Den hellige Emilie de Vialar (1797-1856)

Den hellige Emilie de Vialar (egentlig Anne Marguerite Adelaide Emilie de Vialar) ble født den 12. september 1797 i Gaillac i bispedømmet Albi i Languedoc i Frankrike. Hun var eldste barn og eneste datter av baron Jakob Augustin de Vialar og hans hustru Antoinette de Portal, datter av den baron de Portal som var lege for de franske kongene Ludvig XVIII (1814-24) og Karl X (1824-30).

Emilie mistet tidlig sin mor, og som 15-åring ble hun tatt ut av skolen i Paris for å bo i Gaillac sammen med faren. Dessverre oppsto det vanskeligheter mellom dem fordi hun nektet å vurdere et passende ekteskap. Faren var en dominerende og vanskelig mann, og da han skjønte at datteren ikke ville gifte seg, kastet han en vinkaraffel etter henne. Men til tross for vanskelighetene var Emilie trofast hos den gretne faren i tyve år, til hun var 35. Uten en medfølende prest eller en venn til å gi henne råd ble hun temmelig innesluttet og tilbrakte mye tid i private samtaler med Gud, som hun tolket som visjoner.

I 1818, da hun var 21, kom en ung sogneprest ved navn p. Mercier til Gaillac, og han sa at han ville hjelpe henne til å finne ut om hun virkelig hadde et religiøst kall. Deretter ble hun i femten år Gaillacs gode engel og viet seg til omsorgen for barn som var forsømt av sine foreldre og til å hjelpe de fattige generelt. Dette gjorde hun i barndomshjemmet, og virksomheten gjorde faren enda mer misfornøyd med henne.

Julen 1822 organiserte hun en gruppe som skulle bli grunnlaget for hennes kongregasjon. Emilies arbeid var spesielt nødvendig i Frankrike på den tiden. Selv om de verste utslagene av Den franske revolusjon var over, var Kirken fratatt mange verdslige eiendom, og kristne skolene var nesten totalt forsvunnet. Da kalte Gud Emilie og hennes samtidige, den hellige Magdalena Sofia Barat, for å fylle tomrommet. Emilie ble styrket av sin tro under denne vanskelige perioden, og Gud begunstiget henne med en visjon av sitt legeme som bar sårmerkene.

I 1832 døde hennes morfar, baron de Portal, og etterlot Emilie en del av sine eiendommer, og arven utgjorde en betydelig formue. Hun kjøpte et stort hus i Gaillac og bosatte seg der sammen med tre ledsagere, Victoria Teyssonnière, Rose Mongis og Pauline Gineste. De fikk hjelp av Emilies åndelig veileder, p. Mercier, til å starte en kongregasjon. Andre sluttet seg til dem, og etter bare tre måneder var de tolv. Da ga erkebiskop Gauly av Albi den lokale sognepresten fullmakt til å ikle de tolv postulantene ordensdrakten. Kongregasjonen kalte de «Josefssøstrene av apparisjonen» (Soeurs de Saint-Joseph de l'Apparition – SJA) (apparisjon = tilsynekomst, det vil si engelens åpenbaring for Josef; jf Matt 1,18-21). I 1835 kunne Emilie og 17 andre søstre avlegge sine religiøse løfter, og samme år ble kongregasjonens regel godkjent.

Søstrene skulle arbeide for de trengende, særlig de syke, og utdannelse av barn i Frankrike og i utlandet. Emilie så sin kongregasjon vokse fra ett til rundt førti hus, noen så langt borte som i Burma, hvor seks søstre ble sendt i 1847, og i Freemantle i Australia (1854), og mange av dem hadde hun grunnlagt personlig. Denne kongregasjonen var så fremgangsrik at den så og si umiddelbart spredte seg utenfor Frankrikes grenser. Til Algerie kom de i allerede i 1835, hvor Emilies bror Augustin var byrådsmedlem i Alger og inviterte dem til å ta ansvar for et sykehus der. De etablerte et nytt hus i Bône, deretter i Tunisia og Constantine i Algerie. Huset i Tunis hadde en filial på Malta, og dette ga støtet til hus i Hellas, Balkan og Midtøsten, og Josefssøstrene var de første katolske nonnene i moderne tid som etablerte seg i Jerusalem.

I Algerie led den imidlertid et tilbakeslag i en strid om jurisdiksjon. Emilie var en gløgg og livlig kvinne, men med en sterk vilje, og hun var spesielt ubøyelig når den konstitusjonelle integriteten til hennes kongregasjon syntes truet. Biskop Dupuch av Alger, en vanskelig biskop i et vanskelig bispedømme, gikk så langt at han ekskommuniserte henne i 1842. Roma avgjorde saken i hennes favør, men biskopen ble støttet av de franske kolonimyndighetene, og det førte til at huset i Alger måtte stenges. Emilie vendte sin oppmerksomhet mot Tunisia, og deretter Malta.

P. Mercier døde i 1845. Da Emilie i 1846 vendte tilbake til Gaillac, fant hun at organisasjonen var i fullt kaos og truet av søksmål på grunn av et styremedlems økonomiske vanskjøtsel. Det var også strid blant søstrene. Hun ordnet opp, men både hennes formue og hennes rykte var ødelagt i Albi og flere eldre medlemmer forlot kongregasjonen, så hun flyttet moderhuset først til Toulouse og i 1852 til Marseille, etter at hun hadde fått sterk støtte av biskopen der.

Kardinal Granito de Belmonte karakteriserte Emilies ånd som «vis, forståelsesfull og meget hensynsfull». Men hun var ofte offer for tvil og åndelig uro. Hennes fysiske energi og resultater er desto mer bemerkelsesverdig ettersom hun fra ungdommen var plaget av brokk, karakteristisk nok pådro hun seg det mens hun utførte velgjørende arbeid. Fra 1850 ble tilstanden mer og mer alvorlig, og den forkortet hennes liv. Prøvelser fulgte henne også på andre vis. Noen i den kirkelige øvrighet kritiserte både hennes lange reiser og at ordensdrakten til søstrene var for elegant, men Emilie var for travelt opptatt med å grunnlegge nye hus.

Ett av hennes ord lyder: «Det å stille sette sin lit til Gud er bedre enn å forsøke å sikre materielle interesser - det har jeg lært av egen bitter erfaring». Omkvedet i hennes siste testamente til søstrene lød «Elsk hverandre!»

Hun døde den 24. august 1856 i Marseille. Hun ble saligkåret den 18. juni 1939 og helligkåret den 24. juni 1951 av pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 24. august, men 17. juni nevnes også.