Den hellige Fransiska av Roma (1384-1440)

Den hellige Fransiska av Roma (it: Francesca Romana) ble født som Francesca de Bussi eller Francesca Bussa de'Leoni i 1384 i Trastevere i Roma. Hun tilhørte en rik, men from familie i det romerske aristokratiet. Hennes foreldre var Paolo Bussi og Jacobella dei Roffredeschi, og hun var i slekt med de store romerske adelsfamiliene Orsini, Savelli og Mellini. Fra moren arvet hun et stille gemytt og en from hengivenhet til Gud, mens hun fra faren arvet en sterk vilje.

Fransiskas mor pleide å gå i kirken Santa Maria Nuova, som ble betjent av benediktinermunker fra Monte Oliveto, og hun betrodde sin datters opplæring og åndelige veiledning til en av dem, Dom Antonio di Monte Savello. Han skulle bli Fransiskas veileder i 35 år.

Helt fra Francesca var liten ønsket hun å bli nonne og diskuterte det med Dom Antonio, som skrev en regel for henne for en asketisk levemåte. Da hun var 11 år, ba hun om foreldrenes tillatelse til å følge sitt kall, men hun fikk blankt avslag. Hennes far hadde allerede arrangert at hun skulle gifte seg med Lorenzo Ponziani, en ung mann som kom fra en like rik og aristokratisk familie, og ingen trygling kunne få ham til å gå fra sitt løfte. Dom Antonio ga henne det råd å akseptere situasjonen som villet av Gud, og hun ga etter for foreldrenes ønske og giftet seg med Lorenzo i 1396 i en alder av knapt 13 år.

Fransiska gjorde sitt beste for å glede sin mann og sine svigerforeldre, men med tungt hjerte. I samme hus bodde hennes manns eldre bror Paluzzo og hans hustru, Vanozza. En dag fant Vanozza den yngre svigerinnen gråtende. Fransiska ble avvæpnet av hennes sympati, og snart utvekslet de hemmeligheter. Vanozza ville også ha foretrukket å vie seg helt til Gud. Da Fransiska så uventet oppdaget en sjelefrende i mannens familie, fikk hun motet tilbake. Sammen la de to unge fruene planer for den beste utveien for dem begge: De skulle leve i sine ekteskap med den ytterste sjenerøsitet og vokte sin indre hellighet ved å praktisere bønn, bot og almisser. Det vennskapet som begynte på denne måten, skulle komme til å vare i 38 år.

Fra unge år var Fransiska disponert for askese, med en sterk følelse for andres lidelser, og tilbakevendende pestepidemier og borgerkrig ga henne vidt spillerom for nestekjærlig aktivitet. De to svigerinnene viet seg til å lindre situasjonen for Romas fattige, spesielt i sykehusene. Fransiska fikk en alvorlig sykdom, og under den skal hun ha hatt en visjon av den hellige Alexius. Etter at hun kom seg etter sykdommen, besøkte hun og svigerinnen regelmessig hospitalet Santo Spiritu, hvor de hjalp til med å pleie de syke og dele ut almisser. Fransiska skriftet hver uke til Don Antonio og gikk deretter til kommunion. Hjemme laget svigerinnene et oratorium hvor de kunne be i stillhet så snart de var ferdige med sine plikter. Deres svigermor syntes at dette var en underlig oppførsel og ivret for at de skulle sette av mer tid til rekreasjon, og krevde til og med støtte fra sine sønner i saken. Imidlertid hadde verken Paluzzo eller Lorenzo noen lyst til å påtvinge morens ideer på sine koner, som de hadde lært å elske og ære.

I 1400 fødte Fransiska det første av fire (seks?) barn, Giovanni Battista. Vi kjenner navnet på to til: Giovanni Evangelista (1404-11) og Agnes (1407-13). I 1401 tok Fransiska over ansvaret for hele husholdet etter at svigermoren, donna Cecilia, døde. Hun prøvde å innvende at Vanozza var gift med den eldste broren, men både svigerfaren, don Andrea (Andreazzo), og Vanozza insisterte på at hun var best egnet. Deres tillit viste seg riktig, for Fransiska var vennlig, men fast, høflig og metodisk, oppmerksom på tjenernes behov, spesielt de åndelige, og hun var elsket av alle. Hun hadde i det hele tatt en enestående evne til å vekke kjærlighet og beundring hos alle som kom i kontakt med henne. Hun tillot ingenting, ikke en gang hennes fromhetsøvelser, å komme mellom henne og hennes plikter. I alle de 40 årene hun bodde sammen med sin mann var det aldri den minste disputt eller misforståelse mellom dem.

