Den salige Ernst av Praha (1297-1364)

Den salige Ernst (cz: Arnošt; eng: Ernest; lat: Ernestus, Arnestus, Arnest) ble født den 25. mars 1297 i Glatz (det tyske navnet på en by i Nedre Schlesien), siden 1945 Kłodzko i Polen. Denne angivelige fødselsdatoen er ikke belagt i samtidige kilder og dukket opp først på 1800-tallet. Han kom fra en fornem familie og var eldste sønn av den bøhmiske ridderen Ernst av Hostýně (Arnošt z Hostinného), som rundt år 1300 var borggreve og stattholder for den bøhmiske kongen i Glatz. Mellom 1327 og 1330 byttet han med Puta av Dauba (Půta z Dubé) sitt herredømme over Vízmburk (Wiesenburg) mot herredømmet over Pardubitz i Bøhmen (nå Pardubice i Tsjekkia). Fra rundt 1340 brukte familien «etternavnet» von Pardubitz (z Pardubic), og han kalles derfor ofte Ernst von Pardubitz (cz: Arnošt z Pardubic).

Ernst tilbrakte ifølge egne opplysninger barndommen i Glatz, noe som gjør at man betrakter Glatz som hans fødeby. Han var sannsynligvis fra 1305 til 1310 elev på latinskolen til Malteserordenen (Den suverene militære Hospitalsordenen av St Johannes av Jerusalem av Rhodos og av Malta), og deretter gikk han på klosterskolen hos benediktinerne i Braunau. Ettersom Praha på denne tiden ennå ikke hadde et eget universitet, studerte han teologi og jus ved universitetene i Bologna og Padova, hvor han ble en venn av den senere keiser Karl IV (1347-78). Han avsluttet studiene med et lisensiat i kirkerett (ius canonicum), og deretter tilbrakte han en tid ved pavehoffet i Avignon.

Etter at Ernst vendte tilbake til Praha, ble han i 1326 kannik (domherre) og i 1338 dekanus ved domkapittelet i Praha. I 1342 var han ved pavehoffet i Avignon som utsending fra den bøhmiske kongen Johan den blinde av Luxembourg, og der ble han også utnevnt til domkannik i Breslau (nå Wrocław). Etter at biskopen av Praha, Johan IV av Dražice (1301-43), døde i 1343, ble Ernst den 14. januar 1343 utnevnt til ny biskop av Praha. Etter at Praha løsrev seg fra kirkeprovinsen Mainz og selv ble opphøyd til erkebispedømme den 30. april 1344, ble Ernst utnevnt til byens første erkebiskop. Samtidig ble bispesetene i Olomouc (ty: Olmütz) og Litomyšl (ty: Leitomischl) understilt erkebispedømmet Praha som suffraganbispedømmer.

Med Ernst av Pardubitz begynte en ny epoke i Bøhmens kirkehistorie. Han viet seg til organisasjonen av de nettopp grunnlagte erkebispedømmet, som var blant de største bispedømmene og oppdelt i ti erkedekanater. Med sin juridiske erfaring fastsatte han nye statutter og ordnet den skriftlige forvaltningen med embetsbøker og stiftelsesregistre. I tillegg fastsatte han forordninger mot åger og ågerkarler og mot kjettere, men også mot overtro og trolldom. For katedralen i Praha lot han utarbeide statutter, hvor hver enkelt persons rettigheter og plikter ble fastsatt. På reformsynoden i 1349 ble det for første gang vedtatt provinsstatutter for hans erkebispedømme (Statuta Arnošta z Pardubic). Nye synoder fulgte i 1353, 1355, 1361 og 1362.

I 1344 la erkebiskopen ned grunnsteinen til byggingen av den nye katedralen, St Veitsdomen (cz: Katedrála svatého Víta) på Hradčany («Borghøyden»), det bøhmiske kongesetet. I 1348 var han en av grunnleggerne av Karlsuniversitetet i Praha (oppkalt etter keiseren), det eldste i det daværende tyske riket. Han ble universitetets første kansler og fremste beskytter og ga sine munker ordre om å bidra til det nylig grunnlagte universitetet, og dermed økte han kvaliteten på undervisningen i institusjonen.

I sin fødeby Glatz grunnla han rundt 1350 et kloster for augustinerkorherrer, som han skjenket alterbildet av Glatz-Madonnaen samt en utskåret Madonna med spurv. Blant hans grunnleggelser hører også augustinerklostrene i Rokytzan og Jermer. Han var opptatt av en god utdannelse av klerus, reformerte rettssystemet og forvaltningen og tjente som rådgiver og diplomat for keiser Karl IV. I forvaltningen av erkebispedømmets eiendommer var han opptatt av å forbedre det økonomiske systemet og øke overskuddet. Med kjøpet av herredømmet over Rožmitál mangedoblet han de biskoppelige eiendommene. Han lot restaurere de biskoppelige byene og borgene, og i Příbram lot han bygge en ny borg. Byene Český Brod (ty: Böhmisch Brod), Horšovský Týn (ty: Bischofteinitz) og Roudnice nad Labem (ty: Raudnitz) fikk befestningsmurer.

