Den hellige Euthymios II av Novgorod (1396-1458)

Den hellige Euthymios (ru: Evfimij; Евфимий) ble født som Johannes (ru: Ioann eller Ivan) i 1396 i Russland. Hans fødsel kom etter de innstendige bønnene fra hans foreldre, presten Mika og hans hustru Anna. I mange år hadde de vært barnløse, og de avla løfte om at hvis de fikk en sønn, ville de vie ham til Gud. Gutten leste prestelige bøker og var ofte til stede ved liturgiene i kirken, og han hjalp ofte faren i den lille kirken St. Theodor Stormartyren. Alt dette helliggjorde unge Johannes' sjel.

I 1411 dro den femtenårige gutten hjemmefra for å bli munk på et sted i ødemarken som het Vjazjisjtsje (ru: Вяжище) tolv kilometer fra Novgorod («Store Novgorod», Velikij Novgorod), ikke å forveksles med Nizjnij-Novgorod, som nå er Russlands fjerde største by. Der hadde tre munker ved navn Eufrosynos, Ignatios og Galakteon slått seg ned i skogene og sumpene. De fikk snart selskap av presten Pimen, som mottok tonsuren med navnet Pakhomios. Der levde de i fullstendig ensomhet i et trekapell de bygde til ære for den hellige Nikolas. De levde i uavlatelig bønn og kjempet med de harde forholdene i naturen i nordområdene.

Den unge Johannes kom også til disse asketene og søkte frelse. Hegumen (abbed) Pakhomios aksepterte ham vennlig og ga ham tonsuren med navnet Euthymios. Hans tonsur i så ung alder er en indikasjon på den unge asketens enestående åndelige gaver. Etter klosteret i Vjazjisjtsje fikk han tilnavnet Vjazjisjtsjskij (Вяжищский). Klosteret kalles på russisk Nikolo-Vjazjisjtsjskij (Николо-Вяжищский). Euthymios ble beundret av alle for sin ydmykhet og sin entusiasme.

På denne tiden var erkebispesetet i Novgorod besatt av den hellige erkebiskop Simeon (1415-21), en enkel munk som ble hierark. Han ble gjort kjent med Euthymios' dydige liv og kalte ham til Novgorod, og etter en lang samtale med erkebiskop Simeon ble han utnevnt til erkebiskopens forvalter. På den tiden hadde erkebiskopene av Novgorod en enestående stilling. Uavhengig av fyrstelig autoritet ble de valgt direkte av forsamlingen og de spilte en stor rolle i verdslige spørsmål. I tillegg administrerte de enorme landeiendommer. Under disse betingelsene måtte en erkebiskops forvalter kombinere administrativt talent med den ytterste uverdslighet og dyp kristen ydmykhet. Euthymios tryglet innstendig erkepastoren om å sende ham tilbake til Vjazjisjtsje, men så gikk han med på å bli værende.

Euthymios vakte alminnelig forbløffelse og aktelse ved å inneha en slik viktig stilling og være i sentrum for forretningslivet i en stor by. Men som munk viet han seg like nidkjært til askesen som han ville ha gjort inne i de dype skogene. Erkebiskop Simeon døde i 1421, og under den nye hierarken, Euthymios I (1423-29), trakk han seg igjen tilbake til klosteret. Imidlertid valgte snart munkene i klosteret Guds Mor på Lisitsj-høyden ham til sin hegumen.

Da erkebiskop Euthymios I (Bradatij) døde i 1429, ble Euthymios valgt til ny erkebiskop av folkeforsamlingen Vetsje som Euthymios II. Den 29. november 1429 inntok han katedralen St. Sofia. I fire år administrerte han erkebispedømmet Novgorod mens han utsatte å bli installert som erkebiskop. Først den 24. mai 1434 ble han konsekrert, og da ikke i Moskva av metropolitten av «Kiev og Hele Russland», men i Smolensk av metropolitt Gerontios av Litauen, noe som gjorde myndighetene i Moskva rasende, selv om det ikke var noen metropolitt i Moskva på den tiden, etter at den hellige Fotios (1408-31) døde i 1431 og Isidor av Kiev (1436-41) ikke ankom før 1437. Andre kilder sier at Euthymios ble konsekrert i Smolensk av metropolitt Gerasim av Moskva (1433-35).