Fransiskas første og kanskje eneste uenighet med svigerfaren skjedde i 1402, da Roma var rammet av sult og pest på grunn av krigene mellom hertugen av Anjou og Ladislas Durazzo, som begge var ute etter å sikre seg kongeriket Napoli. Familien Colonna, som var fiender av paven, utnyttet situasjonen og angrep Roma, og de stanset matvareleveransene til byen. Familien Ponziano var godt utstyrt, og Agnes ga ordre til at ingen fattig som henvendte seg til palasset og ba om mat, skulle avvises. Don Andreazzo Ponziano var forferdet over hvor liberal svigerdatteren var og trodde han kunne stoppe det ved å bare la det være igjen bare så vidt nok til familien i kjelleren. Da gikk Fransiska og Vanozza ut i gatene for å tigge på vegne av de fattige som de ikke lenger kunne hjelpe med sine egne ressurser. Fransiska solgte til og med sine juveler for å hjelpe ofrene for pesten.

Fransiska var tyve år da hennes andre sønn, Giovanni Evangelista, ble født, og tre år senere fødte hun datteren Agnes. Hun tillot ingen andre å ta seg av barna, så ivrig var hun etter å innpode dem fra tidlig alder fromme og disiplinære vaner.

I 1408 ble Roma okkupert av troppene til Ladislas av Napoli (1386-1414). På den tiden var det to paver, den rettmessige Gregor XII (1406-15) i Roma og motpaven Benedikt XIII (1394-23) i Frankrike. Ladislas var ennå alliert med den rettmessige paven, men snart ble bildet enda mer komplisert. De fleste av kardinalene fra begge sider sviktet «sine» paver og kom sammen i Pisa i 1409 og valgte sin egen pave, Alexander (V) (1409-10). Da reformkonsilet i Pisa ikke fikk den nødvendige anerkjennelse i Kirken, blir Alexander i dag regnet som motpave. Så lenge konsiliarismen var gjeldende i kirkehistorien, ble han og etterfølgeren Johannes (XXIII) regnet som rettmessige paver, og enda i dag kan man finne pavelister hvor de er tatt med. Deres krav på å være autentiske paver diskuteres fortsatt, og noen historikere gir dem kompromisstittelen «konsilpaver».

Ladislas utnevnte den brutale grev Troja til guvernør for Roma. Siden Ponziani-familien var fremstående tilhengere av konsilpavene, ble deres hus i Roma og eiendommene i Campania plyndret i 1409. For å svekke pave Gregor XII ekskommuniserte Alexander Ladislas, innsatte Ludvig II av Anjou († 1417) i hans kongedømme og sendte en hær kommandert av Ludvig og Baldassare Cossa mot Roma. Ekspedisjonen hadde først suksess, men inntok byen først etter en lang beleiring i januar 1410. Roma ble slagmark, og i et av sammenstøtene ble Lorenzo stukket ned. Han ble båret hjem til Fransiska, og hun reddet hans liv med sin hengivne pleie.

Troja bestemte seg for å forlate Roma etter å ha latt sin vrede gått ut over de viktigste støttespillerne til konsilpaven Alexander. Blant disse var familien Ponziani. Han arresterte ikke bare Paluzzo, men krevde også lille Giovanni Battista som gissel, og truet med å drepe onkelen hvis ikke nevøen ble utlevert til ham. Fransiska ble drevet nesten til vanvidd og ba om Dom Antonios råd, og han rådet henne til å gi etter. Lik Abraham som plasserte Isak på offerbålet ga Fransiska selv sin sønn til grev Troja, og deretter flyktet hun inn i kirken Ara Coeli, hvor hun la seg på golvet foran statuen av Jomfru Maria. Troja ga gutten til en av sine offiserer, som satte seg opp på hesten. Den nektet å røre seg, og da han skiftet hest, skjedde det samme. Til slutt ble gutten levert tilbake til moren, men ikke for lang tid.

Konsilpaven Alexander V døde i 1410, og Johannes (XXIII) ble valgt til hans etterfølger. Ved hjelp av Ludvig av Anjou drev han Ladislas ut av Roma, men Ludvig trakk seg tilbake litt for fort da Ladislas lot som om han ville ha fred, og byen ble igjen plyndret. Ponziano-palasset ble lagt i ruiner og Lorenzo måtte søke tilflukt et annet sted og etterlot alt i Roma i Fransiskas varetekt. Giovanni Battista ble igjen tatt, men han klarte senere å flykte og slutte seg til faren i eksil.

