Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Fulgentius av Ruspe (~468-533)

Minnedag: 1. januar

Den hellige Fulgentius (egentlig Fabius Claudius Gordianus Fulgentius) ble født ca 468 i Thelepte i Nord-Afrika i en fornem familie av senatorrang fra Kartago. Farfaren Gordianus var senator i Kartago, men ble fratatt sine eiendommer da de arianske vandalene under kong Geiserik (428-77) okkuperte Nord-Afrika ca 440. De drev forfølgelse av katolikker, og Gordianus ble forvist til Italia. Etter hans død vendte hans to sønner tilbake til Afrika. Deres hus i Kartago var gitt til en ariansk prest, men de reddet noe eiendom i provinsen Byzacena, og i byen Thelepte i Byzacena ble Fulgentius født.

Hans far Claudius døde tidlig, men hans mor Marina lærte ham gresk, som han skulle komme til å snakke som en innfødt, og latin. Han fikk en glimrende utdannelse og var også praktisk, og han fikk stor anerkjennelse for den måten han drev familieforretningene på og for den respekt han alltid viste sin mor. I ung alder ble han utnevnt til stattholder for Thelepte og skatteoppkrever i Byzacena, men han ga snart opp denne karrieren, trett av verdslig liv. Han ble trukket mot klosterlivet, oppmuntret av å lese den hellige Augustins preken over salme 36, svært opptatt av menneskelivets flyktige natur.

Han henvendte seg ca 490 til biskop Faustus, som hadde blitt fordrevet av den arianske kong Hunerik og hadde grunnlagt et kloster i Byzacena. Faustus syntes at 22-åringen fysisk var for svak til strengheten i det monastiske liv, og han prøvde å få ham fra tanken, men han ble overtalt til å ta ham opp på prøve. Til tross for sin berømte respekt for sin mor ser det ikke ut til at han konsulterte henne om denne avgjørelsen, som opprørte henne veldig. Hun løp til klosterporten og påpekte at Kirken var forutsatt å skulle beskytte enker, så hvorfor hadde de stjålet hennes sønn fra henne? Men hennes bønnfallelser hadde ingen virkning, og tidligere beretninger kaller dem bare en stor prøvelse for biskopen! Fulgentius ble bekreftet i sitt kall og overga alt sitt jordiske gods til moren og etterlot sin yngre bror til å bli forsørget av henne.

Nye forfølgelser tvang Faustus til å flykte igjen i 493, og han ga Fulgentius det råd å dra til et nærliggende kloster. Der gjorde abbed Felix ham til med-abbed og betrodde ham bestyringen av klosterets verdslige affærer og samarbeidet harmonisk med ham mens han selv tok seg av klosterets åndelige misjon. I 499 ble de to igjen tvunget til å flykte for ariansk-inspirerte forfølgelser og invaderende numidiere til Sicca Veneria, en by i den prokonsulære provinsens i Afrika (Africa Proconsularis). Der fikk en ariansk prest dem arrestert og torturert fordi de forkynte den nikenske ortodokse læren om Kristi to naturer. De nektet å oppgi Kirkens tro, og ble da sluppet fri.

Fulgentius planla å reise til Egypt og møte munkene i ørkenen der, ettersom han hadde lest den hellige Johannes Kassians Institutiones og Collationes. Sammen med en ledsager ved navn Redemptus gikk han om bord på et skip til Alexandria i Kartago. Men da de kom til Syrakus på Sicilia, fikk han vite av den hellige biskop Eulalius at Egypt var under kontroll av kjettere, så han slo fra seg planen. I stedet ble han noen måneder hos Eulalius, og deretter søkte han råd hos en landflyktig biskop fra sin egen provins, som levde som munk på en liten øy utenfor kysten av Sicilia. Han fikk det råd å vende tilbake til sitt eget kloster, men «ikke å glemme apostlene». Derfor dro han i 500 på valfart til Roma for å be ved apostlenes graver.

