Den hellige Felicitas av Roma (~101-~165)

Skytshelgen for Torricella Peligna i provinsen Chieti og Isca sullo Ionio i provinsen Catanzaro; for den franske byen Montagny-Sainte-Félicité; for kvinner, mødre og kvinner som vil ha barn (spesielt sønner)

Den hellige Felicitas (it: Felicita) ble født rundt år 101 i Roma. Hun var en rik enke, og hennes martyrakter forteller at hun etter sin manns død viet seg fullstendig til et liv i bønn og nestekjærlig arbeid. Legenden forteller at hun var så effektiv i å omvende andre, at de hedenske prestene klaget på henne til keiseren. Ifølge den franske mauristen Thierry Ruinart OSB (1657-1709), historiker, hagiograf og medarbeider av Jean Mabillon, var den keiseren som ble nevnt i aktene, Antoninus Pius (138-61), og det er også Butler enig i. Mens andre, som Tillemont, Stolberg og Baronius mener det var Marcus Aurelius Antoninus (161-80), noe som ble fulgt av Martyrologium Romanum.

Felicitas’ passio (lidelseshistorie) er bevart i to tekster. Den første, som er svært kort, er bevart i mange manuskripter. Den andre er knyttet til en overføring av relikvier til Benevento og er en verdiløs omarbeidelse av den første. Ifølge den eldste teksten, som ble satt sammen mellom slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet, ble den rike enken Felicitas angitt av hedenske prester til keiser Antoninus Pius (138-61). Prefekt Publius i Roma ble instruert av keiseren til å dømme helgenen. Han begynte å stille spørsmål til henne alene, men han oppnådde ingen resultater. Neste dag førte han Felicitas og hennes syv sønner til Mars-tempelet, men Felicitas oppfordret barna til å forbli fast i troen. Dommeren brakte dem frem en etter en, og deres navn ble oppgitt som Januarius, Felix, Filip, Silvanus, Martial, Vitalis og Alexander.

Da han var ute av stand til å bøye deres standhaftighet, sendte han dem til fire dommere med ansvar for å tildele dem dødsdom, og de ble henrettet på ulike måter. Januarius, Felix og Filip ble pisket til døde, Silvanus ble kastet utfor et stup og ned i elven Tiberen, og Martial, Vitalis og Alexander ble halshogd. En versjon sier at Alexander ble brent levende i en ovn.

Noen måneder senere ble også Felicitas halshogd av de keiserlige soldatene. Det skjedde den 23. november i et ukjent år, enten rundt 150 under keiser Antoninus Pius (138-61) eller rundt 165 under keiser Markus Aurelius (161-80). Noen mener at de ble drept rundt år 300 under keiser Diokletian (284-305). Felicitas og hennes sønn Silvanus ble gravlagt i Maximus-katakomben ved Via Salaria nær Roma, Felix og Filip i Priscilla-katakomben, Martial, Vitalis og Alexander i Cœmeterium Jordanorum og Januarius i Praetextatus-katakomben.

Det eldste dokumentet som nevner martyren Felicitas, er Martyrologium Hieronymianum, som den 23. november skriver:

Romæ in cœmeterio Maximi, Felicitatis.

Roma, på Maximus-kirkegården, Felicitas.

Denne notisen bekreftes av de gamle «reisehåndbøkene», som anga for pilgrimene martyrgravene på denne kirkegården, og fra biografiene om pavene som hadde restaurert den. Et fragment av et epitaf gjør oss kjent med at to kristne hadde valgt sin grav der. Under den hellige pave Gregor den store (590-604) nevnes blant andre oljer som ble samlet inn av presten Giovanni på gravene til de romerske martyrer og tilbudt til dronning Teodelinda, også olje fra den lampen som brant på graven til martyren. Han ble imidlertid villedet av et murmaleri som viste Felicitas i midten av syv skikkelser, og trodde at hennes syv barn hvilte sammen med henne.

Allerede kort tid etter familiens død ble flere kapeller og basilikaer i Roma viet til martyren og hennes sønner. På Felicitas’ grav fikk den hellige pave Bonifatius I (418-22) bygd en basilika hvor han selv ble gravlagt. Den hellige pave Leo III (795-816) lot martyrens relikvier overføre til kirken Santa Susanna, hvor de ennå hviler. Noen relikvier finnes også i kapusinerkirken i Montefiascone i provinsen Viterbo i regionen Lazio.

