Den hellige Eufemia av Aquileia og tre ledsagere (d. ~66?)

Minnedag: 3. september

Den hellige Eufemia (lat: Euphemia) led martyrdøden sammen med de hellige Dorothea, Tekla og Erasma i Aquileia i provinsen Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia i Nord-Italia. De ble halshogd etter kraftig tortur og deretter gravlagt av den hellige Hermagoras (d. ca 66). Deres martyrium skjedde under keiser Nero (54-68), sannsynligvis rundt år 66. De kalles også «av Venezia» og æres i Venezia og Ravenna. Deres minnedag i Martyrologium Romanum er 3. september.

Deres historie er fortalt i lesningene i officiet for deres fest. Den forteller at Jomfruene Eufemia, Dorothea, Tekla og Erasma levde i Aquileia og var av adelig herkomst. Eufemia og Dorothea var døtre av Valentin, som tilhørte den hedenske religion. Tekla og Erasma var døtre av Valentins bror Valentinian, som bekjente seg til Kristi navn. Det var på grunn av hans trosiver at alle de fire jentene ble undervist i den kristne tro. Dermed begynte de å kreve dåpen, som de mottok av den hellige biskop Hermagoras i vigslet vann fra elven Natisone. Som de hadde avtalt med Valentinian før de dro, ble de på samme tid vigslet av biskopen til jomfruer konsekrert til Gud.

Hermagoras skal ha vært en disippel av den hellige evangelisten Markus, som skal ha utnevnt ham til den første biskop av byen Aquileia. Han var en nidkjær trosforkynner som vant mange mennesker for Kristus. Han led også martyrdøden under Nero i år 66 sammen med sin diakon Fortunatus, og de feires den 12. juli. En jomfru som viet seg til Kristus som hans brud, var ikke eksepsjonelt, spesielt i middelalderen. Det er fortsatt en del av ordenssøstres spiritualitet og godt forankret i Kirkens tradisjon. Kjent er det mystiske ekteskapet mellom den hellige Katarina av Alexandria (d. 310) og (barnet) Kristus.

I mellomtiden hadde imidlertid Valentin lagt planer for at Eufemia og Dorothea skulle gifte seg. Men det gjorde de ikke, ettersom de nå tilhørte deres himmelske brudgom. Da deres far hørte det, ble han så rasende at han kom etter dem med hevet sverd. De klarte å unnslippe og flyktet til sin onkel og gudfar Valentinian. Han gjemte dem sammen med sine egne døtre på et hemmelig sted i sitt hus. Men de ble oppdaget gjennom sviket til en slave, som ble så trollbundet av djevelen at han til slutt druknet seg i elven Natisone. Valentin kunne derfor ta jentene. Selv om de ba om nåde, ga han dem over til byens prefekt Servastus for å gjennomgå straffen for dem som bekjente Kristi navn.

Etter at makthaveren hadde latt dem føre for ham, oppdaget han snart at han var ute av stand til å bevege dem til frafall med milde midler. Derfor ga han først ordre om at de skulle piskes på naken huden, deretter at de skulle henges opp ned mens de ble slått i hodet med en hammer slik at blodet rant fra nesene. Men all denne torturen ga dem bare mer kraft, og til slutt hadde han ikke noe annet valg enn å kaste dem i fengsel.

Dagen etter ble det funnet at de ikke engang hadde det minste arr etter behandlingen dagen før. Da oppfordret Servastus dem til å bringe et offer for gudene, men noe slikt kunne de selvfølgelig bare gi sin egen Gud guder, og de ga til kjenne at bare Jesus var deres himmelske herre. Da ga makthaveren ordre om at de skulle bli bundet bak en hest som bødlene brente i siden med glohete fakler, og til slutt at deres bryster måtte bli skåret av og gitt til hundene for å spise. Men dyrene nektet dette, og de holdt bare respektfullt vakt over dem.

Igjen ble kvinnene kastet i fengsel. Neste dag ble de ført nakne gjennom byen. Men på Eufemias bønn kom en engel og ikledde dem et hvitt sjal, helbredet deres sår fra dagen før og gjorde dem vakrere enn noen gang. Ingenting på hele kroppen hadde nå noen spor av tortur, og deres ansikter strålte også som av solen. Dette minnet om Jesus under hans forklarelse på fjellet Tabor (Mark 9,2-10).

Dommeren var fortsatt ikke imponert, verken av alle de tegn som ble gjort, eller standhaftigheten til disse kvinnene. Så snart han hørte kvinnene latterliggjorde avgudenes intethet, beordret han dem til å miste hodene. Men Valentin tilbød seg å utføre denne straffen mot hans døtre og nieser selv på myndighetenes vegne. Han dro derfor til et meget høyt tårn, hvor han allerede i tidligere tider hadde holdt sine døtre i trygg forvaring på grunn av deres enestående skjønnhet. Det hogg han personlig av hodene til alle fire og kastet dem et etter et i elven Natisone som rant forbi der.

Men Gud straffet umiddelbart. For det kom et voldsomt jordskjelv, noe som gjorde at hele tårnet kollapset, deretter regnet det ild fra himmelen som ikke bare drepte Valentin selv, men også alle hans soldater. Da natten falt på, gikk Valentinian og Hermagoras ned til elven for å lete etter kroppene og hodene til de salige jomfruene. Samtidig kom det allerede en båt med den dyrebare lasten om bord. Båten skinte som et lys og ble styrt av to unge menn av enestående skjønnhet. De ga sin kostbare byrde over til biskopen. Han sørget for at likene ble gravlagt i en standsmessig grav i nærvær av hele presteskapet. Dette skjedde i huset til Valentinian, som ble omgjort til en kirke.

Kilder: CSO, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. september 2013

av Per Einar Odden publisert 27.09.2013, sist endret 28.12.2015 - 12:06