Den hellige Fotios av Moskva (d. 1431)

Den hellige Fotios (gr: Φωτιος, ru: Fotij; Фотий) ble født en gang på 1300-tallet i byen Monemvasia (Malvasia) på Peloponnes i Hellas. Allerede som tenåring gikk han i kloster og mottok tonsuren under den eldste Akakios, som senere ble metropolitt av Monemvasia. I 1408 var Fotios hos patriarken i Konstantinopel i kirkelige affærer, og mens han var der, kom spørsmålet opp om en besettelse av det russiske primassetet etter at den hellige Kyprian av Moskva (1376-1406) var død i 1406. Patriark Matteus Is (1397-1410) valg falt på Fotios, som var kjent for sin lærdom og sitt hellige liv. Den 1. september 1408 ble Fotios utnevnt til metropolitt, og året etter kom han til Russland.

Primas for den russiske kirken var metropolitten av Kiev (i dag hovedstaden Kyjiv i Ukraina). I 1305 ble setets administrative senter flyttet til Vladimir, og senere ble det flyttet til Moskva. Til tross for flyttingen var metropolittene offisielt kjent som «metropolitt av Kiev og Hele Russland» helt til etableringen av autokefali under den hellige metropolitt Jonas (1448-61) i 1448.

Fotios dro først til Kiev og oppholdt seg der fra september 1409 til februar 1410. I denne tiden konsentrerte han seg om å ordne forholdene i de sørligste bispedømmene i den russiske kirken, som da befant seg på territoriet til fyrstedømmene Litauen og Russland. Metropolitten forsto raskt at metropolittens trone, det åndelige senteret for det kirkelige liv i Russland, ikke kunne forbli i området rundt Kiev, hvor alt i stadig økende grad falt inn under avhengighet av det katolske Polen. Påskedag 1410 kom han til Moskva og fulgte eksempelet fra tidligere metropolitter og flyttet residensen dit.

I 22 år arbeidet Fotios i den vanskelige tjenesten som erkepastor for den russiske kirken. Han levde med kriger, interne stridigheter og plyndringstokt fra tatarene, men visste å fremme den åndelige betydningen og den materielle velstanden for kirkene under setet i Moskva. Gunstige forhold i kirken tillot Fotios å gi stor hjelp til den stadig mer forarmete patriarken av Konstantinopel og å styrke den internasjonale stillingen til den russisk-ortodokse kirke og det russiske riket.

Men ortodoksiens fiender prøvde mer enn en gang å få satt en stopper for Fotios' kirkelige og patriotiske tjeneste. Våren 1410, da Fotios kom til Vladimir fra Moskva, innledet khan Edigei, som i to år hadde lagt denne delen av Russland øde, et nytt angrep med formål å ta metropolitten selv til fange. En tatargruppe erobret plutselig og raskt Vladimir, men Gud berget sin helgen. For kvelden før hadde han intetanende dratt til klosteret Svjato Ozersk («Den hellige sjøen») utenfor byen. Da tatarene forsøkte å jakte på ham, gjemte han seg i en liten bosetting omgitt av utilgjengelige sumper ved elven Senega. Der ble han værende i tre måneder inntil storfyrsten av Moskva sendte bud etter ham. Da de rasende tatarene ikke var i stand til å fange metropolitten, plyndret de Vladimir, spesielt Dormisjonskatedralen. Katedralens dørvokter Patrikios (ru: Patrikij) gjennomled fryktelig tortur og aksepterte martyrdøden fra de plyndrende tatarene, men han avslørte ikke hvor kirkens hellige gjenstander og skattkammer var gjemt.

Takket være metropolitt Fotios' anstrengelser ble den russiske kirkens kanoniske enhet gjenskapt. Det separate litauiske metropolittsetet, som var etablert av storfyrst Vytautas den store av Litauen (1401-30) for de sørlige og vestlige eparkiene (bispedømmene), ble oppløst i 1420. Samme år visiterte Fotios de returnerte eparkiene og hilste flokken med en instruerende encyklika. Den kloke og lærde hyrden etterlot seg mange instruksjoner og brev. Av stor teologisk betydning var hans fordømmelse av Strigolniki-kjetteriet, som hadde oppstått i Pskov før hans tid. Gjennom hans innsats ble det satt en stopper for heresien i 1427.

Blant de viktige kirkehistoriske kildene som ble samlet av Fotios er hans «Rituale for valg og installering av biskoper» (1423), «Preken om viktigheten av presteembetet og pliktene til kirkelige tjenere» og hans «Åndelige testamente», hvor han forteller om sitt liv. Et annet av hans store verker var samlingen under hans veiledning av den Allrussiske krøniken (Obsjtsjerusskie letopisi) rundt 1423.

Den 20. april 1430 ble den hellige erkepastoren informert av en engel om sin tilstundende død, og han døde fredfullt på festen for «Plasseringen av Guds Mors kappe», en ortodoks fest til minne om plasseringen av Guds Mors kappe i den vakre kirken St. Maria av Blachernæ (gr: Theotókos tón Blakhernón, Θεοτòκος τών Βλαχερνών) i forstaden Blachernæ (Blakhernai) til Konstantinopel i 458, den 2. juli 1431.

Under byggingen av den nye Dormisjonskatedralen (Marias innsovning) av stein i Kreml, under metropolitt Filip I (1464-73) og storfyrst Ivan III (1462-1505), ble de intakte relikviene av de hellige hierarkene Kyprian, Fotios og Jonas avdekket og skrinlagt den 27. mai 1472. Denne translasjonen feires den 27. mai. Deres relikvier hviler fortsatt i denne katedralen. Fotios' individuelle minnedag er dødsdagen 2. juli. To av Fotios' sakkoi (kapper) er bevart i Heraldikkpalassset i Kreml i Moskva.