Den hellige Frideswida av Oxford (~680-727)

Skytshelgen for byen og universitetet Oxford

Den hellige Frideswida (eng: Frideswide; gml. eng: Fris, Fritheswith; lat: Fredeswinda; fr: Frévisse) ble født på 600-tallet, angivelig i Oxford, som da lå i Mercia i England. Selv om hun er skytshelgen for byen og universitetet Oxford, er det lite som kan sies med sikkerhet om henne. Den eldste bevarte biografien om henne stammer fra 1100-tallet, men nyere historisk og arkeologisk forskning har klargjort hennes bakgrunn og noen detaljer i den tradisjonelle legenden. Frideswida var nesten samtidig med den hellige Beda den Ærverdige, men generelt vet vi mindre om områdene ved grensen mellom Wessex og Mercia enn om Northumbria.

Det synes nå sikkert at territoriet som i dag er det vestlige Oxfordshire, sent på 600-tallet ble styrt av en underkonge under kongeriket Mercias overherredømme. Denne underkongen (subregulus) het Dida (Didan, Didian) av Eynsham, og han og hans hustru Safrida var Frideswidas foreldre. Dida utrustet klosterkirker i Eynsham, Bampton og Oxford. Frideswida var den første abbedissen i dobbeltklosteret St. Mary's for munker og nonner i Oxford, og det lå der hvor kollegiet og katedralen Christ Church nå ligger. Rundt disse bygningene vokste byen Oxford frem.

Legenden, som er nedskrevet av historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) fra en versjon som tilskrives Robert av Cricklade, som da var prior i Oxford, sier at Frideswida var en prinsesse som ønsket å bli nonne og avla et løfte om evig jomfruelighet. Men hun ble oppvartet av en lokal prins «Algar» – egentlig den senere kong Ethelbald av Mercia (716-57). For å unngå ekteskap, flyktet Frideswida hjemmefra og lå i dekning i tre år på et sted like ved dagens Oxford som heter Binsey. Prins Algar ble midlertidig slått av blindhet, men han ble helbredet i Bampton gjennom hennes forbønner, og da lot han henne i fred.

Det er verdt å merke seg at Oxford, Bampton og Binsey alle ligger ved Themsen. Mens Frideswida levde, var Thames Valley under kontroll av Mercia til tross for den tidlige betydningen til Dorchester, en grenseby i Wessex som var evangelisert av den hellige Birinus. Frideswidas kloster i Oxford ble tidlig en viktig landeier i området. Hun døde i 727 (eller rundt 735) i sitt kloster og ble gravlagt der.

Dessverre ble det meste av klosterets tidlige papirer ødelagt i 1002, da kirken ble satt i brann mens mange skandinaver hadde søkt tilflukt der inne. Dette forsøket på en massakre ble utløst av det beryktede dekretet utstedt av kong Ethelred II den Rådville (978-1016). Eksistensen av hennes skrin er formelt attestert av skriftet On the Resting-Places of the Saints i 1004. Tidlig på 1100-tallet ble klosteret gjenetablert for augustinerkorherrene, og hennes skrin der var et viktig valfartsmål. Hennes eldste biografi stammer fra denne tiden. Det ble foretatt en høytidelig translasjon av hennes relikvier til et nytt skrin i klosterkirken den 12. februar 1180 i nærvær av den hellige erkebiskop Theobald av Canterbury (1139-61) og kong Henrik II av England (1154-89). Et enda større skrin ble bygd hundre år senere og det ble foretatt en ny translasjon i 1289.

Frideswidas minnedag er 19. oktober, og den feires i erkebispedømmet Birmingham, som inkluderer Oxford. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes kult ble styrket da hun i 1440 formelt ble utnevnt til skytshelgen for universitetet i Oxford av erkebiskop Henry Chichele av Canterbury (1414-43). To ganger i året holdt universitetet en høytidelig fest til hennes ære og kom for å ære hennes skrin, og det var muligens denne akademiske forbindelsen som inspirerte valget av de hellige Hilda av Whitby og Katarina av Alexandria som motiv for blyglassvinduene i kapellet for hennes skrin.

Før den generelle oppløsningen av de engelske klostrene under reformasjonen stengte kardinal Wolsey i 1525 Frideswidas kloster med pavens tillatelse for å sørge for inntekter til sitt kollegium, Cardinal College (nå Christ Church), som han bygde på samme sted. Klosterkirken ble kollegiets kapell, og under byggingen ble to buer av vestskipet revet, men Frideswidas skrin ble ikke rørt. I 1538 ble det imidlertid plyndret av kong Henrik VIII (1509-47)s kommisjonærer, men noen katolikker tok vare på Frideswidas bein. I 1546 ble denne kirken katedral for det nye bispedømmet Oxford, noe den fortsatt er – for øvrig Englands minste katedral. Frideswidas skrin ble restaurert under den katolske dronning Maria Tudor (den Blodige).

Men i 1558 ble skrinet vanhelliget i et ekstremt utbrudd av fanatisme da den kalvinistiske teologen James Calfhill bestemte seg for å få stoppet kulten. Han gravde opp Fridaswidas bein og blandet dem sammen med beina av Catherine Dammartin, hustru til den zwinglianske teologen Peter Martyr Vermigli, tidligere augustinerkannik og senere kongelig teologiprofessor (han led ikke martyrdøden, men var oppkalt etter den katolske Peter Martyr av Verona). Teologen laget en ny gravskrift: Hic jacet religio et superstitione, «Her ligger religion sammen med overtro». I dag er stedet hvor Frideswidas relikvier hviler, markert med fire elegante lysestaker i Christ Church. Relikvier av henne befinner seg også i abbediene Reading og New Minster (Winchester) og St. George's Chapel i Windsor.

I moderne tid har deler av skrinet blitt rekonstruert av rester som ble oppdaget i en brønn i Christ Church, og det tiltrekker seg fremdeles pilegrimer, spesielt på hennes minnedager 19. oktober og 12. februar – den siste er en translasjonsfest. Det er ikke forklart hvordan denne lokale helgenen kom til å få en kult i landsbyen Bomy i bispedømmet Thérouanne midt i Artois i Nord-Frankrike under navnet Frévisse. I kunsten avbildes hun som nonne med krone, abbedissestav og septer og med en okse ved siden av seg. På noen bilder blir hun rodd ned Themsen av en engel sammen med sine to søstre.