Den hellige Euspicius av Micy (d. 510)

Den hellige Euspicius (fr: Euspice) ble født en gang på 400-tallet i området ved Verdun i Gallia Belgica, nå i departementet Meuse i regionen Lorraine i Frankrike (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine). Han var erkeprest i Verdun og tilhørte biskopens krets.

Da frankerkongen Klodvig I (481-511) kom tilbake fra et felttog i sør, hørte han at byen Verdun var i opprør. For selv om alemannene var beseiret av frankerne i slaget ved Tolbiac, fortsatte de å hisse til uro i de nye provinsene som frankerne hadde erobret. Folket i Verdun ble overtalt av deres intriger og gjorde opprør. Kon Klodvig lovte at han skulle knuse opprøret i et blodbad, valgte ut en rekke formidable krigere og marsjerte rett mot byen i spissen for sin hær. Da folket hørte dette, ble de redde. I deres øyne var det bare én måte å blidgjøre kongen på, nemlig å sende en helgen til ham som talsmann. Så de valgte den som i deres øyne var den mest kvalifiserte, nemlig Euspicius, en ærverdig gammel mann.

Euspicius gikk fryktløst frem til den hevngjerrige kongen, kastet seg på bakken for hans føtter og ba om nåde for den skyldige, men angrende byen. Klodvig ble både rørt og imponert, så han ga Euspicius sitt ord, hjalp ham opp og snakket med ham om trosspørsmål. Innbyggerne i Verdun så til sin forbauselse hvordan kongen kom inn i byen hånd i hånd med deres utsending. Alle gikk til katedralen for å takke Gud. Men kongen ville at denne helgenen skulle få en mye større belønning. Han tilbød Euspicius å bli biskop av byen, for den forrige, den hellige Firminus (486-502) var nylig avgått ved døden. Men Euspicius ville ikke ha noe av det. I stedet hvisket han majesteten i øret navnet på en annen kandidat, nemlig sin hellige nevø Vitonus (fr: Vanne), en munk fra byens omegn. Etter kongelig befaling ble Vanne hentet fra sin eneboerhytte, bispeviet og innsatt som byens åttende biskop (502-29).

Men kong Klodvig lot seg ikke stoppe. Hvis Euspicius ikke anså seg god nok for å bli biskop, kunne han jo i alle fall bli abbed. Kongen befalte ham å komme med ham og være knyttet til hans person som rådgiver og som venn. Euspicius samtykket, og han tok med seg en annen av sine nevøer, den hellige Maximin (fr: Mesmin; lat: Maximinus) (den eldre). For en tid levde de et rastløst og omvandrende liv sammen med den seirende kongen.

Rundt år 508 hadde Klodvig og hans følge nådd Orléans. Euspicius hadde nå levd i mange år og var ivrig etter å ende sine dager i ensom kontemplasjon, så han ba kongen om å gi ham et retrettsted hvor han kunne følge sitt kall. Kongen innvilget frivillig hans ønske og ga ham frihet til å velge det stedet som passet ham best blant de kongelige eiendommene, og han lovte på forhånd å bekrefte Euspicius’ valg. Etter flere søk og etter råd fra Eusebius, som da var biskop av Orléans, valgte Euspicius et sted som ble kalt Micium, forkortet Micy sør for Orléans, et stort landområde på halvøya som ble dannet mellom Loire og sideelven Loiret («petite Loire») der Loiret renner ut i Loire.

Dette var et område som herskerne en gang hadde reservert for seg selv hvor de kunne vie seg til gledene ved jakt og fiske. Men stedet var blitt forlatt, og på den tiden Euspicius ankom, kunne man bare se ruinene av villaen som en gang hadde vært bebodd av den kongelige forvalteren. Stedets beliggenhet gjorde det godt egnet for den fromme gamle mannens prosjekt, og det virket som om Forsynet hadde skapt det spesielt for en klosterinstitusjon. Det ble omgitt på begge sider av elvene Loire og Loiret, og vannet dannet et retrettsted for Guds tjenere, atskilt fra nysgjerrige øyne. Det var som en fruktbar øy, om enn i moderat grad, som produserte hvete i overflod og sjenerøst med vindruer. I tillegg til jordens mange gaver, kunne man også motta skip fra fjerne kyster. Men ettersom stedet ikke syntes å være tilstrekkelig for å forsørge et fellesskap som var dømt til å få en stor betydning, la kong Klodvig til to andre områder, Chaingy ved høyre bredd av Loire, fruktbart med vindruer og hvete, og Ligny, som var dekket med tykke skoger i Sologne.

