Den hellige Erminus av Lobbes (d. 737)

Den hellige Erminus (Erminius, Ermin, Erminon, Erwin, Armel; fr: Erme) ble født en gang på 600-tallet, et sted mellom 650 og 660, i Herly (Ercliacum) ved Sissonne i departementet Aisne i regionen Picardie i det nordøstlige Gallia. Landsbyen fikk senere navnet Saint-Erme-Outre-et-Ramecourt til ære for ham. Noen sier at han kom fra en fornem og landeiende frankisk familie, mens andre sier at han var av beskjeden herkomst. Han fikk sin utdannelse på den lokale katedralskolen i Laon. Han ble presteviet av biskop Madalgar av Laon (fr: Madalgaire) (ca 682-713). Han ble Madalgars kapellan og skriftefar og kannik ved katedralen i Laon.

I Laon ble han kjent med den hellige abbed-biskop Ursmar av Lobbes (ca 640-713) (Laubacum) i provinsen Hainaut/Henegouwen (Hennegau; lat: Hannonia; eng: Hainault) i den vallonske delen av dagens Belgia. Ursmar overtalte Erminus til å bli benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i hans kloster Lobbes ved Charleroi. Erminus ga klosteret omfattende landeiendommer i distriktet Laon. I en fortegnelse fra 869 nevnes: Herly, Outre, Ramecourt, Ecorest-lez-Chèvres, Berrieux, Lierval og Juvincourt. Ved Herly, Erminus’ fødested, etablerte munkene fra Lobbes et priorat som senere skiftet navn til Saint-Erme.

Da Ursmar av aldersgrunner og på grunn av sin svekkede helse i 711/12 trådte tilbake fra sine embeter som abbed og biskop, ble Erminus etter Ursmars forslag først hans koadjutor og deretter hans etterfølger. Etter Ursmars død den 18. april 713 ble Erminus senere i 713 viet til biskop, og han var deretter i nesten 25 år abbedbiskop av Lobbes. Han står på listene som den tolvte biskopen av Laon. Erminus viet seg med lidenskap til ledelsen av sitt kloster, men samtidig uttrykte han en stor misjonsaktivitet som dekket hele regionen. Han skrev en biografi på vers om sin lærer og forgjenger Ursmar.

Vi vet få detaljer om hans daglige liv, hans biograf nevner bare at han hadde profetiens gave. Mens han fremdeles var i live, hadde han et ry for hellighet. Han så det komme at Karl Martell ville vinne en viktig kamp mot en farlig fiende, og han forutsa også den frisiske kong Redbads død (d. 719). Han så også at Karl ville få en sønn som ville herske over hele Frankerriket. Dette materialiserte seg senere i kong Pipin den Lille (d. 768). En gang han bodde i klosteret Elno, hvor den hellige Amandus († 675) er gravlagt, så han hvordan en av hans brødre døde i Lobbes på den tiden.

Erminus døde den 25. april 737 i Lobbes i høy alder, og han ble gravlagt i Liebfrauenkirche i Lobbes. Hans relikvier ble i 1409 overført til krypten i kollegiatskirken Saint-Ursmer i Lobbes og skrinlagt ved siden av sin forgjenger Ursmar. Hans og Ursmars biografi ble skrevet av en av hans etterfølgere som abbed, Anson (776-800). Han støttet seg sannsynligvis på dokumenter som var tilgjengelig for ham. I Martyrologium Romanum minnes Erminus den 25. april (26. april i proprio i Soissons). Tidligere feiret man i Lobbes også translasjonen den 26. oktober. I kunsten fremstilles han som abbed med bok. Han kalles Erminus av Lobbes, men også av Gembloux.