Den hellige Edburga av Winchester (~921-960)

Den hellige Edburga (Idaberga, Edberga, Edburge, Eadburga, Eadburh) ble født rundt 921 i England, trolig i Winchester i Hampshire. Hun var datter av kong Edvard I den Eldre av Wessex og England (901-25) i hans tredje ekteskap med Lady Edith (Eadgifu) av Kent, venn og støttespiller for den hellige Dunstan av Canterbury. Hun var dermed barnebarn av den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99), halvsøster av den hellige Edith av Tamworth og kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39) og søster av kongene Edmund I den Eldre (939-46) og Edred (946-55).

Det fortelles at da den lille prinsessen bare var tre år gammel, fikk hun velge mellom en liten kalk og patena (andre kilder sier en botsdrakt) eller gull og smykker. Den lille jenta tok ivrig opp kalk og patena og overbeviste dermed sin far om sitt endelige kall. Hun ble snart plassert i det benediktinske (Ordo Sancti Benedicti – OSB) nonneklosteret St Mary i Winchester, også kalt Nunnaminster, som var grunnlagt av hennes far og hennes farmor, den hellige Etheldwitha (Ealhswith, Elswith, Ealsitha), kong Alfreds enke. Senere ble hun nonne der og ble værende i klosteret resten av livet. Klosteret sto under ledelse av en kongelig kusine, abbedisse Etheldreda (Etheldritha), og det mottok utstyr og gaver fra den takknemlige monarken.

Som kong Edvard hadde forutsagt, ble hans datter æret for sin hellighet allerede mens hun levde. Hun var elsket av alle sine samtidige for sin vennlighet og ydmykhet. Hun pleide å stå opp i hemmelighet om natten for å be i den nærliggende kirken St Peter i Colebrook Street. Hun vasket til og med sandalene (ifølge Osbert av Clare) og strømpene (ifølge historikeren William av Malmesbury) (ca 1080-1143) til de andre søstrene om natten. Men hennes tjenester ble ikke satt pris på, i stedet fikk hun en offentlig irettesettelse, ifølge Osbert. Hennes superior sa at det ikke sømmet seg for en prinsesse å gjøre slikt arbeid. Da hennes far kongen kom på besøk, fortalte superioren ham nølende om denne hendelsen. Hun synes å ha vært redd for at kongen ville laste henne for datterens vulgære oppførsel, men i stedet støttet han datteren og forsikret nonnene at han av hele sitt hjerte satte pris på hennes ydmykhet.

Senere spurte Edburga faren om å utruste klosteret. Nonner var på denne tiden i streng klausur og ute av stand til å delta i noen aktiviteter som kunne gi dem inntekter. De var helt avhengig av den medgift en nonne hadde med til klosteret og av gaver fra rike velgjørere, og de kunne ofte lide ren nød hvis disse sviktet. Men nonnene i Nunnaminster fikk lov til å beholde sine egne penger og eiendommer, og Edburga brukte egne midler for å hjelpe de fattige i distriktet. Kongen kom til klosteret, og hun sang for ham. Dypt grepet utstyrte han klosteret med en eiendom som er kjent som Canaga (All Cannings) i Wiltshire. Denne var en av Nunnaminsters større eiendommer i Domesday Book. Men en eiendom i Droxford i Hampshire, som ble gitt til henne av hennes halvbror kong Athelstan, ble ikke værende i nonneklosterets besittelse.

Hovedkilden til Edburgas liv er den latinske biografien Vita Edburgae som ble skrevet av Osbert av Clare tidlig på 1100-tallet. Men den er trolig bygd på tidligere skriftlig materiale som ble brukt av andre forfattere etter den normanniske invasjonen som William av Malmesbury og den anonyme forfatteren av en middelengelsk biografi. Hennes aktiviteter var konsentrert innenfor Nunnaminsters vegger, og hennes krav på hellighet hvilte på hennes nestekjærlighet og ydmykhet. Osbert av Clare ble prior av Westminster i 1136 og skrev også en biografi om den hellige kong Edvard Bekjenneren. Det finnes også en anonym biografi, De vita sanctae Edburgae virginis, som er bevart i MS Lansdowne 436 fra tidlig på 1300-tallet i British Library i London.