Dette var en sjenerøs donasjon. Det stiftelsesbrevet som kong Klodvig angivelig skrev for sin donasjon til Euspicius, eksisterer fortsatt, men det er for lengst avslørt som et senere falskneri. Det har stil, og det viser at kong Klodvig næret genuint religiøse følelser:

«Klodvig, frankernes konge, renommert krigsherre, til deg, ærverdige gamle Euspicius, til din bror Maximin og alle som vil følge dem i deres hellige kall.

I ønsket om ved dine bønner å oppnå den guddommelig nåde å vinne frelse for oss selv, for vår kjære hustru og våre barn, gir vi deg vår eiendom Micy og alt som tilhører kronen mellom de to elvene der. Vi ønsker å gi alt dette personlig til deg slik at du kan disponere over det uten noen skatt eller annen forpliktelse, verken på den ene siden og heller ikke på den andre siden av Loire og Loiret, inkludert eikeskogene, stubbene og møllen.

Og du, ærverdige Eusebius, katolsk biskop av Orléans: Hold Euspicius’ høye alder i ære, stå Maximinus bi i alt hva han trenger, og sørg for at disse gjestene og deres eiendom i ditt bispedømme ikke vil lide noen urett eller skandaløs behandling. For det er ikke forstandig å gjøre skade på mennesker som er beskyttet av kongens og dronningens høyaktelse. Og også dere, alle de andre biskopene i området, bes om å handle slik.

Og dere, Euspicius og Maximinus, trenger ikke å føle dere som fremmede midt mellom frankerne. Dere kan alltid vurdere disse besittelsene som deres hjemland, for vi har skjenket dem i navnet til den hellige og udelelige Treenighet, i hverandre lik og av samme vesen.

Måtte det bli slik jeg, Klodvig, har villet det».

Flere historikere tilskriver Klodvig to chartre som han skal ha gitt i anledning grunnleggelsen av klosteret Micy for å fastsette vilkårene for donasjonen. Det første av disse chartrene, som ikke angir sted eller dato, ble gjengitt første gang av annalisten La Saussaye fra Orléans. Han selv kjente det fra en kopi fra 1582 av et kartularium fra 1257, som senere har forsvunnet. Selv tvilte han på ektheten av charteret.

Den lærde kannik Hubert, en annen historiker fra Orléans, er hardere og avviser charteret formelt som apokryft: «Fordi teksten i dette charteret som er sett i flere manuskripter, er forskjellig fra det første som må ha tjent som original. Stilen er barbarisk, og donasjonen av territoriet Micy er gjort felles til Euspicius og Maximin, mens forfatteren av manuskriptet til biografien om Maximin sier at donasjonen bare ble gjort til ham. Til slutt, i dette charteret, nevnes en lang rekke dignitærer som kongen henvendte seg til, biskoper, abbeder, grever, prester, høvedsmenn, etc. Denne listen representerer et sosialt og administrativt system som er langt mer avansert enn det som eksisterte på kong Klodvig tid, det refererer heller til systemet til den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), som skapte og satte ut i praksis Missi Dominici».

Etter kannik Hubert demonstrerte diplomatene Bréquigny og Pardessus dokumentets falskhet metodisk. Men om formen ikke kan regnes som ekte, er det ingen grunn til at de ikke kan gis en viss myndighet med samme bakgrunn, som er akseptert av alle historikere. Etter at de gamle munkene i Micy hadde mistet sine opprinnelige dokumenter i katastrofer som klosteret ble rammet av, spesielt i 840, kunne de rekonstruere fra minnet, eller fra noen tradisjonelle gavebrev, de tapte dokumentene som de var mest interesserte i å ha i sin besittelse. Dermed ble dette donasjonscharteret restaurert, og abbed Adam satte det senere inn i sitt kartularium i 1257.

Det andre grunnleggelsescharteret blir også knyttet til kong Klodvig, men det er helt forskjellig fra det første og hadde større berømmelse. Det ble presentert som autentisk i en rettssak i 1662, og støttet av papirene fra Micy, ble det erklært for ekte. Dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti, erklærte det autentisk, og Chateaubriand, en historiker som var mer veltalende enn diplomatisk erfaren, sa at det var det eneste kongelige charteret fra Klodvig som var fullt autentisk av de seks som tilskrives ham. Imidlertid er dette charteret en forfalskning, og navnet på falskneren er kjent.

Charteret ble funnet sammen med åtte lignende dokumenter i papirene til Jérôme Viguier etter hans død, og hans venn, den lærde benediktineren Luc d’Achéry, satte det inn i sin Spicilège. Viguier var født i Blois som sønn av en protestantisk prest. Han var lensmann i Beaugency og ble en venn av biskop Aubespine av Orléans, som konverterte ham til katolisismen. De lærde på 1600-tallet, som satte pris på hans historiske kunnskaper og også hans beundringsverdige talent for å utforske gamle manuskripter, møtte denne oppdagelsen med en iver som var desto større ved at dokumentet var en ekte nyhet for paleografer.

