Den hellige Ethelbert av Kent (~560-616)

Den hellige Ethelbert (Æthelberct, Aedilberct, Aibert, lat: Edilbertus) ble født ca 560 i Kent og var hedning av fødsel. Han var sønn av Eormenrik og oldebarn av Hengist, den første saksiske erobreren av England. Selv om han hadde blitt slått av Ceawlin av Wessex i slaget ved Wimbledon i 568, ble han den tredje bretwalda eller overherre av England, og utøvde overherredømme, om ikke effektiv regjering, over hele landet sør for Humberbukten. Under hans styre var Kent det mest utviklede av de angelsaksiske kongedømmene og det var nært forbundet med det frankiske Rhinland. Han giftet seg før 588 med den kristne frankiske prinsessen Bertha, datter av burgunderkongen Kilperiks bror, kong Karibert av Paris, og barnebarn av den første kristne frankerkongen, Klodvig. En betingelse for ekteskapet var at hun fritt skulle få utøve sin religion. Hun hadde med seg sin kapellan, den hellige biskop Liudhard, men deres rolle i kristningen av Kent har ofte blitt overdrevet i legendene, så sent som i 601 refset den hellige pave Gregor den Store henne for ikke å ha omvendt sin mann.

Da pave Gregor sendte misjonærer til England i 597 under ledelse av den hellige Augustin av Canterbury ( -604), var kong Ethelbert vennlig og imøtekommende overfor dem da de kom til Thanet. Men han var likevel reservert, og insisterte på et møte under åpen himmel, i følge den hellige Beda den Ærverdige fordi han var redd for trolldom og ville ha fluktmulighetene åpne. Etter å ha hørt grundig på dem, erklærte han at han var ute av stand til å anta den kristne tro og oppgi sitt folks urgamle tro. Men han anerkjente deres oppriktighet, ga dem et hus i Canterbury og ga dem tillatelse til å forkynne. De brukte en romansk-britisk kirke, viet til St. Martin, kanskje av Liudhard.

I juli 598 skrev Gregor til patriark Eulogius av Alexandria at 10.000 engelskmenn var blitt døpt. Selv om antallet er overdrevet, er det klart at et stort antall av Ethelberts undersåtter ble kristne før han selv ble det. Etter tradisjonen ble Ethelbert døpt pinsedag 597, men Bedas bemerkning om at det skjedde «21 år før hans død» ville gi en dato i 595, og kan ikke være korrekt. Det er mer trolig at Ethelbert ble døpt i 601, da han mottok et oppmuntrende gratulasjonsbrev fra pave Gregor. Han ble dermed den første kristne angelsaksiske kongen. Hans omvendelse var avgjørende for kristningen av Kent og senere England, men i motsetning til mange nydøpte monarker da og senere, prøvde han ikke å tvinge sine undersåtter til å følge sitt eksempel, for han hadde selv lært at Kristus må aksepteres frivillig. I stedet ga han misjonærene all mulig hjelp og oppmuntring til fredelig forkynnelse av evangeliet. Men han favoriserte de som var omvendt, siden de nå var hans medkristne.

Ethelbert ga Augustin en gammel kirke i Canterbury (Cantwaraburh) som han restaurerte og viet til Kristus og gjorde til sin katedral (Christ Church). Ethelbert fikk bygd klosteret Ss Peter og Paulus utenfor bymurene i Canterbury. Det ble senere kalt St. Augustin da det ble konsekrert av Augustins etterfølger Laurentius (ca 550-619). Ethelbert hjalp Augustin med å arrangere et møte med «britenes biskoper og lærere», som ennå ikke var under den romerske kirkens innflytelse, for å forsøke å overtale dem til å anta den romerske beregningen av påskefesten og andre skikker, men forgjeves.

Augustin mottok palliet som erkebiskop av Canterbury og mottok forsterkninger fra Roma, og med Ethelberts sterke støtte klarte han å omvende nabokongen, østsakseren Sabert, som regjerte under Ethelberts overherredømme som bretwalda. Hovedstaden i østsaksernes provins var London, og der fikk Ethelbert bygd den første kirken viet til den hellige Paulus, og den utviklet seg senere til St. Paulskatedralen. Han utnevnte den hellige Mellitus til første biskop av London. Det ble foreslått å gjøre London til metropolittsete, men Ethelbert fikk forhindret dette med støtte fra Augustin.

Han opprettet også bispesetet i Rochester, som da het Hrofescaestir etter en tidlig høvding ved navn Hrof, og bygde St. Andreas-katedralen der. Med Ethelberts støtte utnevnte Augustin Justus til den første biskopen der. Ethelbert ga de nye bispesetene i London og Rochester mange gaver, og han fortsatte å utruste det i Canterbury. Han hjalp også med å få omvendt østanglernes konge Redwald.

Ethelbert var den første angelsaksiske kongen som skrev en lovsamling. Hans lovbok for Kent er det første kjente juridiske dokument skrevet på noe germansk språk. Det inneholder en lov som beskyttet presteskapet og kirkene ved å kreve svært stor erstatning for skade gjort mot dem eller deres eiendom. Lovene virker å være nærmere Klodvigs saliske lover enn romersk lov, men romersk innflytelse, trolig gjennom Augustin, er åpenbar i de eldste chartre fra Canterbury.

Ethelbert døde den 24. februar 616 i Canterbury, 56 år gammel, og ble gravlagt ved siden av sin første kone Bertha i porticus (sidekapell) for St. Martin i klosterkirken i Ss Peter og Paulus-klosteret. Han ble svært berømmet av Gregor den Store, som sammenlignet ham med keiser Konstantin. Ethelbert etterlot seg tre barn. Hans død ble et stort tilbakeslag for Kirken, da hans eneste sønn Eadbald ved siden av å hengi seg til skamløs seksuell umoral, også forkastet troen.

Catalogus Sanctorum Pausantium in Anglia skriver at Ethelred «var den første angelsaksiske kongen som mottok troen på Jesus Kristus gjennom Augustins forkynnelse. Fra hans slekt har det steget frem en tallrik og hellig rase, som lyser av dyd over hele verden». Foran hans grav ble et lys holdt tent helt frem til reformasjonen. Det synes å ha vært en uoffisiell kult i Canterbury fra tidlige tider, men hans fest er funnet i kalendere først fra 1200-tallet. Hans navn står i Martyrologium Romanum, hvor minnedagen er den 24. februar, men i England ble den vanligvis feiret den 25. (eller 26.) februar, siden apostelen Mattias ble feiret den 24. Men da Mattias' minnedag i kalenderrevisjonen av 1969 ble flyttet til 14. mai, har dødsdagen 24. februar igjen blitt ledig for Ethelbert.