Vanozza, Fransiska og de andre barna bodde i et hjørne av palasset, men sult og pest herjet nok en gang. Ponziano-familiens gårder og vinmarker var ødelagt og arbeiderne drept, slik at lagrene begynte å tømmes. Til tross for sin egen smerte over skjebnen til sin eldste sønn åpnet Fransiska et hospital i palasset og brakte inn ofrene for pesten, som hun og Vanozza pleide. I 1413 (?) døde Giovanni Evangelista i pesten, og hans søster Agnes døde to år senere. Men Fransiska fortsatte og bar byrdene med disse sorgene i tillegg til et liv i streng bot. Hun og Vanozza dro personlig til familiens vinmarker og samlet bunter av ved for brensel, som de delte ut blant de fattige. Det var da Fransiska begynte å utøve sine bemerkelsesverdige helbredende gaver, og historiene om rundt seksti av helbredelsene ble skrevet ned til hennes helligkåringsprosess. Hun tilskrev sine spesielle gaver til det konstante nærværet av sin skytsengel, som var synlig for henne, men ingen andre.

Orazio Gentileschi: The Vision of St Francesca Romana (1615-19), Galleria Nazionale delle Marche, Urbino.

Fransiska selv ble smittet av pesten i 1414 og var syk i flere måneder. Da mottok hun visjoner av helvete, som hun senere ikke kunne snakke om uten å gråte. Hun forutså også slutten på Det store skismaet. Ladislas døde i august 1414, og da ble konsilet i Konstanz innkalt, og det avsatte alle tre pavene, legitime eller ikke. Deretter ble Martin V (1417-31) valgt til ny pave. Freden ble gjenskapt og Lorenzo og Battista kunne i 1414 vende tilbake. Lorenzo var da en knekket mann, som hans hustru med friskt mot tok omsorg for.

Fransiska fortsatte å drive hospitalet i palasset og den daglige sankingen av ved. Hun hadde nå større autoritet og en større innflytelse over sine medborgere i Roma. Hennes blotte nærvær brakte en velsignelse, og mange omvendelser ble tilskrevet henne. Den som berørte henne nærmest, var svigerdatterens omvendelse.

Det var Lorenzos største ønske å se sønnen Giovanni Battista gift og etablert før han døde, så han valgte en vakker jente ved navn Mobilia for ham. Hun var en uerfaren og temperamentsfull ung kvinne som hadde blitt oppdratt svært strengt, men som betraktet ekteskapet som en frigjøring. Hun viste seg å ha et voldsomt og overlegent temperament og utviklet en stor forakt for Fransiska, hennes sjuskete klær og arbeidet blant de fattige. Hun klaget over svigermoren til sin mann og hans far, og hun latterliggjorde henne offentlig. Men midt i en bitter tale ble hun slått av en plutselig sykdom, som hun ble pleid gjennom av svigermoren. Fransiskas godhet gjorde at forakten ble forvandlet til kjærlighet, og fra da av prøvde hun å etterligne sin hellige svigermor.

Lorenzos helse var nå ødelagt, og han ble fullstendig avhengig av sin hustru, mens han så at hennes liv var så totalt viet til Gud at hans egne krav på henne ble ubetydelige. Han friga henne fra sine ekteskapelige forpliktelser, og tryglet henne bare om ikke å forlate palasset, men fortsette å bo der. Dette gikk hun med på, selv om en plan om å etablere et religiøst selskap av likesinnede kvinner allerede hadde begynt å ta form.

På den tiden var Fransiska blitt berømt i Roma. En del romerske kvinner samlet seg om hennes ideal av selvfornektelse og gode gjerninger «i verden», og gjorde som henne og solgte smykker og verdifulle eiendeler for å sørge for de trengende. Fransiska organiserte dem i et fellesskap den 15. august 1425. Planen ble støttet av hennes veileder, Dom Antonio. De sto under den hellige Benedikts regel, men avla ingen løfter og var ikke underlagt klausur, men levde et felles liv. Deres liv skulle være totalt viet til barmhjertig arbeid, alltid støttet av bønn og lesning. Åtte år senere opprettet hun en kommunitet ved kirken Santa Maria Nuova i forening med benediktinermunkene på Monte Oliveto, olivetanerne (Ordo Sancti Benedicti Montis Oliveti – OSBOliv).

Denne kommuniteten ble olivetanernes kvinnelige gren, og Fransiska kalte den Compagnia delle Oblate del Monastero Olivetano di S. Maria Nuova. Deres medlemmer ble først kjent som oblater av Maria, senere som «Oblater av Tor de'Specchi» (Nobili Oblati di Tor de'Specchi), det hus som de bodde i fra 1433. De kalles også Benediktineroblater. Pave Eugenius IV (1431-47) approberte kongregasjonen den 4. juli 1433. Fransiska tilbrakte all den tid hun kunne avse etter sine huslige plikter sammen med oblatene. Hun tillot dem aldri å kalle henne grunnleggerske, men insisterte på at alle skulle være underlagt Agnes de Lellis, som hadde blitt valgt til den første superior.