Han vendte tilbake til Byzacena, hvor en adelsmann ga ham land hvor han bygde et kloster som han ble abbed for, men selv bodde han som eremitt i en celle i nærheten. Men han trakk seg som abbed for å leve et mer skjult liv i et stort og strengt kloster som blomstret på en klippefull øy. Her arbeidet, leste og mediterte han. Han var en dyktig skriver, og kunne lage vifter av palmeblader. Men Felix nektet å gå med på tapet av sin med-abbed, og han fikk biskop Faustus til å gjøre krav på Fulgentius som sin egen munk og å beordre ham å vende tilbake til Felix. Biskopen sikret at han fortsatte som abbed ved å vie ham til prest.

På den tiden var mange bispeseter blitt vakante fordi den arianske kong Trasimund (496-523) forbød utnevningen av ortodokse biskoper, selv om han ikke var en så grusom forfølger som sine forgjengere Geiserik og Hunerik. I 508 møttes de biskopene som var i stand til det, og bestemte at dette forbudet måtte omgås, og det ble vedtatt at valg skulle gå samtidig og i det stille i alle vakante bispedømmer før myndighetene fikk tid til å treffe preventive tiltak. Fulgentius' ry hadde spredt seg, og han ble nominert til flere av bispesetene, men han hadde flyktet og kunne ikke finnes. Da han trodde at alle utnevnelsene var foretatt, kom han frem igjen. Men i havnebyen Ruspe (Kudiat Rosfa i dagens Tunisia) var valget blitt forsinket på grunn av ambisjonene til en diakon på stedet, og Fulgentius ble straks valgt.

Mot sin vilje ble Fulgentius i 508 viet til biskop av en by han aldri hadde sett. Som biskop imponerte han alle med sin ydmykhet, askese og nestekjærlighet, og grunnla et kloster der for å fortsette sin asketiske livsstil. Han insisterte på å beholde munkedrakten, og gikk aldri med klerikale sko, men barføtt eller med sandaler. Han gjorde Felix til abbed for det nye klosteret. Men han rakk ikke å fullføre det, for han hadde knapt blitt innsatt i sitt embete før han samme år ble forvist til Sardinia av kong Trasimund sammen med de rundt 60 andre nye ortodokse biskopene. Den hellige pave Symmachus syntes synd på dem og sendte dem årlige bidrag i form av klær og penger, og et av hans brev til dem er bevart.

I Cagliari forvandlet Fulgentius et hus til et kloster og viet seg til studier. Han hadde hatt med seg noen få munker til Sardinia, og sammen med dem, to andre biskoper og deres ledsagere dannet han en kommunitet. Han var en av de yngste av de 60 landflyktige biskopene, men ble talsmann for dem, skrev brev på vegne av dem alle og skrev ofte pastorale brev for enkelte av sine kolleger som de sendte til sine hjorder. Han satte seg fore å skrive avhandlinger for opplæring av de troende i Afrika, og han skrev en rekke teologiske verker, blant annet mot arianismen.

Fulgentius' skrifter tiltrakk seg vandalkongen Trasimunds oppmerksomhet. I 515 offentliggjorde han ti spørsmål som en utfordring til de katolske biskopene og hentet Fulgentius til Kartago for offentlige diskusjoner med det arianske presteskapet. Hans svar på innvendingene mot den ortodokse lære skal angivelig ha blitt samlet i boken «Et svar på ti innvendinger», Contra Arianos liber unus, ad decem objectiones decem responsiones continens. Kongen var imponert av hans lærdom, men for å unngå en gjentakelse av dette tilbakeslaget for arianismen, beordret han at den neste lange innvendingen bare skulle leses opp for Fulgentius én gang, uten at han fikk noe skriftlig, og at han måtte svare med en gang. Fulgentius svarte da med en ny bok med en gjendrivelse av arianismen, inspirert av Augustins lære, kjent under tittelen «Tre bøker til kong Trasimund», Ad Trasimundum regem Vandalorum libri tres.

Kongen var igjen imponert, og han lot Fulgentius bli i Kartago. Men han forsonte mange med Kirken som hadde blitt gjendøpt av arianerne og hans innflytelse ble for sterk, og etter klager fra det arianske presteskapet ble han i 520 eller 518 sendt tilbake til Sardinia. Han ble satt på et skip om natten, slik at folket i Kartago ikke skulle merke at han dro. Men ugunstig vind tvang skipet å bli i havn i flere dager, og nesten hele byen klarte å ta farvel med den hellige biskopen og å motta kommunion fra hans hånd. Til en gråtende mann spådde han privat sin snarlige retur og den afrikanske Kirkens frihet.

