Den hellige Elisabeth av Schönau (1128-1164)

Minnedag: 18. juni

nullDen hellige Elisabeth ble født i 1128 i Bingen ved Rhinen i den nåværende delstaten Rheinland-Pfalz i det vestlige Tyskland. Hun kom fra beskjedne kår i en adelig familie som nettopp var blitt fattig. Hennes far het Hartwig, men vi kjenner ikke navnet på hennes mor. Elisabeth var fra barndommen av sykelig, men dypt religiøs. Da hun var tolv år rundt 1240, sendte foreldrene henne for utdanning til et dobbeltkloster i Schönau (Schonaugia) i Strüth i Hessen (i dagens delstat Rheinland-Pfalz) nær Heidelberg, rundt en mil nordøst for Bonn i det vestlige Tyskland. Klosteret var benediktinsk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), ikke cisterciensisk (Ordo Cisterciensis – OCist), som noen hevder. Hun avla selv løftene som nonne i 1147 som attenåring og begynte straks å praktisere en streng askese. Hun anstrengte seg for å være så trofast mot sitt kall til bønn som hennes skjøre helse tillot.

Ti år senere ble hun i 1157 valgt til magistra, som er superior for nonnene som ikke hadde noen abbedisse siden de var underlagt abbeden, Hildelin. Dette embetet hadde hun de siste syv årene av sitt liv. Abbeden var da hennes bror Egbert. Han utøvde alltid en stor innflytelse over henne og var også hennes åndelige rådgiver og hennes første biograf. Blant hennes nærmeste slektninger som vi kjenner til, er en bror som het Roger, en premonstratenser som var prost (ty: Probst) i Pöhlde i Sachsen, og nevøen Simon, som selv ble abbed av Schönau.

Elisabeth av Schönau, maleri fra klosteret Mariënlof i bydelen Kerniel i Borgloon i provinsen Limburg i Belgia (1635)Etter at Elisabeth hadde kommet seg etter en alvorlig sykdom rundt 1152 da hun var 23 år gammel, opplevde hun ekstraordinære overnaturlige manifestasjoner, som hun skrev ned. Hele resten av livet skulle hun oppleve visjoner, ekstaser, profetier og ofte diabolske visitasjoner som etterlot henne oppskrapt og forslått. En gang begynte hun etter en slik hendelse å snakke flytende latin, selv om hun aldri hadde lært språket. Det hun så og hørte, skrev hun ned på vokstavler. Hennes abbed, Hildelin, ba henne om å fortelle disse tingene til sin bror Egbert (Eckebert), som da var prest i kirken i Bonn. Først nølte hun, engstelig for at skulle bli lurt eller sett på som en bedrager, men hun adlød. Egbert, som ble munk i Schönau i 1155 og i 1166 etterfulgte Hildelin som klosterets andre abbed. Senere skrev han alt ned og arrangerte materialet på fritiden, og deretter publiserte han alt i sin søsters navn. Hennes visjoner, spesielt av Kristi lidelse, oppstandelse og himmelfart, utkom i tre bøker.

Av disse er den første skrevet i et svært enkelt språk og en lite affektert stil, så de kan godt ha vært Elisabeths verk. De andre to er mer utdypet og utstyrt med teologisk terminologi, slik at de viser mer av Egberts arbeid enn Elisabeths. Noen av de visjonene som beskrives i hennes bøker, er upresise og har blitt stilt spørsmålstegn ved av forskere, og i en av dem støttet hun motpave Viktor IV (1138-38), en venn av hennes bror. Men hennes oppriktighet ble aldri trukket i tvil, og hun ble høyt aktet. Hun var en venn av den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179), som kom for å besøke henne.

Elisabeth er den mest berømte av de mange sikkert velmenende personer som hevdet å ha snakket med den hellige Ursula og hennes ledsagere i visjoner. Hennes samtaler med Ursula ble samlet i Liber revelationum de sacro exercitu virginum Coloniensium. Der beskriver hun blant annet hvordan hun i bønn var til stede på mystisk vis i St Ursulas og hennes elleve tusen jomfruers pilegrimsferd og martyrdød. Hun nevnte navnet på mange av Ursulas ledsagere. Hundre år senere skulle den hellige Hermann Josef av Steinfeld komme med utfyllende opplysninger om Elisabeths visjoner av Ursula med flere detaljer og navn. Dermed fikk disse to en stor innflytelse på andakten for og bildene av St Ursula i senmiddelalderen. En utbrodering av Ursulas legende skjedde senere på grunnlag av hennes nedtegnelser, uten at Elisabeth kan lastes for det. Ursula regnes i dag som en ren sagnskikkelse.

I tillegg til disse visjonene fikk hun også instruksjoner for ulike grupper av kristne, inkludert prester, biskoper, ordensfolk og ektefeller. I dem kom Elisabeth med kraftig kritikk av sin tids prelater, som ofte levde i stor velstand og var mer opptatt av sin rikdom enn sin sjels helse.

Det er bevart femten autentiske brev fra Elisabeth, inkludert ett til Hildegard, hvor hun forteller om ekstasene som Gud i sin nåde lot henne oppleve. I middelalderen var Elisabeth vesentlig mer kjent enn Hildegard av Bingen, som pave Benedikt XVI (2005-13) både helligkåret og utropte til kirkelærer.

Elisabeth døde den 18. juni 1164 i Schönau, bare 35 år gammel, og ble gravlagt der. Benediktinerklosteret ble oppløst i 1803 i forbindelse med sekulariseringen. Helgenens relikvier ble vanhelliget av svenskene i 1632, og man var bare i stand til å berge hodet, som nå æres i sognekirken (den tidligere klosterkirken) i Schönau i Strüth.

Elisabeth har aldri blitt formelt salig- eller helligkåret, men hun kalles hellig i Martyrologium Romanum, hvor hennes navn ble satt inn i 1584 under pave Gregor XIII (1572-85) og senere ble værende der: Schonaugiae, in Germania, sanctae Elisabeth virginis, ob monasticae vitae observantiam Celebris. Hennes minnedag er dødsdagen 18. juni. I 1854 ble hennes liturgiske officium inkludert i proprium for bispedømmet Limburg (Hessen), som feirer hennes fest den 19. juni. Hun fremstilles som priorinne (magistra), oftest med bok, noen ganger også med en av sine visjoner.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. august 1998

av Webmaster publisert 01.08.1998, sist endret 28.11.2015 - 02:51