Den salige Faustinus Míguez González (1831-1925)

Minnedag: 8. mars

Den salige Faustinus Míguez González (1831-1925)

Den salige Faustinus (sp: Faustino) ble født som Emmanuel Míguez González (sp: Manuel) den 24. mars 1831 i Xamirás, en landsby i Acevedo del Río i Celanova i provinsen og bispedømmet Orense i Spania. Han ble døpt i sognekirken dagen etter fødselen. Han var den tredje og yngste av barna av Benito Míguez og Maria González, hardt arbeidende katolske bønder. Hans søsken var Carmela og Antonio. Hver morgen og kveld ble Gud tilstedeværende i hjemmet gjennom familiens stille bønn rundt ilden.

Emmanuel ble fermet (konfirmert) den 24. oktober 1832, før han var to år gammel, under et pastoralbesøk fra biskop Dámaso Iglesias Lago av Orense. Hans liv var delt mellom skolegang, arbeid på familiens gård, lek med kamerater og bønn. Som 16-åring forlot han hjemmet for å begynne på studier i latin og humaniora i helligdommen for Nuestra Señora de los Milagros (Vår Frue av Miraklene) i Orense. Der studerte han fra 1847 til 1850. Han hadde en klar idé om å bli prest, og der følte han senere Guds kall til å bli prest og lærer i den hellige spanske presten Josef av Calasanz' ånd. Han måtte først overvinne motstanden fra foreldrene, som hadde andre planer for ham.

Han sluttet seg i 1850 til kongregasjonen «Fattige ordensprester av Guds Mor for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister, som ble grunnlagt av i Josef Calasanz i Trastevere i Roma i 1597. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. De var de første prester som underviste i skoler for barn.

Emmanuel trådte inn i ordenens novisiat San Fernando i Madrid i 1850, og han ble ikledd ordensdrakten den 5. desember samme år. Han tok ordensnavnet Faustinus av Inkarnasjonen (Faustino de la Encarnación). I 1853 avla han sine evige løfter, i 1855 ble han diakonviet, og den 8. mars 1856 ble han presteviet i sognet San Marcos i Madrid av biskopen av Burgos Osma.

Hans første undervisningspost var i Guanabacoa på Cuba, invitert av den hellige Antonius Maria Claret. Piaristenes nærvær på øya var av stor interesse for den spanske regjeringen, som gjerne ville ha en hånd med i utdannelsen av de fremtidige lederne på Cuba, som da fremdeles var spansk koloni. På Cuba begynte Faustinus sine studier i botanikk.

I løpet av sitt lange liv som piarist, nesten femti år viet til undervisning, ble han deretter sendt til skoler i Getafe, Monforte de Lemos, Celanova, El Escorial og Sanlúcar de Barrameda. Han underviste i latin, historie, algebra, geometri, retorikk, geografi, jordbruk, fysikk og kjemi, naturhistorie, hygiene og fransk. Han tilbrakte mange timer i skriftestolen og var berømt for sin tålmodighet og kloke råd. Hele hans liv var viet kjærligheten til Gud og til lærdom.

Faustinus var overbevist om at «de som ønsker å undervise, trenger å lære», så han arbeidet utrettelig og forberedte seg daglig omhyggelig for å oppfylle sin misjon innen utdanningen. Gud hadde gitt ham en spesiell kjærlighet til de unge og en følsomhet som gjorde ham i stand til å møte dem med vennlighet, å kjenne dem og å søke deres beste. Skolen var stedet hvor han møtte Herren, som han elsket og tjente i barna. Gjennom fromhet og lærdom åpnet han horisonter av kultur for dem, oppmuntret dem og lærte dem å elske det som er sant, edelt og opphøyd.

Han kombinerte vitenskaplig forskning med sitt kall som utdanner. På Cuba la han merke til innbyggernes bruk av planter som medisiner. Han begynte å studere deres helbredende virkninger, og han mente at planter var Forsynets botemidler mot sykdom. Han fortsatte disse studiene da han vendte tilbake til Spania. Mellom 1861 og 1869 var han i Getafe. Han fremstilte medisiner og kurerte mange av de syke som konsulterte ham. I 1872 ga byrådet i Sanlúcar de Barrameda ham i oppdrag å analysere de helbredende egenskapene til vannet i byens kilde. Han fremstilte en medisin som i 1922 fikk navnet Miguez, og Miguez-laboratoriet i Getafe er et av hans store bidrag til samfunnet.

I Sanlúcar de Barrameda møtte han kvinners analfabetisme og marginalisering, og siden han var oppmerksom på deres betydning i familien og samfunnet, følte han et inntrengende behov å bidra til kvinners menneskelige og kristne utvikling, spesielt de svært fattige. Dette inspirerte ham til den 2. januar 1885 å grunnlegge søsterkongregasjonen «Calasanz-instituttet Den Gode Hyrdinnes Tjenerinner», Instituto Calasancio de Hijas de la Divina Pastora, for utdannelsen av barn og fattige jenter.

Faustinus viste stor klokskap i deres dannelse og innpodet i deres liv en ånd av bønn, ydmykhet, enkelhet og en sterk kjærlighet til Maria, slik at hun som mor og hyrdinne kunne være en modell for deres kall til å tjene de unge og ydmyke.

Lydighetsløftet krevde at han i 1888 forlot sin nystiftede kongregasjon for å reise til Getafe, hvor han tilbrakte sine siste 37 år. Men p. Faustino visste at hvis den var Guds verk, ville den overleve. Kongregasjonen ekspanderte da også til Andalucía, Castilla og Galicia, og han hadde gleden av å se nye grunnleggelser i Chile og Argentina.

Faustinus døde den 8. mars 1925 i Getafe, nesten 94 år gammel.

Den 21. desember 1992 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 25. oktober 1998 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 8. mars.

av Webmaster publisert 03.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:55