Den hellige Fantinus den eldre av Tauriana (294-~336)

Minnedag: 24. juli

nullDen hellige Fantinus (gr: Fantinos, Φαντίνος; it: Fantino) ble født i 294 og levde på keiser Konstantin den stores tid i Tauriana (lat: Taurianum, gr: Ταυρανία) i Calabria i Sør-Italia (Acta Sanctorum, juli, V, 556), nå Taureana di Palmi, en bydel i Palmi. Tauriana ligger midt på vestsiden av «Italias tå». Av stor betydning for forståelsen av skikkelsen Fantinus er de biografiene som ble skrevet på gresk av biskop Peter av Taureana på 700-tallet. Fantinus er den eneste helgenen fra Calabria fra de første kristne århundrene som er troverdig attestert.

Fantinus skal ha vært i tjeneste hos den hedenske romerske patrisieren Balsamio, og han ble brukt som hestepasser. Det er derfor at Fantinus også er kjent som Il Cavallaro («hestepasseren»; gr: Ἱππονομεύς). Han var i hemmelighet en kristen og prøvde å hjelpe de trengende som var verst ute, i hemmelighet og om natten, og med sin herres hester brakte han korn av de fattige på landsbygda. Disse nestekjærlige handlingene ble imidlertid oppdaget av onde mennesker som fikk Balsamio til å overvåke Fantino. Den unge mannen lyktes første gang, takket være et første mirakel, for å unngå sin herres vrede.

Neste gang prøvde hans herre å fange sin tjener, men Fantinus slapp unna på ryggen av en hest. Da han kom til elven Metauros (i dag Petrace), så han imidlertid at den var så flomstor at han ikke kunne komme seg over den. Samtidig nærmet Balsamio seg bakfra. Fantinus ba da en bønn og red rett over elven som om den var fast grunn. Balsamio løp etter, men som en Farao i Rødehavet (2.Mos 14,23) skulle elven til å sluke ham. Men hans hjerte var ikke forherdet som Faraos så han ropte: «Se i nåde til meg, o tjener av den høyeste Gud!» Fantinus ba da en bønn, slik at også Balsamio kunne krysse elven tørrskodd. Dette gjorde at Balsamio omvendte seg til kristendommen. Han falt på kne for helgenen og sa: «Nå vet jeg at du er en sann Guds tjener. Fra nå av er du min herre og beskytter».

Fantinus døde rundt 336 som bekjenner (ikke martyr), rundt førti år gammel og i hellighets ry. Han ble gravlagt i den nåværende krypten, som var en ipogeo (hypógheios) fra romersk tid under kirken fra 1800-tallet, som ble omgjort til en grav. Han kalles også Fantinus den eldre (it: il Vecchio; gr: Palaios, παλαιός) eller Undergjøreren (it: il Taumaturgo; gr: Thaumaturgos, θαυματουργός) for å skjelne ham fra den hellige Fantinus av Mercurion (d. ca 980), som også kalles Fantinus den Yngre (gr: il Giovane; gr: Νέος). Fantinus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 24. juli. Han står på en liste over helgener (Catholic Encyclopedia: Oil of Saints) som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider (Acta Sanctorum, juli, V, 556).

Vi kjenner tyve mirakler som ble skrevet ned rundt 850 av biskop Pietro av Taureana i hans biografier. Blant disse er mirakelet med de fangne sarasenerne (mirakel atten), som fant sted den 24. juli i år 650, knyttet til den lokale kulten av jomfruen som ble æret under kallenavnet dall’Alto Mare («av høyvannet») (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). I Tauriana feiret de San Fantino på hans festdag da plutselig sarasenernes skip kom fra havet. Et av disse som nå var nær stranden i Tauriana, ble rammet av en plutselig storm og ble knust mot en klippe som da ble kalt Pietra delle Navi (i dag Scoglio dell’Isola) og lå ved foten av platået som byen lå på, under kirken som var vigslet til Fantinus. De overlevende sarasenerne ble tatt til fange og fortalte at de hadde sett en ung mann på klippen med en brennende fakkel i hånden og en kvinne kledd i purpur. Ved en håndbevegelse fra den unge kvinnen kastet den unge mannen fakkelen i havet og forårsaker stormen. De overlevende sarasenerne konverterte til kristendommen, og folket i Tauriana «som deltok i feiringen av helgenen, priste Gud» (fra Fantinus’ biografi). Mange av miraklene som biskopen forteller om, skal ha skjedd ved incubatio, det vil si å sove i nærheten av helgenens grav. I 1552 bygde grev Pietro Antonio Spinelli av Seminara en ny kirke i Taureana til ære for Fantinus og Madonna dell’Alto Mare.

I Venezia finnes en kirke for ham, San Fantin (hans navn på dialekten i Veneto) på Campo San Fantin. Det finnes to teorier på hvordan hans kult forflyttet seg fra Sør-Italia til Venezia. Enten var det venetianske sjøfolk som bygde kirken som takk for mirakuløse redninger fra skipbrudd tilskrevet Fantinus, eller det var folk fra Tauriana som flyttet nordover, kanskje etter ødeleggelsen av byen i 951, og de ville ha en kirke viet til sin skytshelgen. I atriet i Markusbasilikaen i Venezia er det en mosaikk av en ung San Fantino i Cupolino di Mosè. Fantinus ble så populær i Venezia at Fantino og Fantina ble vanlige navn der. For tiden finnes det fire kirker som er viet til Fantinus. I tillegg til kirken i Venezia er det den middelalderske Tempio di San Fantino og den moderne Chiesa di San Fantino, begge i Taureana di Palmi, samt kirken San Fantino i bydelen Chorio i San Lorenzo i Calabria.

I slutten av 1980 var en gruppe unge frivillige fra Palmi på leting etter en kirke fra 1800-tallet viet til en glemt helgen, St Fantinus den eldre (også kalt Cavallaro), som var beskrevet i noen eminente tekster av lokal historie. Forskningen førte til gjenoppdagelsen av en gammel bygning, som var kirke og krypt, viet til Fantinus og svært falleferdig. Krypten hadde allerede i 1952 blitt identifisert av en gruppe lokale menn ledet av professor Luigi Lacquaniti, men denne hendelsen var ikke blitt fulgt opp. Gruppen av frivillige begynte umiddelbart med en systematisk aksjon med involvering av institusjoner som restaurerte og forbedret området og helgenen.

Den 24. juli 1994 gjenopprettet denne dugnadsgjengen, som kaller seg «Kulturbevegelsen St Fantinus» (Movimento Culturale San Fantino), i samarbeid med det lokale sognet og med den bysantinske kommuniteten i Reggio Calabria-Bova, den gamle festen for helgenen med en prosesjon av hester, og de gjenopplivet den guddommelige liturgi på bysantinsk gresk, animert av et spesielt kor. Til ære for helgenen, som levde før det store skismaet i Kirken, har bevegelsen organisert bønnemøter i krypten med ortodokse og katolikker.

Kilder: MR2004, CE, santiebeati.it, it.wikipedia.org, cittadipalmi.it, sanfantino.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. desember 2007

av Webmaster publisert 19.12.2007, sist endret 27.08.2018 - 18:37