Den salige Frans Faà di Bruno (1825-1888)

Den salige Frans Faà di Bruno (it: Francesco) ble født den 29. mars 1825 i Alessandria i Piemonte i Nord-Italia. Han var den yngste av de tolv barna til Luigi Faà, landgreve di Bruno og hans hustru Carolina Sappa dei Milanesi, som begge kom fra aristokratiske familier. Fra familien arvet han en dyp religiøs ånd, og to av hans brødre og to av hans søstre valgte det konsekrerte liv. Den 23. oktober 1833 ble han fermet (konfirmert).

Dette var i en av de mest turbulente periodene i italiensk historie, da liberalismen og sekularismen, som stammet fra Opplysningen og Den franske revolusjon, støtte sammen med pavedømmet og dets verdslige makt, med Kirkens dominans innen utdannelsen og dens middelalderske oppbud av klerikale privilegier og til tider med selve ideen om religion. Ingen, aller minst noen fra Piemonte, kunne være immune mot kvalene knyttet til den moderne statens fødselsveer. Mange aspekter av Italias samling ble først ønsket velkommen av den salige pave Pius IX (1846-78), men han vendte seg mot Risorgimento da dens anti-religiøse og anti-katolske elementer fikk overtaket. Frans var 36 år gammel da Italia ble erklært for en samlet stat i 1861.

Karl mistet sin mor som niåring. Han begynte i 1836 på Collegio San Giorgio i Novi Ligure. Han begynte på militærakademiet i Torino i 1840 og ble offiser i 1846. Deretter fortsatte han studiene for å spesialisere seg i topografi og fremmede språk. Han deltok i den første uavhengighetskrigen og trefningene mot østerrikerne i 1848-49, og den 10. mars 1849 ble han forfremmet til kaptein. Den nye kongen Viktor Emmanuel II (1849-78; konge av Italia fra 1861) var så imponert over hans fine karakter og brede lærdom at han utnevnte ham til lærer for sine to sønner Umberto og Amadeo.

For å forberede seg på denne oppgaven dro Frans i oktober 1849 til Paris for å studere videre. Han studerte under Cauchy og Leverrier, som medvirket i oppdagelsen av planeten Neptun. I 1851 tok han lisensiatgraden i matematikk ved Sorbonne, og i 1852 vendte han tilbake til Torino for å ta opp sin stilling. Men der oppdaget han at kongens rådgivere hadde annullert hans utnevnelse til prinsenes lærer.

Viktor Emmanuel II hadde kommet på Piemontes trone i 1849 på betingelser som var satt av de liberale medlemmene av deputertkammeret. Han måtte sverge lojalitet til konstitusjonen av 1848, og det ble ikke etterlatt noen tvil om hans fremtid hvis han utfordret kammerets vilje. Samme år som konstitusjonen var vedtatt, hadde de deputerte også vedtatt en lov som begrenset Kirkens rolle i utdannelsen og ga staten kontroll over læreplanen og utnevnelse av lærere. De deputerte ville neppe ha vært i humør til å tolerere en mann kjent for sin sterke katolisisme som lærer for prinsene.

Den 23. mars 1853 forlot Frans hæren og vendte tilbake til Paris, hvor han den 20. oktober 1856 tok doktorgraden i matematikk og astronomi. Han publiserte sin avhandling sammen med andre verker om musikk, religion og det asketiske liv. I 1857 vendte han tilbake til Alessandria. Han ble valgt til kandidat for det katolske konservative partiet ved parlamentsvalget samme år, men han ble slått i den siste avstemmingen. Da tok han i stedet opp en akademisk karriere og underviste fra den 27. februar 1857 i matematisk analyse ved universitetet i Torino. Han ble i 1859 utnevnt til professor i topografi og trigonometri ved Scuola di Applicazione dello Stato Maggiore i Torino, og i 1864 ble han også professor i geodesi (læren om jordens form og størrelse).

Selv om Frans var en hengiven forsker fant han tid til et omfattende veldedig arbeid. Han grunnla den 2. februar 1859 St. Zita-selskapet for hushjelper og tjenere, og senere føyde han til avdelinger for lærerstudenter (Classe delle allieve maestre), kvinnelige lærlinger og ugifte mødre (Classe delle interne o educande). I dag har dette verket navnet Conservatorio di Nostra Signora del Suffragio e di Santa Zita. Han etablerte herberger for de eldre, de fattige, syke kvinner og prester. I 1867 fikk han bygd kirken Nostra Signora del Suffragio i Torino til minne om de soldatene som hadde måttet bøte med livet for Italias samling.

Frans som ministrant for Don Bosco Etter råd fra den hellige Johannes Don Bosco bestemte Frans seg i 1876 for å bli prest for å utvide omfanget av sin tjeneste for de trengende. Dette ble motarbeidet av erkebiskopen av Torino, men pave Pius IXs inngripen på vegne av sene kall overstyrte erkebiskopens innvendinger, og Frans ble presteviet i Roma den 22. oktober 1876, 51 år gammel. Han fortsatte å undervise og ble i 1876 tildelt professorstolen for høyere geometri og matematikk, og den innehadde han til han døde.

Frans brukte sin arv, sin inntekt og hele seg på sitt veldedige arbeid. I 1877 etablerte han et herberge for prostituerte i tillegg til dem han hadde grunnlagt fra før. Sammen med Agostina Gonella grunnla han den 16. juli 1881 kongregasjonen «Små søstre av Vår Frue av Forbønn» (Suore minime di Nostra Signora del Suffragio) for å fortsette sitt arbeid. Hans grunnprinsipp for sitt arbeid var kjærligheten til Gud, konstant næret gjennom bønn.

Han døde den 27. mars 1888 i Torino, 63 år gammel. Hans grav er i kirken Nostra Signora del Suffragio i Torino. Hans saligkåringsprosess ble igangsatt den 15. mai 1955. Den 14. juni 1971 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 25. september 1988 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 27. mars.