Den hellige Filip Smaldone (1848-1923)

Den hellige Filip Smaldone (it: Filippo) ble født den 27. juli 1848 i Napoli i regionen Campania i Sør-Italia. Han kom fra en kristen familie. Dette var en tid med uro både i det italienske samfunn og i Kirken. Han følte at Kirken trengte ham og bestemte seg allerede som tolvåring for å bli prest. Mens han fortsatt var student, ble han involvert i å hjelpe det store antallet døve, stumme og døvstumme (it: sordomuti) i Napoli på den tiden. Han besto så vidt eksamenen for å motta de lavere vielser.

Men han ble sendt for å fortsette studiene på presteseminaret i erkebispedømmet Rossano Calabro (i dag Rossano-Cariati). Samtidig fortsatte han arbeidet blant døvstumme, og han ble presteviet den 23. september 1871 for erkebispedømmet Rossano Calabro i Napoli, 23 år gammel. I 1876 ble han re-inkardinert i erkebispedømmet Napoli.

Den hellige Filip Smaldone. Maleri av Christian Cordella 1996

Han arbeidet i flere sogn i Napoli, men fremfor alt i kirken Santa Caterina ved Foro Magno. Han ga katekeseundervisning om kvelden og besøkte trofast de syke, spesielt under en pestepidemi. Da ble han selv smittet og sto på gravens rand, men ble mirakuløst helbredet. Dette tilskrev han Den hellige Jomfru av Pompeii, som han hele livet hadde hatt en sterk hengivenhet til. Han så frustrasjonen blant de døve til tross for hans anstrengelser, og på et tidspunkt ønsket han å slutte og heller reise ut som misjonær. Men hans skriftefar overbeviste ham om at hans sanne misjon var i Napoli blant dem. Dermed viet han seg reservasjonsløst til dette apostolatet og dro for å bo permanent sammen med en gruppe prester og legfolk.

Den 25. mars 1885 dro Filip til Lecce, hvor han den 25. mars grunnla et institutt for døvstumme sammen med p. Lorenzo Apicelia og søstre som han hadde utdannet spesielt til oppgaven. Dette ble grunnlaget for kongregasjonen «Salesianske søstre av De hellige Hjerter» (Suore Salesiane dei Sacri Cuori). Den slo fort rot og vokste raskt, og den ble approbert av biskopen i 1895. Etter å ha grunnlagt instituttet i Lecce, som skulle bli kongregasjonens moderhus, grunnla Filip i 1897 et nytt institutt i Bari, i 1897 et i Roma og i 1907 et i Salerno. To år etter Filips død fikk instituttet pavelig approbasjon. Filip utviklet også en teknikk for å lese på leppene og metoder for språkundervisning for dem som var født døve.

Snart utvidet han arbeidet til også å omfatte blinde, foreldreløse og forlatte barn. Han måtte forsvare seg mot det anti-kirkelige bystyret, og senere måtte han overvinne problemene som oppsto etter at søsterkongregasjonens første superior trådte ut. Men hele tiden arbeidet han med faderlig kjærlighet for å utdanne de døvstumme og å gi sine ordenssøstre en komplett religiøs formasjon.

Filip var også skriftefar og åndelig rådgiver for prester, seminarister og forskjellige religiøse kommuniteter. Han grunnla to foreninger for eukaristisk tilbedelse, «Den eukaristiske liga for tilbedelse» for henholdsvis prester og kvinner, og han var superior for kongregasjon «Misjonærer av den hellige Frans av Sales». Han ble utnevnt til kannik i katedralen i Lecce og fikk en utmerkelse av de verdslige myndigheter.

Han døde den 4. juni 1923 i Lecce, 75 år gammel etter alvorlig diabetes med hjertekomplikasjoner. Den 11. juli 1995 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 12. januar 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 12. mai 1996 i Roma. Den 28. april 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 15. oktober 2006 av pave Benedikt XVI på Petersplassen i Roma. Flere tusen døve var til stede på Petersplassen, og seremonien ble tolket på tegnspråk på flere storskjermer på plassen.

Hans minnedag er dødsdagen 4. juni. Han er skytshelgen for døvstumme sammen med Frans av Sales. Hans relikvier hviler i kapellet i moderhuset i Lecce.

I 2004 virket mer enn 400 søstre i 42 institusjoner i Italia, Brasil, Paraguay og Rwanda.