Lesetips

Apostolisk brev fra pave Frans til alle ordensfolk i anledning av det gudviede livs år.

Les mer
 

Den hellige Eufemia av Khalkedon (~288-~303)

Minnedag: 16. september

nullSkytshelgen for Alba Adriatica i Italia og Rovinj i Kroatia; for godt vær

Den hellige Eufemia (lat: Euphemia; gr: Ευφημία; Eufemija) ble født rundt 288 i Khalkedon (Χαλκηδων) ved Bosporos i Bithynia i Lilleasia, i dag bydelen Kadiköy i Istanbul på den asiatiske siden av Bosporos. Hun kom fra en velstående, aristokratisk og from familie og var datter av en senator ved navn Filoform (Filofronos) og hans hustru Theodosia. Hun ble oppdratt som kristen i en hedensk verden og var svært gudfryktig. Hun var en konsekrert jomfru som brukte sin formue til å hjelpe de fattige.

I kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) på begynnelsen av 300-tallet ble hun forfulgt og forhørt under prokonsul Priscus av Khalkedon. Han hadde utstedt et dekret som sa at alle innbyggerne i byen skulle delta i ofrene til den hedenske greske krigsguden Ares (den romerske krigsguden Mars var en mye mer betydningsfull gud). Den femtenårige Eufemia ble oppdaget sammen med 48 andre kristne som gjemte seg i et hus og dyrket den kristne Gud til tross for prokonsulens ordre. Ettersom de nektet å ofre, ble de torturert i elleve dager, og da de fortsatt var like standhaftige, ble de overlevert til keiser Diokletian for videre forhør og tortur. Eufemia, den yngste blant dem, ble skilt fra sine ledsagere i håp om at hun dermed skulle bli lettere å ha med å gjøre. Hun ble utsatt for spesielt streng tortur, inkludert å bli bundet til et hjul med skarpe kniver, i håp om å bryte ned hennes ånd. De andre ble halshogd, og det skjedde for hennes øyne i håp om å skremme henne til underkastelse.

Da hjulet med kniver på mirakuløst vis ble stanset og ikke lot seg rikke, ga torturisten ordre om at soldatene Viktor og Sosthenes skulle ta henne med til en rødglødende ovn. Men da soldatene så to fryktinngytende engler midt i flammene, nektet de å utføre prokonsulens ordre og begynte å tro på den Gud som Eufemia dyrket. Modig erklærte de at de også var kristne, og da ble de sendt for å bli spist av ville dyr

Eufemia ble kastet inn i flammene av andre soldater, men hun forble uskadet, og ved Guds hjelp. kom hun også uskadet fra mange andre mishandlinger. Prokonsulen tilskrev dette trolldom, så han ga ordre til at det skulle graves en grop som skulle fylles med kniver, Han fikk den dekket med jord og gress så martyren ikke skulle legge merke til forberedelsene for hennes henrettelse. Men Eufemia gikk lett over gropen uten at noe skjedde.

Til slutt ble hun dømt til å kastes for de utsultede villdyrene i sirkus slik at de kunne spise henne. Før henrettelsen begynte hun å be til Gud at han måtte finne henne verdig til en voldsom død. Men ingen av villdyrene som ble sluppet løs sammen med henne på arenaen, angrep henne. Til slutt ga en av hunnbjørnene henne et lite sår på leggen slik at blodet rant, og straks døde Eufemia. Ingen av de ville dyrene rørte deretter hennes lik. Samtidig kom det et jordskjelv, slik at både vaktene og tilskuerne sprang i skrekk, slik at Eufemias foreldre kunne ta opp hennes legeme og gravlegge det ærbødig ikke langt fra Khalkedon.