Ernst av Pardubitz sto det bøhmiske kongehuset nær, og han ble fremmet av den bøhmiske kongen Johan den blinde av Luxembourg (1311-46). Allerede mens han studerte ble han kjent med kongens sønn, den senere keiser Karl IV (1347-78) og konge av Bøhmen (som Karl I) (1346-78), og de utviklet et nært vennskap. I 1347 kronet erkebiskop Ernst sin venn Karl til konge av Bøhmen, og i 1346 og 1350 var han Karls utsending til pavehoffet i Avignon. I 1348 fulgte han Karl til Passau, til Brandenburg og til riksdagen i Nürnberg, I 1353 og 1357 til Wien, i 1355 til keiserkoning i Roma og i 1356 til Breslau. I 1358 red han på keiserens oppdrag fra Breslau til Litauen for å invitere storfyrst Olgierd til dåp i Breslau den kommende julen, men han hadde ingen suksess. I 1361 deltok han på riksdagen i Nürnberg, hvor han den 11. april i kirken St Sebald døpte Karls førstefødte sønn Venceslas IV (Wenzel). To år senere kronet han Venceslas i St Veitsdomen i Praha til konge av Bøhmen. I 1363 fulgte han igjen keiser Karl IV til Nürnberg og i 1364 til Bautzen. Også tre av Karls hustruer ble kronet av ham til dronninger av Bøhmen.

Med sitt testamente fra 1352 bestemte Ernst av Pardubitz at det av hans midler skulle bygges en steinkirke i Glatz i stedet for den eksisterende trekirken, og at han ville gravlegges i denne kirken. Han ga sitt testamente sammen med beskrivelsen av en Mariaåpenbaring han hadde opplevd som barn, til abbed Jan Neplach av klosteret Opatovice for oppbevaring.

Erkebiskop Ernst av Praha døde den 30. juni 1364 på det erkebiskoppelige slottet i Raudnitz ved Elben i Bøhmen. Han kalles Ernst av Praha eller av Pardubitz. Hans død var ikke bare et stort tap for keiseren og den unge kong Venceslas, men også for hele landet, ettersom han ble høyt æret for sin politiske langsiktighet og diplomatiske dyktighet, men også for sine gode gjerninger. Han tilhørte de lærdeste mennene på sin tid og til de største personlighetene i keiser Karl IVs krets. Hana ble etterfulgt som erkebiskop av Johan Očko av Wlašim.

Hans legeme ble overført til Glatz og bisatt i sognekirken i nærvær av abbed Jan Neplach, som leste opp de dokumentene han hadde oppbevart for erkebiskopen. I denne kirken hadde Ernst av Pardubitz som gutt hatt en Mariaåpenbaring, da ansiktet på Mariastatuen på hovedalteret under vesper vendte seg bort fra ham. Det første gravmælet, som tilskrives Parler-verkstedet i Praha, stammer fra tiden mellom 1364 og 1370. Det viser en hvit figur av kalkstein på en tumba av rød marmor. I 1468 skal marmoren tre ganger utsondret en oljeaktig væske, som med tillatelse fra den daværende pavelige legaten Rudolf av Rüdesheim ble æret som en relikvie. Gravmælet står i venstre sideskip og er delvis ødelagt.

En ny kenotaf (et minnesmerke formet som et gravmæle på et sted hvor den døde ikke ligger gravlagt) av hvit marmor ble i laget i 1870 i hvit marmor av billedhoggeren Johannes Janda fra Berlin og satt opp i midtskipet i kirken. Det forestiller Ernst av Pardubitz knelende med ansiktet vendt mot alteret. Den ble i 1960 flyttet til venstre sideskip. Erkebiskop Ernsts minnedag er dødsdagen 30. juni. Han minnes som salig, selv om han aldri er formelt saligkåret. I det tidligere grevskapet Glatz ble han æret som hellig, og vel av den grunn tilhørte området rundt Glatz erkebispedømmet Praha til 1972, til tross for de politiske forandringene.

En første beskrivelse av erkebiskop Ernsts liv ble skrevet av dekanus for kapittelet i Vyšehrad, Vilhelm av Leskau (Vilém z Lestková). Den ble utgitt en gang før 1369 under tittelen Vita Arnesti primi archiepiscopi ecclesiae Pragensis. En annen biografi ble skrevet en gang før 1375 av augustinerprosten Johan I av Glatz (1350-82). Der fortelles det også om de miraklene som frem til da hadde skjedd ved erkebiskopens grav i sognekirken i Glatz. I 1516 skrev kanniken Valentin Krautwald i Breslau Descripcio vite pii patris Arnesti, Pragensis ecclesie archiepiscopi primi, per Valentinum Crautvaldum. Den skulle tjene som forberedelse for helligkåringsprosessen, som var soppet opp på grunn av husitterkrigene. I 1664 skrev Bohuslav Balbín, som hadde vært elev på jesuittkollegiet i Glatz, sin Vita Venerabilis Arnesti (vulgo Ernesti), primi Archiepiscopi Pragensis.

Kilder: Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, Allgemeine Deutsche Biographie (1877) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. august 2014