I 1436 døde Lorenzo etter førti års ekteskap uten en eneste krangel. Fransiska var nå uten familiære bånd og trakk seg på den hellige Benedikts festdag tilbake til Tor de'Specchi. Agnes de Lellis insisterte straks på å trekke seg fra sitt embete, og Fransiska ble valgt til ny superior til tross for sine protester. Hun var deretter kommunitetens leder de fire siste år hun hadde igjen. Hennes liv ble nå levd enda nærmere Gud. Hun kunne ikke øke sin askese, siden hun lenge hadde levd utelukkende av tørt brød og av og til grønnsaker. Visjoner og ekstaser kom hyppigere, og hun tilbrakte noen ganger hele natten i bønn.

Fransiskas biografer forteller om mange spesielle opplevelser i hennes liv: Merkelige sykdommer, mystiske erfaringer, åpenbaringer, besøk av verneengler – noen av dem reiser historiske og teologiske problemer av ikke liten vanskelighet. Den mest berømte er hennes kontinuerlige visjon av sin verneengel i 23 år, usynlig for andre. Hun har uomtvistelig vært en religiøs kraft i Roma, og spesielt pave Eugenius IV hadde stor respekt for henne.

Den 3. mars 1440 ble hun kalt til svigerdatteren Mobilias sykeleie. Hun følte seg ikke helt bra selv heller, så hun ville utpå kvelden vende barføtt tilbake til klosteret. Men da hun svimmel av feber og utmattelse møtte Dom Matteoti, som hadde etterfulgt Dom Antonio som hennes veileder noen år tidligere. Han så hvor dårlig hun var og ba henne vende tilbake til sønnens hus. Det ble snart klart at hun var døende, men hun holdt ut i syv dager.

Om kvelden den 9. mars lyste hennes ansikt opp av et overjordisk lys og hun sa sine siste ord: «Engelen har fullført sitt arbeid. Han kaller på meg om å følge ham». Så døde Fransiska i Palazzo Ponziani, der hun hadde tilbrakt 40 år. Hun ble gravlagt i kirken Santa Maria Nuova fra 900-tallet, som etter hennes helligkåring heter Santa Francesca Romana. Der hviler fortsatt hennes relikvier. Kirken ble straks åstedet for utallige helbredelser. I vår tid feires det nesten daglig flere brylluper i denne vakre kirken mellom Forum Romanum og Colosseum.

Flere måneder etter hennes død ble graven åpnet for å legge hennes legeme i et monument som Baptista, Mobilia og flere romerske adelsmenn hadde bygd til hennes ære. Hennes legeme ble da funnet like friskt og utsondret den samme vellukt som man hadde merket før hennes død. To århundrer senere, i 1638, ble graven åpnet i forbindelse med byggearbeider i kirken Santa Maria Nuova. Bare skjelettet ble funnet ved den anledningen, og de oppbevares i et relikvar av krystall over alteret i krypten, som ble bekostet av Agatha Pamphili, søster av pave Innocent X (1644-55), som også var en oblat av hennes orden.

Allerede ett år etter hennes død begynte helligkåringsprosessen. Hun ble helligkåret den 29. mai 1608 av pave Paul V (1605-21). I bullen slås det fast at hennes bønner og lidelse bidro til å lege det vestlige skisma (1378-1449) og få en slutt på pavens opphold i Avignon. Hun ble i 1925 sammen med de hellige Kristoforos og profeten Elias med ildvognen utropt til skytshelgen for bilister av pave Pius XI (1922-39), muligens på grunn av hennes verneengel, for lyset fra ham gjorde at hun kunne se om natten. Romerne kaller henne «Ceccololla» eller med kjælenavnet «Cecco».

Hennes minnedag er 9. mars og hennes navn står i Martyrologium Romanum. På denne dagen blir biler velsignet over hele Roma. Den kommunitet hun grunnla, blomstrer stadig, og det tidligere Palazzo Ponziano er blitt et senter for pilegrimer. Det heter nå Case degli Esercizi Pii. Hennes biografi ble skrevet av Giovanni Matteotti, som var hennes skriftefar i de ti siste årene av hennes liv. Hun avbildes i svart drakt med hvitt slør, ofte sammen med sin verneengel. Ofte bærer hun en kurv med mat.