Det er ikke klart om Edburga selv ble abbedisse av Nunnaminster, men hun var i alle fall med sikkerhet en av de mest kjente nonnene der. Hun døde av en feber rundt 960, ifølge tradisjonen den 15. juni det året, men det kan ha vært så tidlig som i 951, da hun bare var rundt tretti år. Hun ble gravlagt i klosterkirken og raskt akseptert som helgen. Hun ble anerkjent som helgen i 972 ved å bli skrinlagt foran hovedalteret i kirken av den hellige biskop Ethelwold av Winchester. Hennes rikt utsmykkede skrin, som den hellige abbedisse Elfleda dekket med gull og sølv, overlevde i flere århundrer i Nunnaminster og etterfølgeren St Mary’s Abbey.

Men midt på 970-tallet gikk biskop Ethelwold med på å overføre en stor del av hennes relikvier til det nylig gjengrunnlagte klosteret Pershore Abbey i Worcestershire, som var plyndret av danskene. Klosteret ble viet til Jomfru Maria og de hellige Peter, Paulus og Edburga. Omstendighetene er uklare, men Ethelwold overtalte tydeligvis nonnene i Nunnaminster til å skille seg av med sine helligste eiendeler på vegne av Pershores skytsherre, jarl Ægelward (Egilwald) av Dorsetshire, trolig i bytte for en eller annen form for betaling. Pershore fikk deler av hennes hodeskalle, noen av hennes ribben og andre knokler, som ble lagt i et rikt utsmykket skrin. Les mer om Pershore Abbey.

Det var en betydelig kult for Edburga i klostrene i Winchester og Wessex og i de som var grunnlagt av Ethelwold. Hun ble også æret i Westminster. I Pershore ble hennes skrin berømt for sine mirakler, og hun ble høyt æret der også etter den normanniske invasjonen i 1066, da minnet om så mange saksiske helgener brutalt ble fjernet. I Pershore ble hun etter hvert skrinlagt i St Edburga’s Chapel, som opprinnelig lå i søndre tverrskip. Dette ble kraftig utvidet østover rundt 1300 for å huse det store antall pilegrimer som kom til hennes skrin. Begge skrinene, både i Winchester og i Pershore, forsvant under oppløsningen av klostrene tidlig på 1500-tallet.

Hennes minnedag er 15. juni, hennes angivelige dødsdag. Translasjonsfesten i Winchester ble feiret den 18. juli, som ved et uheldig sammentreff også er minnedagen for Edburga av Aylesbury (av Bicester), som derfor blir blandet sammen med henne.

Edburgas anerkjennelse som helgen tillot hennes beskyttelse av Nunnaminster å fortsette etter hennes død. Overføringen av hennes levninger en 18. juli fra klosterkirkegården til gravlegging ved høyalteret i kirken kan ikke dateres nøyaktig, men det er sannsynlig at det skjedde en gang på 960-tallet. Trolig i det neste tiåret ble hennes levninger overført til et sølvskrin av den hellige biskop Ethelwold av Winchester (d. 984). Anledningen for den andre translasjonen var trolig en ombygging av den originale tømmerkirken i Nunnaminster i stein, noe som er oppdaget ved moderne utgravninger.

Hennes kult synes å ha hatt en betydelig popularitet i Winchester i den senere saksiske perioden, og det ser ut til å ha vært en viss rivalisering med den hellige Svithun. Det er mulig at den Edburga som har en kult i Pershore og i prioratet Bicester, som også hevdet å ha relikvier av henne, i virkeligheten kan ha vært en eller flere tidligere helgener fra Mercia med samme navn, som på 1100-tallet var blitt blandet sammen med den mer kjente Edburga av Nunnaminster.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VI), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, en.wikipedia.org, britannia.com, celt-saints, ODNB, stedburgshistory.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. mai 2004