Den hellige Fantinus den yngre av Mercurion (927-~1000)

Den hellige Fantinus (it: Fantino; gr: Fantinos, Φαντίνος) ble født i 927 et sted i regionen Calabria i Sør-Italia «svært nær Sicilia», trolig i Vallis Salinarum i dagens provins Reggio Calabria. Andre sier han ble født i Tauriana, som ligger midt på vestsiden av «Italias tå», men dette er muligens en sammenblanding med den hellige Fantinus av Tauriana (den eldre) (294-ca 336). Hans foreldre var Giorgio og Vriena, som både var rike og svært fromme. I samsvar med tidens skikk ble han ofret til Herren i kirken San Fantino (il Vecchio), og i en alder av åtte år ble han betrodd til den hellige Elias Speleota («huleboeren») (863-960) i hans grotte i Melicuccà for å få opplæring i det monastiske liv.

Etter å ha fulgt Elias’ instrukser i fem år, mottok den trettenårige Fantinus av sin mesters hender drakten som novise og basilianermunk (Ordo Basilianus – OBas), det vil si en munk av gresk ritus (dette var før skismaet i 1054). Deretter ble han i Melicuccà i tyve år inntil Elias døde, og han utførte ydmykt pliktene som kokk og deretter som portner i kirken. I en alder av 33 år flyttet han til området Mercurion (gr: Merkhourion, Μερχουρίου) i regionen Calabria, hvor han tilbrakte atten år som eremitt og viet seg til bønn og bot mens han kjempet mot de hyppige angrepene fra djevelen. I dette området var mange klostre og eremittboliger blitt etablert under den basilianske regel.

Etter denne lange tiden i ensomhet vendte han tilbake til det cenobittiske liv (monastisk fellesliv) og grunnla et kvinnekloster, hvor hans mor og søsteren Katarina (Caterina) trådte inn. Han fulgte opp med å grunnlegge et mannskloster, hvor hans far og hans brødre Lukas (Luca) og Kosmas (Cosma) trådte inn. Men han følte en sterk lengsel etter å vende tilbake til livet som eremitt, så han overlot ledelsen av det større klosteret til broren Lukas og trakk seg tilbake til villmarken som eremitt. Men derfra reiste han ofte for å besøke sine nye disipler, blant dem var munkene Johannes (it: Giovanni), Zakarias (it: Zaccaria), Nikodemus av Mammola eller Cirò (it: Nicodemo) og Nilus av Rossano (it: Nilo), og han tilbrakte deler av sin tid med å skrive av manuskripter. Da han gjenopptok det cenobittiske liv igjen, fortsatte han å leve asketisk. Han tilbrakte lange perioder uten å ta til seg føde og var ofte i ekstase.

Men siden mennesker fortsatte å strømme til «i svermer» for å treffe ham, og han derfor ikke uforstyrret kunne nyte godene ved tilbaketrukkethet som han ønsket, flyttet han til helligdommen for St Mikael (San Michele) på Monte Gargano. En kveld, etter å ha resitert officiet, hadde han en fryktelig visjon som han ikke ville beskrive for sine munker fordi den inneholdt «absolutt ubeskrivelige ting». Han fortsatte å leve i tilbaketrukkethet og bot, og i fire år inntok han ingen annen føde enn ville urter. Han hadde ofte visjoner av Paradiset og Helvete og utførte ulike mirakler.

I klosteret fikk Fantinus besøk av sin disippel Nilus, som han fortalte om en visjon av himmel og helvete. I Nilus’ biografi får vi en rekke opplysninger om Fantinus. De var knyttet hverandre med bånd som lignet dem mellom de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus eller de hellige Basilios den Store og Gregor av Nazianz. Fantinus følte på seg at Nilus var rammet av en alvorlig halssykdom, så han dro til hans hule for å besøke ham og overtale ham til å bli med til klosteret for å gjennomgå den nødvendige behandlingen. En annen gang var Nilus alvorlig plaget etter slag han hadde fått av demoner og hadde blitt lammet i høyre side. Han ble da invitert av Fantinus til å lese under den nattlige vigilien til festen for Peter og Paulus den lovprisningen som var skrevet til deres ære av den hellige Johannes av Damaskus (ca 657-ca 749). Under lesningen forsvant lammelsen gradvis inntil den var helt forsvunnet.

