Den salige Eusebia Palomino Yenes (1899-1935)

Den salige Eusebia Palomino Yenes ble født den 15. desember 1899 i Cantalpino, en liten landsby i provinsen Salamanca i Spania. Hun kom fra en familie som var rik på tro, men fattig på økonomiske midler. Hennes far Agustin Palomino, en svært god og mild mann, arbeidet som dagarbeider for jordeierne i området, mens hennes mor Juana Yenes tok seg av huset med de fire barna.

Om vinteren var det lite å gjøre i landbruket, og familien sultet. Papa Palomino ble da tvunget til å dra til nabolandsbyene og tigge og appellere til nestekjærligheten til de fattige der. Noen ganger hadde han den syvårige Eusebia med seg, men hun skjønte ikke ydmykelsen dette måtte innebære. Hun gledet seg til disse spaserturene på landeveien sammen med faren, og glad hoppet hun ved siden av ham mens hun beundret skaperverkets skjønnhet og Castillas lyse landskap.

Som åtteåring mottok Eusebia sin første kommunion. Snart måtte hun forlate skolen for å hjelpe familien, og hun passet barna til noen familier på stedet mens foreldrene var på arbeid. Som tolvåring ble hun sendt til Salamanca sammen med den eldre søsteren og satt i tjeneste hos en familie som barnepasser og faktotum (en som gjør alt).

På søndag ettermiddag gikk hun i oratoriet ved skolen Sancti Spiritus, som var drevet av salesianersøstrene. De var grunnlagt av den hellige Johannes Don Bosco, egentlig «Døtre av Maria, De kristnes hjelp» (Filiae Mariae Auxiliatricis – FMA). Hun kjente søstrene, som bestemte seg for å be henne hjelpe til i kommuniteten. Eusebia aksepterte mer enn gjerne, og hun hjalp til på kjøkkenet, bar ved, hjalp til med rengjøringen, hang opp vasken på den store gårdsplassen, fulgte gruppen av studenter til den statlige skolen og utførte andre oppdrag i byen.

Eusebias hemmelige ønske var å vie seg fullstendig til Herren, men hun turde ikke spørre, for hun trodde at hennes fattigdom og mangel på utdannelse gjorde henne uverdig for en slik nåde. Hun betrodde seg imidlertid til en besøkende superior, som tok imot henne med moderlig godhet og forsikret henne: «Ikke bekymre deg for ingenting». Og med glede og i generalmoderens navn bestemte hun seg for å oppta Eusebia.

Den 5. august 1922 begynte novisiatet som forberedelse for løfteavleggelsen. Timer med studier og bønn som alternerte med timer med arbeid, fylte Eusebias liv, og etter to år avla hun sine løfter. Hun ble sendt til huset i Valverde del Camino, en by som da hadde 9.000 innbyggere helt sørvest i Spania, i gruveområdet i Andalucía mot grensen til Portugal. De unge menneskene i skolen og oratoriet kunne etter det første møtet ikke skjule en viss skuffelse, for den nyankomne var ubetydelig, heller liten og blek, hun hadde ingen vakker figur, men store hender og i tillegg et stygt navn!

Om ettermiddagen var den lille nonnen i gang med arbeidet i kjøkkenet, porten, garderoben, den lille hagen og med å passe barna i oratoriet på søndagene. Hun gledet seg over å være «i Herrens hus for resten av livet». Det varte ikke lenge før barna var fascinert av historiene hun fortalte dem om helgenenes liv, om misjonærer og anekdoter om Don Bosco, for hun hadde en god hukommelse og evne til å fortelle en historie.

I begynnelsen av 1930-tallet var Spania preget av politisk uro og revolusjon, og de revolusjonære ville utrydde religionen. I denne situasjonen nølte Eusebia ikke med å ta den ekstreme konsekvensen av sitt prinsipp om alltid å være tilgjengelig. I 1931, da hun forutså Den spanske borgerkrig, ga hun seg selv som et offer til Herren for Spanias redning og religionens frihet.

Hennes offer ble akseptert av Gud. I august 1932 ble hun rammet av en uventet sykdom, samtidig med de første forpostfektningene. I tillegg kom astmaen som hun til tider hadde vært plaget med, og den ble nå nærmest uutholdelig, forverret av underliggende sykdommer på en lumsk måte.

I denne tiden ga visjoner av blod enda mer smerte til sr. Eusebia enn de uforklarlige fysiske lidelsene. Den 4. oktober 1934, mens noen søstre ba sammen med henne i hennes lille rom, avbrøt hun plutselig bønnen og utbrøt: «Be mye for Katalonia!» Det var i det øyeblikket arbeiderne i Asturia og Barcelona (4.-15. oktober 1934) startet revolusjonen som var forløperen for borgerkrigen. Eusebia hadde også visjoner av blod for sin elskede direktør, sr. Carmen Moreno Benítez, som skulle komme til å bli skutt sammen med en medsøster i Barcelona den 6. september 1936. Hun ble saligkåret den 11. mars 2001 som en av De 233 martyrene fra Den spanske borgerkrig.

Eusebias helsetilstand ble stadig dårligere, selv om legene innrømmet at de ikke hadde noe navn på sykdommen som fikk hennes lemmer til å kveile seg sammen som nøster. De besøkende følte dødens nærhet, men også det hellighetens lys som strålte fra den syke kroppen. Tidlig om morgenen den 10. februar 1935 døde Eusebia i Valverde del Camino i Spania, bare 35 år gammel. Hele dagen ble hennes legeme, utsmykket med utallige blomster, besøkt av hele befolkningen i Valverde. Blant alle kunne man høre: «En helgen er død».

Den 17. desember 1996 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den 25. april 2004 ble hun saligkåret av paven på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 10. februar.