Den hellige Eutitius av Ferento (~250-270)

Skytshelgen for Carbognano og Soriano in Cimino

Den hellige Eutitius (it: Eutizio; lat: Eutychius) ble ifølge aktene til de hellige martyrene Gracilian og Felicissima av Faleria (d. 269?) født rundt år 250 i Ferento (lat: Ferentium), en by i det gamle Etruria nær den moderne byen Viterbo i regionen Lazio. Byen var også kjent som Ferentinum, Ferentum eller Ferentia og må ikke blandes sammen med det gamle Ferentinum (nå Ferentino) i det sørlige Lazio, og heller ikke med Forenza (lat: Forentum) i provinsen Potenza i regionen Basilicata i Sør-Italia.

Ifølge Eutitius’ passio (lidelseshistorie), som er oppblandet med legender, var han en prest i Ferento allerede i en alder av nitten år, vigslet av biskop Dionysius. Han var en ivrig misjonær og kalles gjerne «Tuscias apostel». Tuscia var det gamle Etruria suburbicaria, som fikk nytt navn etter den romerske erobringen. Tuscia ble senere begrenset til det som nå er provinsen Viterbo i regionen Lazio i Midt-Italia, men var opprinnelig mye større, inkludert hele Toscana og mye av Umbria og den nordre delen av Lazio. Han skal ha omvendt flere senere martyrer til den kristne tro, blant dem Gracilian og Felicissima.

Han omvendte først Gracilian, som ble satt i fengsel, hvor han ga den blindfødte jenta Felicissima synet tilbake gjennom sine bønner, noe som omvendte henne. Felicissima ble deretter i hemmelighet undervist i den kristne lære av Eutitius. Men den romerske guvernøren Trason sendte soldater for å lete etter dem. De grep Felicissima, mens Eutitius klarte å komme unna i ly av nattemørket og husket evangelieteksten: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!» (Matt 10,23)

Gracilian og Felicissima ble henrettet, og på en himmelsk tilskyndelse bega Eutitius seg til Rio Purgatorio nær Falerii Novi for å gravlegge de to martyrene. På vei tilbake, da han kom inn i Selva Cimina, ble han overrasket og arrestert av soldater fra tribunen Maximus. Takket være intervensjon fra Maximus, Gracilians far og venn av guvernør Trason, ble han løslatt etter noen få dager i fengsel og kunne dra tilbake til Ferento. Ifølge andre kilder ble han arrestert etter begravelsen av de to martyrene, men han ble ikke løslatt, til tross for forsøk fra biskop Dionysius på å hjelpe ham.

Eutitius ble utsatt for tortur og deretter halshogd. Det skjedde ifølge tradisjonen den 15. mai 270, i regjeringstiden til keiser Claudius II Gothicus (268-70), men mange regner det for mer sannsynlig at det skjedde i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311). I løpet av natten ble martyrens kropp og hode berget av troende, og biskop Dionysius selv tok seg av begravelsen, som fant sted i noen katakomber rundt femten kilometer fra Ferento, på territoriet til Soriano nel Cimino.

Etter at Kirken fikk fred under keiser Konstantin, ble martyrens levninger plassert i en marmorsarkofag og en kirke ble bygd over hans grav. Rundt denne kirken utviklet landsbyen Sant’Eutizio seg senere. Kulten for Eutitius spredte seg snart i det øvre Lazio, og i mange kommuner ble det bygd kirker og kapeller til hans ære, blant annet i kommunene Soriano og Carbognano, som ærer ham som skytshelgen. I Carbognano ble han valgt til hovedskytshelgen og gjengis på det kommunale våpenskjoldet. Hans viktigste helligdom er Santuario di Sant’Eutizio i bydelen av samme navn i Soriano nel Cimino i provinsen Viterbo. I 1244 betrodde pave Innocent IV (1243-54) denne kirken til benediktinerne, som forble der til 1400. Deretter forfalt kirken, og da det i 1496 ble foretatt reparasjonsarbeider der, ble det funnet en marmorsarkofag med korroderte bein. Ut fra notisene i hans passio kom man til den konklusjonen at det var Eutitius’ legeme.

På 1600-tallet ble brorskapet Confraternita di Sant’ Eutizio opprettet, og i 1744 ble kirken betrodd til den hellige Paulus av Korset (1694-1775), grunnlegger av kongregasjonen pasjonistene (Congregatio Clericorum Excalceatorum Sanctissimae Crucis et Passionis – CP), som bygde et retrettsted for sine pasjonister der. Det er fortsatt bevart og bygd ut med imponerende nye konstruksjoner og sosiale arbeider, noe som gjør det til en berømt helligdom og mål for mange valfarter.

Rundt midten av mai er det i Soriano nel Cimino og alle dens bydeler feiringer til ære for helgenen, og de kulminerer den 15. mai. På kvelden holdes en høytidelig prosesjon med statuen av helgenen, båret av Facchini di Sant’Eutizio, og fulgt av et musikkorps, av ulike brorskap og av troende. I de foregående og påfølgende dagene avholdes en rekke arrangementer: konkurranser, forestillinger med kor, lokale orkestre, lokale historiske og middelalderske grupper og musikere, valfarter til helligdommen, ulike show, tombola og fyrverkeri. I Carbognano har de derimot en enkelt prosesjon til ære for de to skytshelgenene, Eutitius og den hellige Filip Neri, på patronatsfesten den 26. mai (Filip Neris minnedag).

Blant de miraklene som tilskrives Eutitius, er hans såkalte «manna», som er kjent i den lokale folkloren og nevnes allerede i appendiks til helgenens passio. Det blir sagt at fra Pietra di San Eutizio strømmer det ut en hvitaktig og noen ganger også rødaktig væske, som angivelig kan utføre mirakuløse helbredelser. Denne steinen er fortsatt i helgenens grav.

I Carbognano har de et «hvete-mirakel»: En dag da helgenen vandret rundt på landsbygda, la han merke til at en bonde pløyde en åker og sådde hvetekorn. Oksene, trøtte av arbeidet og utmattet av sult, nektet å trekke plogen fremover, noe som gjorde at bonden ble sint. Eutitius stanset da og resiterte noen bønner, tok noen frø og kastet dem på bakken. De spiret og vokste umiddelbart, slik at oksene kunne spise og fullføre arbeidet. Dette gjør at ikonografien, som vanligvis fremstiller Eutitius i prestelige klær, noen ganger, som i det gamle seglet og våpenskjoldet i Carbognano, med et knippe aks i hendene.

Den eldste og eneste sikre notisen om ham finner vi tre århundrer etter hans død hos den hellige pave Gregor I den store (590-604), som sier at biskop Redemptus av Ferento (it: Redento), som en dag var på pastoralt besøk i sitt bispedømme, pervenit ad ecclesiam beati martyris Eutychii («kom til kirken for martyren Eutitius») og ønsket å tilbringe natten iuxta sepulcrum martyris («nær martyrens grav»).

Eutitius’ minnedag er hans angivelige dødsdag 15. mai. Den står ikke i Martyrologium Romanum.

Bollandistene bemerker at også den hellige martyren Landus av Vasanello (d. 296) skal ha blitt gravlagt av Eutitius, noe de avviser fordi han ble drept lenge etter at Eutitius var død.

Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. oktober 2014 – Oppdatert: 8. desember 2017