Fulgentius ble fulgt til Sardinia av mange av sine klosterbrødre, og han fikk tillatelse av biskopen av Calaris til å bygge et nytt kloster nær Cagliari, like ved basilikaen St. Saturnin. Her styrte han over 40 munker. De ga avkall på all privat eiendom, mens abbeden så til alle deres behov med stor nestekjærlighet og diskresjon. Men hvis en munk ba om noen ting, avslo han straks og sa at en munk skulle være fornøyd med det han fikk, og at sanne munker ga avkall på egen vilje. Mens han strenghet på dette bestemte punktet ble uten tvil mildnet av hans milde natur og sjarmerende vesen.

Nesten halvparten av Fulgentius' episkopat ble tilbrakt i eksil. Men etter at kong Trasimund døde i 523, lot hans etterfølger Hilderik til slutt alle biskopene vende tilbake til sine seter, og han førte landet tilbake til ortodoksien. Nye biskoper ble konsekrert for de vakante setene. Da biskopene gikk i land i Kartago, fikk Fulgentius en entusiastisk mottakelse, og hans reise til Ruspe ble et triumftog. Han begynte straks med å reformere de mange misbruk som hadde sneket seg inn under hans lange fravær. Hans prekenkraft var så stor at erkebiskop Bonifatius av Kartago aldri hørte ham uten tårer og takket Gud for å ha gitt Kirken en så stor hyrde.

I 532 ville Fulgentius trekke seg tilbake til et avsidesliggende kloster på den lille øya Circinia (Circe) for fredfullt å forberede seg på døden, men han var så elsket av sin flokk at de kalte ham tilbake til Ruspe, hvor han døde den 1. januar 533, 65 år gammel. Folkets kjærlighet var så stor at de gravla ham inne i hans kirke, i strid med loven og skikken på den tiden. Før han døde tryglet han sitt presteskap om å tilgi ham hvis han noen sinne hadde krenket noen av dem på noe vis. En samtidig og pålitelig biografi ble trolig skrevet av hans disippel Ferrandus, diakon i Kartago.

I tillegg til de nevnte verkene er det bevart noen gode avhandlinger, prekener og brev av Fulgentius. Best kjent er boken De Fide, en beskrivelse av den sanne tro, skrevet til en viss Peter som skulle på valfart til det skismatiske Østen. De tre bøkene Ad Monimum, skrevet på Sardinia, er rettet til en venn som forsto Augustin slik at han lærte at Gud forutbestemte det onde. Noen av hans synspunkter, for eksempel om skjebnen til udøpte barn, virker sjokkerende i dag, men de var ikke uvanlige i hans område på den tiden. Han understreker at alle udøpte barn straffes med evig ild for arvesynden, at ingen kan reddes utenfor Kirken og at alle hedninger og kjettere går ubønnhørlig fortapt.

Hans siste arbeid mot semi-pelagianismen ble skrevet i Ruspe og adressert til lederne for de skytiske munkene, Johannes og Venerius: De veritate praedestinationis et gratiae Dei i tre bøker. I tillegg kan nevnes de to bøkene De remissione peccatorum. Han skrev mye om Den hellige Treenighet og Inkarnasjonen: Liber contra Arianos, Liber ad Victorem og Liber ad Scarilam de Incarnatione.

Rundt 714 ble hans relikvier flyttet til Bourges i Frankrike, hvor de ble ødelagt under Den franske revolusjon. Hans minnedag er 1. januar (tidligere 3. januar), men i Alger og på Sardinia blir han minnet den 2. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans teologiske og kontroversteologiske verker, særlig mot arianismen, regnes som svært betydningsfulle, selv om de ikke er spesielt originale.

Fulgentius av Ruspe regnes som kirkelærer i Spania, men ikke i Kirken som helhet. En kilde skriver at han muligens levde mellom 462 og 527. Den hellige Fulgentius av Astigi, bror av Sevillas erkebiskoper Leander og Isidor, blandes ofte sammen med Fulgentius av Ruspe. Han fremstilles vanligvis i kunsten som eremitt i bønn i eller foran en grotte, mens andre kunstnere fremstiller ham i høytidelig bispeskrud.