Utsnitt av freske i domkirken i Rovinj, som er viet til Eufemia Biskop Asterius av Amasea i Pontos (380-410) har etterlatt oss en beretning om henne, selv om det bare er snakk om en ganske allmenn erklæring om et maleri i forhallen i en kirke i Amasea, hvor den helliges lidelser var avbildet. På bildet ser man en soldat som trekker hennes hode bakover mens en annen slår inn hennes tenner, slik at hennes ansikt, hår og klær var dekket av det blodet som rant ut av hennes munn. Etter ulike andre pinsler skal hun ha blitt dømt til døden på bålet. Andre greske og latinske beretninger og alle aktene som bollandistene har samlet, forteller en annen historie enn den Asterius beskriver, selv om Alban Butler ikke tror på dem. De sier at Eufemia etter mange forutgående pinsler til slutt ble kastet for løvene i en arena og drept av et løvebitt (mens andre villdyr skal ha slikket hennes føtter). På noen bilder står også en vill bjørn ved siden av henne. Dette fikk noen til å anta at Asterius’ fortelling kunne handle om en annen Eufemia enn denne i Khalkedon.

Hun ble trolig martyrdrept rundt år 303, selv om hagiologen Alban Butler sier at det skjedde i 307 under keiser Galerius (305-11), men 290 nevnes også. Datoen for martyriet slås fast av Fasti Vindobonenses priores: Diocletiano VII et Maximiano V. His cons. ecclesiae demolitae sunt et libri dominici combusti sunt et passa est sancta Eufemia XVI kal. octobris. Hun døde altså en 16. september (303?). Fra hennes grav fløt det ut en rød væske som helbredet alskens sykdommer. Hun er den mest dyrkede jomfrumartyren i den greske kirke.

Det regnes som historisk at Eufemia ble drept og at hun var rundt femten år gammel. Men hennes bevarte acta ble først samlet etter konsilet i Khalkedon i 451 og regnes av moderne forskere for å være av tvilsom verdi. Hennes akter består hovedsakelig av en tvilsom oppramsing av alle torturmetoder hun overlevde på mirakuløst vis.

Jomfrumartyren Eufemia æres høyt i både øst og vest og blir besunget av de hellige Paulinus av Nola (353-431), Ennodius av Pavia (473-521) og poeten Venantius Fortunatus (ca 530-ca 610). Da Diokletians forfølgelse sluttet, ble det i hennes hjemby bygd en praktfull kirke, og de kristne la Eufemias relikvier i en sarkofag av gull der. Denne prektige basilikaen skildres av pilegrimen Egeria som reiste til Det hellige land, i hennes beretning fra rundt 384. Det var i denne kirken det fjerde økumeniske konsil mot Eutykios, kjent som konsilet i Khalkedon (451), ble holdt og hvor hennes minne ble feiret av de forsamlede konsilfedrene. Denne kirken lå på toppen av høyden i Haïdar-Pasha (Haider Pasha), men den ble ødelagt av sultan Suleiman I den store (1520-66) for å bygge sin moske i Konstantinopel. Historikeren Evagrius beskriver kirken i detalj og vitner om hennes kults popularitet. Han forteller at både kirkelige og verdslige ledere og vanlige folk kom til Khalkedon for å nyte godt av hennes velsignelser som ble gitt gjennom hennes forbønn, og fra de mange mirakler som det ble meldt om der.

nullDet berømte konsilet i Khalkedon ble holdt i byen Khalkedon i 451. Det behandlet spørsmålet om naturen til den andre Personen i Den Hellige Treenighet, Jesus Kristus. Konsilet avviste den eutykianske doktrinen om monofysittismen (gr: monos fysis = én natur) og vedtok den khalkedonske definisjonen, som beskriver Jesu Kristi «fulle menneskelighet og fulle guddommelighet», det vil si at Kristus har to naturer, en menneskelig og en guddommelig. Denne læren kalles «to-natur-kristologien». Konsilet satt samlet i den katedralen som var konsekrert i hennes navn. Til stede på konsilet var 630 representanter fra alle de lokale kristne kirkene. Både det monofysittiske og det ortodokse partiet var godt representert på konsilet, så møtene var ganske kranglevorne. På den ortodokse siden deltok den hellige patriark Anatolius av Konstantinopel (d. 458), den hellige patriark Juvenalis av Jerusalem (421-58) og representanter for den hellige pave Leo I den store (440-61), mens de mange monofysittene var ledet av patriark Dioskur av Alexandria og arkimandritten Eutykios fra Konstantinopel.