En dag fortalte Fantinus Nilus om en visjon han hadde hatt. Han hadde sett klosteret i ruiner og forvandlet til en «svinsk stall», brent ned av flammer og med bøkene kastet i vannet. I denne visjonen fikk han et glimt av klosterets fremtidige skjebne, ikke bare ødeleggelsen etter angrep fra sarasenerne, men også dets generelle forfall i dyder og avslappet disiplin, som han mente førte til at Gud ville straffe dem ved å sende sarasenerne (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»).

Senere kom sarasenerne virkelig og angrep klosteret og ødela det. Da var Fantinus allerede en gammel mann på seksti år, men han bestemte seg for å forlate Calabria. Siden han mente at han hadde blitt bedt av Gud om å forkynne i Hellas, dro han i eksil til Hellas sammen med disiplene Vitalis (it: Vitale) og Nikeforus (it: Niceforo). Praktisk nok var jo hans morsmål gresk. Under reisen over havet oppsto det mangel på drikkevann for passasjerene, men da fikk Fantinus fylt opp alle beholderne med sjøvann, og med et korstegn forvandlet han det til ferskvann som kunne drikkes. De kom til Korint, og derfra reiste de til Aten for å besøke kirken for Guds Mor. Deretter dro de til Larissa, hvor de bodde ved graven til den hellige martyren Achilles. Etter det dro de til Thessaloniki, hvor de bodde i fire måneder i klosteret til den hellige martyren Mennas. Deretter forlot de munkene og slo seg ned utenfor bymurene.

I Thessaloniki helbredet Fantinus en syk mann ved navn Antipas ved å resitere «den ekstraordinære bønnen til den hellige Filip av Agira». En dag da han var underveis til kirken for martyren Anysia, møtte han de hellige Athos-munkene Athanasius (ca 920-ca 1003) og Paulus, og han priste Gud for dette møtet. I Thessaloniki fikk han også omvendt en dommer som plaget folket med sin pengegriskhet. Han utførte også noen mirakler og store nestekjærlige handlinger. En kvinne ble helbredet da han la jord på hennes syke øyne. En mann som var plaget av hodepine og fryktelig tannpine, ble uventet helbredet. En døende mann fikk helsen tilbake etter et kyss fra Fantinus. Til en gammel fattig kvinne som ba ham om noen penger, ga han sin tunika. Han forutsa at en bulgarsk stamme som planla et angrep mot området, ville mislykkes.

Fantinus var plaget av dårlige føtter på sine gamle dager, og han døde ifølge tradisjonen en 30. august rundt år 1000 i Thessaloniki etter åtte år med forkynnelse. Før han døde, omfavnet han og velsignet munkene som hadde hjulpet ham. Han ble gravlagt med stor høytid på det stedet han hadde bestemt på forhånd. Før han døde, sendte han sine disipler til Athanasius, grunnleggeren av Store Lavra på Athosfjellet. Biografien om Fantinus slutter med en rekke mirakler han utførte etter sin død.

Fantinus æres både i den katolske og den ortodokse kirke. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 30. august, mens hans minnedag i synaksariene i Konstantinopel er 14. november. Han kalles også Fantinus den Yngre (gr: il Giovane; gr: Νέος) for å skjelne ham fra den hellige Fantinus av Tauriana eller den Eldre (it: il Vecchio, gr: παλαιός) (294-ca 336). Han kalles også San Fantino il Confessore. Noen steder kalles han Fantinus av Calabria, men det er kanskje ikke så praktisk, ettersom den eldre Fantinus også kom fra Calabria. Statuer av Fantinus i munkedrakt æres i Chorio di San Lorenzo i erkebispedømmet Reggio Calabria-Bova og i Lubrichi i bispedømmet Oppido Mamertina-Palmi, hvor hans fest med prosesjoner blir feiret den 31. juli.

Bilder av Fantinus finnes i en nisje på høyre side i kirken San Nicola i Scalea, på en billedvev i kirken Santa Filomena i Mormanno og på en freske i kirken San Leonardo i Orsomanno. I kirken San Fantino i Tauriana er det et bilde av Madonna med Fantinus til høyre og en annen helgen til venstre. I den ødelagte kirken Santa Maria Scala Coeli i Castrovillari fantes det et bilde av Fantinus. En avbildning av ham i klosteret Khilandari på Athosfjellet stammer fra 1300-tallet.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, Infocatho, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, orthodoxengland.org.uk, lubrichi.it, lngplants.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. mai 1998