Euthymios styrte sitt bispedømme med klokskap i 29 år, mens han nidkjært utførte sine erkepastorale plikter. Han var særlig opptatt av å bygge og restaurere kirker, spesielt etter de ødeleggende brannene i 1431 og 1442, og han går inn i historien som en av de mest produktive byggherrer og fremmer av kunst og arkitektur av alle Novgorods biskoper. Hans byggeprosjekter var ofte rekonstruksjoner av gamle kirker på deres gamle fundamenter og i den gamle arkitektoniske stilen. Han bygde eller gjenoppbygde ifølge krønikene mer en et dusin kirker, hvorav flere fortsatt står i Novgorod, inkludert kirken for De tolv apostler, kirken for St. Johannes Forløperen (= Døperen) i Opoki (opprinnelig bygd av fyrst Vsevolod Mstislavitsj i 1127), Himmelfartskirken og kirken St. Georg ved Markedet (begge ble også opprinnelig bygd av Vsevolod Mstislavitsj). Disse tre kirkene ligger ved siden av hverandre i den nordre delen av markedsplassen. Katedralen St. Sofia ble rikt utsmykket, han bygde klokketårn øst og vest for katedralen. Det vestre klokketårnet kollapset og ble gjenoppbygd i 1673. Han bygde også en kirke til ære for sin verneengel, og i 1438 bygde han en steinkirke i klosteret i Vjazjisjtsje til ære for St. Nikolas. Året etter bygde han en steinkirke til ære for St. Johannes Teologen med trapeza og konsistorium. Han bygde også en rekke sekulære bygninger. Fasettpalasset, bygd i 1433, står fortsatt nordvest for katedralen St. Sofia.

I sin nidkjærhet for Guds ære fikk Euthymios trykt flere åndelige bøker. Mange liturgiske bøker er bevart fra denne perioden, transkribert «under erkebiskop Euthymios' autoritet». Men til tross for sitt utrettelige arbeid etterlevde han alltid den monastiske regelen. Det han ikke rakk å gjøre om dagen, gjorde han om natten. Han sto vanligvis opp en time før matutin, men ofte tilbrakte han hele natten uten søvn. Han bar også lenker, men ingen visste om dem før etter hans død. Han tilbrakte alltid den første uken av fastetiden i klosteret i Vjazjisjtsje i stille bønn, og da spiste han ingen ting.

Euthymios helligkåret en rekke av sine forgjengere og fremmet venerasjonen av andre helgener fra Novgorod. Den 4. oktober 1439 holdt man etter ordre fra erkebiskopen på med reparasjonsarbeider i katedralen St. Sofia (gr: Hagia Sofia, Αγία Σοφία = «Hellige Visdom») i Novgorod, muligens den eldste bygningen i Russland som fortsatt er i bruk. I portikokapellet for den hellige Johannes Forløperen (= Døperen) løsnet det plutselig en stein og slo en sprekk i lokket på en grav som sto der. Euthymios ga ordre om at det knuste lokket skulle tas av, og straks ble kirken fylt av vellukt. I graven lå de intakte relikviene av en åpenbart hellig biskop, men ingen var i stand til å si hvem den hellige erkepastoren var. I sin celle begynte Euthymios å be innstendig om at Gud måtte avsløre for ham navnet på denne helgenen.

Samme natt viste en mann seg for ham, kledd i en hierarks drakt, og sa at han var den hellige erkebiskop Johannes (1163-86). Han erklærte at det var Guds vilje at Euthymios skulle feire en spesiell panikhida (minnemesse) til minne om dem som var gravlagt i katedralen, det vil si de russiske fyrstene og erkebiskopene av Novgorod og alle ortodokse kristne. Den skulle feires på festen for hieromartyren Hierotheos, første biskop av Aten, den 4. oktober. Etterpå ble det etablert en synaxis (fellesfest) for å markere helligkåringen av hierarkene av Novgorod. Datoen 10. februar for denne fellesfesten ble etablert en gang mellom konsilet i Moskva i 1549 og etableringen av Den hellige synode i 1721.

Legender som angikk Novgorod generelt og byens erkebiskoper spesielt ble samlet med hans hjelp, blant annet legendene om erkebiskop Johannes. Han brakte inn Pakhomios Serberen (Logothete) for å skrive en rekke hagiografiske stykker om flere helgener fra Novgorod, mange av dem Euthymios' forgjengere som biskoper. Pakhomios kom til Novgorod på slutten av 1430-tallet eller begynnelsen av 1440-tallet. Under Euthymios' beskyttelse skrev han en biografi om Varlaam av Khutyn, grunnleggeren av klosteret Khutyn, samt «Fortellingen om Johannes' reise på en djevel til Jerusalem».