Men ingen avgjørende konsensus kunne nås. Patriark Anatolius av Konstantinopel foreslo da at konsilet skulle overlate beslutningen til Den Hellige Ånd, som skulle handle gjennom den hellige Eufemia. Begge partiene skrev hver sin trosbekjennelse og plasserte dem i Eufemias grav, som ble forseglet i nærvær av den hellige keiser Marcian (450-57), som plasserte det keiserlige segl på den og satte en vakt til å bevokte den i tre dager. I disse dagene fastet og ba begge sidene. Etter tre dager ble graven åpnet, og rullen med den ortodokse trosbekjennelsen ble sett i Eufemias høyre hånd, mens monofysittenes rull lå ved hennes føtter. Dette miraklet, som skal ha skjedd den 11. juli 451, attesteres av et brev sendt av konsilet til den hellige pave Leo I den store (440-61):

«For det var Gud som virket og den triumferende Eufemia som kronet møtet som for et  bryllup, og som tok vår definisjon av troen som hennes egen bekjennelse, presenterte den til sin brudgom ved vår mest religiøse keiser og Kristus-elskende keiserinne, roet alle tumultene fra motstanderne og etablerte vår bekjennelse av Sannheten som akseptabel for Ham, og med hode og tunge satte hun sitt segl på stemmene til alle av oss i proklameringen av den».

nullEn senere overlevering fra Edessa (i dag Sanlıurfa) fortalte at konsilets akter ble gjemt i Eufemias sarkofag for å beskytte dem. Etter miraklet aksepterte mange av de nølende den ortodokse trosbekjennelsen, men de som forble hardnakkede i sitt kjetteri, ble overlatt til konsilets fordømmelse og ekskommunikasjon. Eufemias kult var etter konsilet nært forbundet med utbredelsen av vedtakene derfra. Da oppsto de eldste lidelseshistoriene og på 400- og 500-tallet ble mange kirker viet til henne, for eksempel i Alexandria, Konstantinopel, Tivoli ved Roma, Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia), Caesarea i Palestina, Milano, Ravenna og Grado ved Aquileia.

Eufemias relikvier tiltrakk seg mengder av pilegrimer i flere århundrer. Flere greske forfattere forteller at det fra hennes legeme til tider rant rikelig med blod, noe som ble fortalt vidt omkring av de troende. Etter at perserne under Khosrau I inntok Khalkedon i 617, ble Eufemias relikvier rundt 620 brakt til en ny kirke som var viet til henne i Konstantinopel. Der hvilte de i fred inntil den ikonoklastiske striden brøt ut og den ikonoklastiske keiser Leo III Isaureren (717-41) eller den gudløse keiser Konstantin V Kopronymos (741-75) ga ordre om at relikviene skulle kastes i sjøen. De ble imidlertid berget av skipseierbrødrene Sergius og Sergonos, som tilhørte det ortodokse partiet. De ga relikviene til den lokale biskopen, som gjemte dem i en hemmelig krypt ettersom den ikonoklastiske striden fortsatt raste. Senere ble relikviene brakt til øya Lemnos.

På det syvende økumeniske konsil i 787 (Nikea II) ble endelig den ikonoklastiske heresi fordømt under den hellige patriark Tarasios av Konstantinopel (784-806) og keiser Konstantin VI (780-97) og hans hellige mor Irene (797-802), ble Eufemias relikvier i 796 høytidelig returnert til Konstantinopel.

Stedsnavn på østkysten av Italia antyder at kulten kom dit fra Lilleasia og deretter spredte seg over hele Italia, spesielt til området rundt Milano, og selv til Frankrike, hvor den nevnes av den hellige Victricius av Rouen. At den hellige pave Sergius (687-701) restaurerte ruinene av en kirke viet til Eufemia i Roma, antyder at selv hvor intens hennes kult en gang var, var den ikke langvarig, i alle fall ikke i vest.

