Den hellige Epifanius av Pavia (~438-496)

Den hellige Epifanius ble født rundt 438 i Pavia sør for Milano i Lombardia i Nord-Italia. Han kom fra en adelsfamilie, foreldrene het Mauro og Focaria og han skal ha vært i slekt med den hellige Mirocles, biskop av Milano (Mediolanum) i 313 ved Konstantins berømte toleranseedikt. Angivelig skal Epifanius allerede som åtteåring ha blitt opptatt som lektor i kirken i Pavia av den hellige biskop Crispin. Senere ble han viet til subdiakon som attenåring og diakon som tyveåring. Crispin ønsket ham som sin etterfølger, og da biskopen døde i 466, ble Epifanius valgt til den åttende biskop av Pavia, bare 28 år gammel. Han ble bispeviet samme år i Milano av sin metropolitt, som ikke navngis, men som må ha vært den hellige Benignus.

Dette var en periode med stor forvirring og vanskeligheter for Kirken både teologisk og politisk. Barbarene invaderte Italia fra nord, og det monofysittiske kjetteri trykket på fra øst. De germanske herulernes general Odovaker (476-89; d. 493) styrtet i september 476 den siste vestromerske keiseren Romulus Augustulus (475-76) og overtok selv makten som konge i Italia. Odovaker på sin side ble styrtet i 489 og myrdet i 493 av den ostrogotiske («østgotiske») kongen Theoderik den Store av Italia (471-526). Erobringene førte til elendige forhold for innbyggerne, som måtte betale høye skatter og ofte havnet på sultegrensen. I tillegg var både Odovaker og Theoderik arianere og dermed kjettere.

Epifanius tilhørte de viktigste biskopene i sin tid – han ble til og med kalt «Biskopenes lys og far». Han gjenoppbygde Pavia etter at byen var blitt rasert av Odovaker i 467, og han var en utrettelig forkjemper for befolkningens rettigheter og velbefinnende. Han ble berømt for sine fredsforhandlinger med barbarene, hvor han klarte å få frigjort mange fanger fra de invaderende hærene, og han klarte også å få de mest ekstreme lovene og skattene modifisert.

Han ble derfor kalt «fredsmakeren», og flere paver sendte ham som utsending til Odovaker og Theoderik – sistnevnte var mer åpen for overtalelser fra Kirkens side, siden hans mor Eucleuva var katolikk. Epifanius spilte også en rolle i forholdet mellom pavedømmet og det romerske imperiet. Med en serie relativt svake keisere kunne pavene Felix II (III) (483-92) og hans energiske etterfølger Gelasius I (492-96) sikre Kirkens frihet i forhold til den sivile makt. Epifanius ble sendt på et oppdrag til keiser Anthemius (467-72) i håp om å unngå krig, og han dro i et lignende ærend til visigoternes konge Eurik (466-84) i Toulouse.

Hans siste suksess var da han klarte å få satt fri 6.000 landsmenn som var tatt til fange av den arianske burgunderkongen Gundobad i Lyon. Men da han kom tilbake fra Burgund, døde han den 21. januar 496 i Pavia av en feber han pådro seg under reisen. Han var 58 år gammel og hadde vært biskop i tretti år. De fattige sørget spesielt over ham, for han hadde alltid vært en oppofrende sjelesørger for dem.

Hans minnedag er dødsdagen 21. januar og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han ble gravlagt i basilikaen San Vincenzo ved siden av sin søster, den hellige Honorata. Hun var nonne i Pavia da Odovaker tok henne i fangenskap. Hun ble kjøpt fri av sin bror og vendte tilbake til Pavia. I 1600 hevdet forskeren Ferrari, vilkårlig og feilaktig, at de tre jomfruene Luminosa, Liberata og Speciosa, som også var gravlagt i San Vincenzo, alle var søstre av Epifanius og at de sammen med Honorata hadde vært fanger hos Odovaker og var kjøpt fri av Epifanius.

Hans andre etterfølger som biskop, den hellige Ennodius av Pavia (514-21), skrev en panegyrikk (lovtale) på vers om Epifanius: Vita beatissimi viri Epiphani episcopi Ticinensis ecclesiae [Ticinum = Pavia]. I 962 ble hans relikvier overført til domkirken i Hildesheim, hvor de menes å befinne seg i en sølvkiste nær høyalteret.