Men i en mesterlig studie på 1800-tallet demonstrerte Julien Havet (1853-93) at dette charteret måtte være uekte. Bevæpnet med den moderne vitenskapens ubøyelige metoder som anvendes på slike subjekter, fremhevet han umuligheter, motsetninger og florerende anakronismer, og han avsluttet med å vise at Viguier, som døde i 1661, hadde laget det hele selv. Dette var basert på biografien om Maximin som ble skrevet av en anonym munk på 800-tallet, en biografi som historikeren Du Chesnu publiserte for første gang i 1636.

Vi vet ikke hvor Viguier hadde det charteret fra, ettersom hans eksemplar ikke var påført angivelse av kilden. Ingen hadde kjent det før ham og originalen ble ikke funnet etter ham, så han var både den første og den siste og den eneste som har sett den. Dette forholdet gjør det allerede svært mistenkelig. Hvis man gransker dette dokumentet nøye, ser vi først at dets formuleringer ikke var i bruk i den merovingiske perioden. Kongen adresserte ikke charteret til en av sine tjenestemenn, men til den gamle mannen Euspicius, som han er dus med. Og endelig henvender han seg i samme dokument til fire forskjellige personer: Euspicius, biskop Eusebius av Orléans og alle biskoper, og til slutt Euspicius og Maximin, ikke isolert, men begge sammen, på så mange måter i strid med skikken i diplomatiet til alle tider og i alle land.

Man kan lure på hva som var Jérôme Viguiers motiv for å finne opp dette dokumentet og flere andre. Selv avslører han i et av sine skrifter at han håpet å begeistre og å få applaus og takknemlighet fra sine lesere. Ved å lage disse historiske forfalskningene, søkte han litterær berømmelse ved å fokusere på oppdagelsen av disse dyrebare tekster. Uavhengig av disse to chartrene finnes det nok bevis på at Klodvig gjorde mye for Micy, så han kan ikke nektes tittelen grunnlegger. Tradisjonen i alle århundrene som fulgte som fortalte om de kongene som etterfulgte ham, verk skrevet i det samme klosteret og i utlandet, ga ham enstemmig denne tittelen. Aldri har en seriøs benektelse blitt gjort mot dette historiske faktum. Bertold, forfatteren av biografien om Maximin, som skrev sin beretning på 800-tallet, sa at kongen etter å ha gitt Micy, Chaingy og Ligny til Maximin, førte opp innholdet i disse donasjonene til et charter.

Det var i 508 kong Klodvig ga Euspicius og nevøen Maximin området Micy nær Orléans, hvor onkel og nevø med hjelp fra biskop Eusebius av Orléans bygde klosteret Micy (Miciacum), senere kalt Saint-Mesmin etter Maximin. Selv om dette territoriet som nevnt var svært fruktbar, var det nå preget av en fullstendig ødeleggelse. De mange invasjonene av barbarer, som i disse katastrofale tider herjet Gallia, hadde gått gjennom dette området, og alle plyndret det. Det som visigoterne hadde spart, ødela alanerne, hunerne og frankerne selv. Befolkningen ble redusert til bare noen få mennesker midt i naturen de ikke hadde noen sjanse til å dyrke, så de sultet. Den store skogen nord for Loire hadde spredt seg på det forlatte landet, og den nådde nesten til bredden av elven mellom Orléans og Beaugency.

Elven Loiret som ikke hadde noe som regulerte løpet, oversvømmet gresslettene hver eneste sesong og etterlot etter hver flom gjørmete grøfter, myrer som ga fra seg våt tåke full av dødelige gasser. Denne elven endret ofte sitt løp, og ingen diker sto imot den. Men utseendet til disse øde stedene skremte ikke Euspicius og Maximin. De slo seg ned blant ruinene av en gammel villa de fant, og med hjelp fra noen livegne bygde de celler laget av grener og torv, for å tjene som ly for de disiplene som hadde fulgt dem. Så bygde de et lite oratorium hvor de utførte sine religiøse øvelser. Takket være Gud vokste dette arbeidet med en utrolig hurtighet, og snart kunne de fromme eremittene invitere biskop Eusebius for å innvie den nye helligdommen. Han svarte raskt og villig på deres appell og kom til Micy ledsaget av en rekke prester, og han vigslet kapellet til den hellige Stefan (ca 1-ca 35), den første martyr (Saint-Étienne), blant de vakre seremoniene som Den katolske kirke alltid har brukt for innvielsen av sine templer. Samme dag vigslet biskopen Maximin til diakon, før han vendte tilbake til sin bispeby.