Ved daggry den 13. juli 800 skal marmorsarkofagen med Eufemias relikvier ifølge overleveringen etter en storm ha flytt i land i Rovigno d’Istria, nå Rovinj i Kroatia. Legenden forteller at mange av innbyggerne prøvde å frakte sarkofagen opp til kirken St Georg, men ingen klarte det. Til slutt, som svar på Eufemias kall, klarte en liten gutt med to små kyr å få den tunge kisten opp bakken. Folket betraktet dette som et mirakel, og de proklamerte Eufemia som byens skytshelgen. Hennes festdag ble feiret den 16. september. Mange besøkende kom til byen for å delta i den store festen på byens hovedtorg. Tradisjonelt spiser folk på hennes festdag fårekjøtt med surkål (ovca z kapuzom) og fritule, en istrisk delikatesse. Hennes marmorsarkofag oppbevares fortsatt i Rovinj, først sto den i kirken St Georg, men i 1720 ble dagens kirke viet til St Eufemia bygd.

Eufemia, mosaikk av en veneziansk kunstner i apsis i Eufemia-basilikaen i Poreč på Istria i Kroatia (1277)Hennes relikvier hviler nå i mindre deler på ulike steder, men størstedelen er fortsatt i patriarkkirken St Georg i Istanbul. Andre angivelige relikvier finnes i tillegg til i Rovinj også på øya Limnos, på Sicilia, i bydelen Fener i Istanbul, hvor grekerne trakk seg tilbake etter osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453, eller i Halberstadt. En porsjon skal ha blitt gitt til kirken ved Sorbonne i Paris, gave fra en malteserstormester av Rhodos. Eufemia hadde en kirke i Roma på den hellige pave Gregor I den stores tid (590-604), som ble reparert av pave Urban VIII (1623-44).

Eufemia blir også æret i Trieste, da sammen med den hellige Tekla av Ikonium (d. ca 100). Den lokale overleveringen forteller om begges martyrium i år 256. Over deres angivelige hus står kirken San Silvestro, som går tilbake til 800-tallet og som i dag brukes av valdenserne. Andrea Mantegna malte henne med løve, lilje, palme og sverd på 1400-tallet. Den ærverdige pave Pius XII (1939-58) nevner henne i sin encyklika Sempiternus Christus Rex, som ble skrevet for å minnes 1500-årsjubileet for konsilet i Khalkedon i 1951.

Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er 16. september. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen strøket fra Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere, men hun står fortsatt i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Chalcédone in Bithýnia, sanctæ Euphémiæ, vírginis et martyris, quæ sub Diocletiáno imperatóre et Prisco procónsule, multis pro Christo superátis torméntis, per agónem vertáminis ad corónam glóriæ ducta est.

I Khalkedon i Bithynia, den hellige Eufemia, jomfru og martyr, som under keiser Diokletian og prokonsul Prisco gjennomgikk mye tortur for Kristus, men oppnådde herlighetens krone gjennom en anstrengende kamp.

De ortodokse og armenerne minnes henne også den 16. september, i tillegg minnes de underet fra Khalkedon den 11. juli. Kopterne og de syrisk-ortodokse minnes henne også den 11. juli. Hun nevnes i den ambrosianske messenes kanon og i forberedelsene i den russiske bysantinske ritus.

Eufemia er en høyt æret helgen blant alle østlige ortodokse kristne, ikke bare for sin jomfruelighet og martyrium, men også for sin styrking av den ortodokse tro, og hennes festdager feires med spesiell høytid. Kirker til hennes ære er blitt bygd over hele den kristne verden.

Hun er skytshelgen for Alba Adriatica i Italia og Rovinj i Kroatia og for godt vær. Hun fremstilles med løve, bjørn eller slanger (som ikke gjorde henne noe), stukket av et sverd, eller mens hun holder lilje og palme, alternativt et martyrhjul. De ortodokse kaller henne «Stormartyr Eufemia den All-priste». En mer tvilsom tradisjon sier at den hellige Eufemia av Orense som kom fra Galicia i Nord-Spania og ble drept på 100-tallet, er identisk med henne, men dette er nok ikke annet enn en oppdiktet fabel.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Kaas, Eilertsen, Gorys, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, oca.org, heiligen-3s.nl, Butler 1866, antiochian.org, inforovinj.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 1996