Euthymios' episkopat var på enkelte områder et høydepunkt i erkebispedømmets historie. Men i 1446 ble den russiske storfyrstetronen usurpert av Dmitrij Sjemjaka, som etablerte forbindelser med Novgorod. Dette var en vanskelig epoke med krig (1425-50) mellom storfyrst Vasilij II Vasiljevitsj Tjomnij (den blinde) av Moskva (1425-62), sønnesønn av Dmitrij Donskoj, og den fromme fyrst Dmitrijs sønn Jurij og hans sønner Vasilij den skjeløyde og Dmitrij Sjemjaka. Den politiske situasjonen i Novgorod var ofte tilspisset. I 1451 sendte den hellige metropolitt Jonas av Moskva (1448-61) et spesielt brev hvor han formante folket i Novgorod til å slutte med sin uro og «ta hensyn til vår sønn og bror, deres far og lærer, den av Gud høyt elskede erkebiskop Euthymios, i alle ting».

Novgorod led et ydmykende nederlag for storfyrst Vasilij II i 1456 og måtte undertegne en streng fredsavtale i Jazjelbitsy (ru: Яжелбицы) som begrenset Novgorods mulighet til å drive utenrikspolitikk – de måtte ha storfyrstens godkjennelse og kunne ikke alliere seg med hans fiender. Euthymios sluttet å være aktiv rundt 1456. Han nevnes ikke som en part i fredsavtalen og bygde heller ingen kirker etter 1456. Det kan være at den ydmykende fredsavtalen rammet ham personlig, og han trakk seg tilbake.

Euthymios var nå over seksti år gammel og følte at døden nærmet seg, og han var plaget i sin sjel ved tanken på Sjemjakas handlinger kunne kaste en skygge over hans forhold til den høyt aktede primasen, så han sendte et brev til Jonas og ba om hans bønner og tilgivelse. I sitt svar til Euthymios, som var et benådningsbrev, minnet Jonas ham om at han hadde oppført seg for enkelt da han aksepterte en som metropolitten selv hadde ekskommunisert for hans overtredelser og fant ham verdig til å få sin velsignelse. Dette ba han Euthymios om å gjøre bot til Gud for.

Jonas ga ordre om at hvis benådningsbrevet skulle komme etter at Novgorods erkehyrde var død, skulle det leses opp over hans grav. Euthymios døde den 10. mars 1458 og ble gravlagt i klosteret i Vjazjisjtsje. Presten Eumenios, som var sendt av metropolitt Jonas med benådningen, kom til Novgorod seksten dager etter Euthymios' død. Da de åpnet graven for å lese benådningsbrevet, så de at erkebiskopens legeme ikke viste noen tegn på forråtnelse. Euthymios lå der som om han sov, med fingrene hevet til velsignelse. «Gud bevare Novgorod, som Euthymios ber for», utbrøt Eumenios. Etter å ha lest opp benådningsbrevet, plasserte han det i den avdøde hierarkens hånd.

Euthymios' biografi ble skrevet av Pakhomios Logothete, som var kommet tilbake til Novgorod etter oppdrag fra hans etterfølger, den hellige erkebiskop Jonas av Novgorod (1458-70). Snart etter Euthymios' død forherliget Gud ham ved å utrette mirakler for dem som ba om hans forbønn. Munkene i klosteret i Vjazjisjtsje æret sin medbror høyt og bygde en kirke for ham som nevnes i folketellingen i 1500. Hans biografi nevnes i en månedlig bok med helgenbiografier og liturgier så tidlig som 1494. Han ble formelt helligkåret på den russisk-ortodokse kirkens konsil i Moskva i 1549, og hans minnedag er 11. mars (24. mars i den gregorianske kalenderen).

Da hans levninger ble avdekket, ble de sagt å være fullstendig intakte. Hans legeme ligger i dag i en glassdekket sarkofag i kirken St. Evfimij i klosteret i Vjazjisjtsje, etter at kirken var blitt viet til ham den 31. mars 1990 av metropolitt Aleksij av Leningrad og Novgorod, senere patriark Aleksij II av Moskva (1990-2008). En ny kirke viet til Euthymios og den hellige erkebiskop Gennadios av Novgorod (1484-1504; d 1505) står også på kirkegården i Kovoleva like øst for St. Petersburg.