Stedet kunne imidlertid ikke alltid tilby full sikkerhet og Micy ble truet, noen ganger av katastrofale flommer i Loire, noen ganger av invasjoner og stadige kriger i disse urolige tidene. Derfor ga kongen selv dem ytterligere land ved siden av bymurene i selve byen Orléans, som skulle tjene som et tilfluktssted i tilfelle fare. Dette tilfluktsstedet ble kalt Alleu de Saint-Mesmin (allod er et gammelnederfrankisk ord fra den saliske lov som betegner en besittelse fri for eventuelle kostnader eller offentlige avgifter). Munkene etablerte et tilfluktssted der med en liten kirke, gårdsplass og hage. Mange ganger var de glade for å kunne dra dit når deres kloster Micy ikke var i stand til å redde dem fra de store farene hvor de nesten omkom. Til slutt la kongen til disse donasjonene retten til salage, det vil si retten til et mål salt fra hver båt som var lastet med salt og seilte forbi på Loire. Dessuten fikk de fiskerettigheter, privilegier og immunitet av alle slag. Dette var kong Klodvigs opprinnelige verk. Senere, da Micy utviklet seg og vokste, utvidet de sine eiendommer og skaffet seg nye. Micy ble snart et senter for vitenskap og dyd med en utstråling som skinte i de sentrale provinsene i Frankrike, for å sivilisere og moralisere, mens det formet en galakse av hellige som er landets evige heder.

Kongen ble overbevist om den store innflytelse som religionen kunne ha på de nylig erobrede folkene, og han ba sine seirende tropper om å stanse den krigerske aktiviteten og holde andre under åket av uavhengighet. Det var i denne ånd at han allerede hadde grunnlagt klostrene Saint-Pierre og Saint-Paul, og senere Sainte-Geneviève i Paris, Saint-Pierre og Saint-Paul i Chartres, i Beauce, og Saint-Pierre og Saint-Paul i Ferrières i Gâtinais. Ved å opprette et kloster i Micy, mellom de nordlige provinsene han hadde hatt siden han kom på frankernes trone, og de enorme sørlige deler han traktet etter, gjorde det til sentrum for hans styre. Dessuten visste denne kongen, informert av biskopene, hvordan munkenes aktiviteter, animert av en brennende tro, ville være et kraftig hjelpemiddel, og ved å konvertere disse halvt barbariske folkene til kristendommen, og dermed også feste dem til kronen, ble de blandet med de arianske visigoterne og de fortsatt hedenske frankerne, og selv med de gamle gallerne som dypt i de mørke skogene utøvde druidismens blodige ritualer.

Det botslivet som Euspicius, Maximin og deres første ledsagere førte i sin tilbaketrukket, spredte en slik duft av hellighet at Micy fikk besøk fra til alle kanter, De mange som kom og de som dro virket som en bikube, hvor noen kom for å se og imitere de dydene som praktisert der, mens andre rapporterte om dem og gjenopplivet dem på andre steder.

Euspicius ble den første abbeden for klosteret i Micy, men hans høye alder annonserte at han nærmer seg slutten. På hans bønn vigslet biskop Eusebius hans nevø Maximin til prest, sammen med den velsignelsen som ble gitt til abbeder, slik at han kunne styre den gryende kommuniteten etter onkelens død. Noen måneder senere, den 10. juni 510, sovnet den hellige gamle mannen fredelig inn i Herren. Biskop Eusebius dro til Micy for å presidere over seremonien ved begravelsen. Ved gjensidig avtale ble det bestemt å forene i en enkel grav levningene av to store helgener, den hellige Anianus (fr: Aignan) (358-453) og Euspicius, som med et halvt århundres mellomrom hadde oppbygget landet med sine dyder. Så de brakte abbeden av Micys legeme til Orléans, hvor det ble plassert i samme grav som byens mest berømte pontiff, i kirken Saint-Pierre-aux-Boeufs, nå basilikaen Saint-Aignan. Nevøen Maximin tok over som abbed etter sin onkel Euspicius.

Euspicius’ minnedag er 14. juni og han æres i Paris. I tillegg nevnes 16. og 17. juni samt 17. og 20. juli også som minnedager i tillegg til dødsdagen 10. juni. Han kalles også Euspicius av Verdun. I bispedømmet Verdun ble Euspicius og Maximin før 1960 feiret sammen den 17. desember som semiduplex.

Kilder: Benedictines, Bunson, CE, Infocatho, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, introibo.fr, Histoire de l'abbaye de Micy-Saint-Mesmin lez-Orléans (502-1790) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 8. oktober 2014 - Oppdatert: 12. januar 2016