I Trajans termer ved Colosseum ble det i 1812 oppdaget et oratorium til ære for Felicitas med hennes bilde, dit gikk matronene for å be. Ved siden av Felicitas’ hode står en innskrift som bekrefter at hun ble æret som beskytter av romerske kvinner: FELICITAS CULTRIX ROMANARUM. Dette oratoriet, som er av beskjedne dimensjoner, ble prydet i en nisje i alteret av et maleri fra 400/500-tallet som viste martyren stående i bønnestilling, med de syv påståtte sønnene rundt seg, og øverst er Forløseren, som i sin høyre hånd holder en juvelbesatt krone. Da maleriet ble oppdaget, viste det til høyre under en fengselsvakt med nøkkel, kanskje fordi det ble antatt at Felicitas hadde vært i fengsel på dette stedet før hun led martyrdøden. De Rossi mener at stedet var Felicitas’ hjem, og hvis dette stemmer, ville det forklare de hellige romerske kvinnenes hengivenhet for henne.

Felicitas’ minnedag har vært feiret den 23. november siden begynnelsen av 400-tallet. Den nevnes første gang i Martyrologium Hieronymianum. Visse historiske referanser til Felicitas er eldre enn de bevarte martyraktene, for eksempel en preken fra 400-tallet av den hellige Peter Krysologos og et metrisk epitaf enten skrevet av den hellige pave Damasus I (366-84) eller kort etter hans tid:

Discite quid meriti præstet pro rege feriri. / Femina non timuit gladium, cum natis obivit, / Confessa Christum meruit per sæcula nomen.

Lær hvor fortjenstfullt det er å dø for kongen [Kristus]. / Denne kvinnen fryktet ikke sverdet, men døde sammen med sine sønner. / Hun bekjente Kristus og gjorde seg fortjent til evig berømmelse.

Hennes minnedag med sine sønner var 23. november i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum:

Romæ sanctæ Felicitatis Martyris, septem filiorum Martyrum matris; quæ, post eos, jubente Marco Antonino Imperatore, decollata est pro Christo.

I Roma, den hellige Felicitas martyr, mor til syv sønner, martyrer, som etter dem ble halshogd for Kristus etter ordre fra keiser Marcus Antoninus.

Hennes navn ble ved kalenderrevisjonen i 1969 fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Men hun står fortsatt i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), men nå uten sønnene:

Romæ in cœmetério Máximi via Salária Nova, sanctæ Felicitátis, mártyris.

I Roma på Maximus-kirkegården ved Nye Via Salaria, den hellige Felicitas, martyr.

Martyrgruppen Felicitas’ sønner kalles også for De syv brødre. For øvrig anerkjenner ikke alle historikere de syv som Felicitas’ faktiske sønner. Det dreier seg her om autentiske martyrer, gravlagt på fire forskjellige gravfelter i Roma, men det er intet som egentlig knytter dem til hverandre eller til Felicitas. Men det at de ble feiret sammen og det faktum at en av dem, Silvanus, ble gravlagt nær Felicitas’ grav, kan være opphavet til legenden. Den er kjent allerede fra 400-tallet og synes å være en tilpasning av historien om moren til de syv makkabeersønnene i Det gamle Testamente (2.Makk 7). Og som om ikke dette skulle være nok i en familie, forteller legenden at også de syv brødrenes to søstre Rufina og Secunda senere ble henrettet. En annen versjon av historien forteller at Rufina og Secunda var søstre og av adelig romersk ætt, og led martyrdøden 257 i Roma. De hellige syv brødre og jomfruene Rufina og Secunda ble feiret samtidig den 10. juli. I Østkirken feires de syv sønnene den 25. januar.

Historien om den hellige Symforosa og hennes syv sønner, martyrer i Roma med minnedag 18. juli, er så lik den om Felicitas at det godt kan være to utgaver av samme historie. I 1812 fant man ved utgravninger i Titus-termene i Roma en freske som viser Felicitas og hennes syv sønner. Noen hevder at den Felicitas som nevnes i den romerske Canon (første eukaristiske bønn), i virkeligheten er denne romerske martyren, og ikke som alminnelig antatt, den hellige Perpetuas slave Felicitas som ledsaget henne i martyriet.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Hallam, Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. september 2000 – Oppdatert: 1. januar 2018