Den salige Elisabeth Renzi (1786-1859)

Den salige Elisabeth Renzi (it: Elisabetta) ble født den 19. november 1786 i Saludecio di Romagna i bispedømmet Rimini i Emilio Romagna i Nord-Italia. Hun ble døpt dagen etter med navnene Maria Elisabeth. Hun var den andre av seks barn av Giovanni Battista Renzi og Vittoria Boni og vokste opp i en from og velstående familie. Hun fikk sin første utdannelse i hjemmet og deretter hos klarissene av St. Bernhard i Mondaino i Forlì ikke langt fra Rimini inntil 1807, da hun 19 år gammel trådte inn i et kloster for augustinernonner i Pietrarubbia i Pesaro.

Hun ble tvunget til å vende tilbake til familien den 25. april 1810, da de napoleonske lovene i Napoli oppløste de religiøse ordenene. Elisabeth betraktet seg likevel som bundet av sine løfter til å oppta ordenslivet igjen så snart lovene ble endret. I 1813 døde hennes eneste søster. I 1824 ble hun på anbefaling av p. Vitali Corbucci lærer på skolen for fattige jenter som var grunnlagt i Coriano ved Rimini i 1818 av presten Giacomo Gabellini. Samtidig trådte hun inn i «Den fromme stiftelse i Coriano», som var opprettet av p. Gabellini og den fromme kvinnen Prudenza Uccellini fra Rimini for å skaffe forlatte jenter et tilfluktssted.

Fra 1825 diskuterte Elisabeth med den hellige Magdalena av Canossa om sammenslåing av Coriano-instituttet med kongregasjonen Døtre av Nestekjærlighet, ofte kalt Canossa-søstrene. Magdalena hadde grunnlagt den for å ta seg av fattige barn med noe hjelp fra Napoleon Bonaparte selv. Magdalena anerkjente Elisabeths dyktighet som lærer og hennes kvaliteter som leder, men det ble ikke noe av sammenslåingen.

Under ugunstige omstendigheter brøt p. Gabellini og lederen for huset, sr. Agnes Fattiboni, i 1828 med stiftelsen, og etter det lå den helt i hendene på Elisabeth Renzi. P. Gabellini dro til Toscana og sr. Agnes Fattiboni trådte inn i et kloster. Elisabeth arbeidet det hun kunne for å holde stiftelsen i live og bygge den videre ut til beste for den kvinnelige ungdommen. Under hennes ledelse oppsto dermed det regelbundne fellesskapet med tittelen «De fattige av den korsfestede i Coriano» (Povere del Crocifisso ritirate in Coriano).

Etter at mange vanskeligheter var blitt overvunnet, fikk hun til slutt den 26. august 1839 tillatelse fra biskopen av Rimini til et nytt institutt. Den 29. august mottok Elisabeth og ti medsøstre ordensdrakten fra biskopen i sognekirken i Coriano. I 1850 godkjente biskopen den endelige reviderte regelen som var skrevet av Elisabeth for «Søsterfellesskapet for utdannelse av jenter fra fattige hjem i Romagna», offisielt Maestre Pie dell'Addolorata, «Skolesøstre av den smertefulle Jomfru Maria» (Magistrarum Piarum a Beata Maria Virgine Perdolente – MP). Hun viet sitt liv til omsorg for de fattigste og mest utstøtte. Hun lot seg ikke avskrekke av de problemene hun møtte for å sikre deres utdannelse, verken politiske, kirkelige eller materielle.

Elisabeth døde den 14. august 1859 i Coriano, 73 år gammel. Hennes grav er i kongregasjonens kapell i Coriano. Den 8. februar 1988 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 18. juni 1989 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Hennes minnedag er dødsdagen 14. august.