedag er 21. juni, men 14. mai nevnes også.

I kunsten fremstilles Engelmund som pilegrimabbed med en kilde som springer frem under hans stav. Han æres i Friesland og påkalles mot tannverk.