Den hellige Franca Vitalta av Piacenza (1175-1218)

Den hellige Franca Maria (France, Franche, Franka) ble født i 1175 i Vitalta (Visalta, Vidalta, Vitalda), sørvest for Vernasca i provinsen Piacenza i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia. Hun var datter av greven og grevinnen av Vitalta. Ifølge folkelig tradisjon hadde hennes mor før datterens fødsel en lignende profetisk drøm som inntraff før fødslene til de hellige Dominikus og Bernhard.

Moren hadde flere ganger en visjon av å føde en liten og svært livlig hund som bjeffet høyt, og hun fortalte om dette til sin skriftefar, p. Attalus. Han beroliget henne og sa: «Signora contessa, du vil få en trofast, klok og dyktig datter, som med sin utrettelige våkenhet og med sine virkningsfulle ord vil være som en liten trofast hund, vokte Herrens hus og bjeffe høyt mot den onde, og refse manges synder og laster. Men med sine legende ord og sine helsebringende formaninger vil hun helbrede åndelige sykdommer og bringe mange sjeler tilbake til et dydig og hellig liv».

Franca ble oppdratt til å være flittig i kristen barmhjertighet og gudsfrykt. Som syvåring ble hun overlatt til nonnene i klosteret St. Syrus (San Siro) i Piacenza, som tilhørte benediktinerinnene (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og var et av tidens mest blomstrende, for bedre å kunne fullføre sin åndelige oppdragelse. Snart demonstrerte hun at foreldrenes håp ikke var forgjeves. Allerede som fjortenåring viste hun tegn på å ha nådd en slik åndelig modenhet at søstrene bedømte henne som klar til å bli ikledd drakten. Den samme biskop Teobald som ga henne dispensasjon fra minimumsalderen, ville selv ha æren av å ikle henne drakten som benediktinernonne. Tradisjonen vil ha det til at da biskopen ga henne sløret, så hennes tante en engel komme ned fra himmelen, ikle Franca det himmelske slør og viet hennes til Kristus.

Hun hadde allerede et ry for selvfornektelse og lydighet til regelen. I tillegg til de vanlige fastereglene nøyde hun seg med vann og brød tre dager i uken og tok alltid de beste stykkene først for de fattige. I fastetiden var brød den eneste stekte maten hun spiste, men ellers levde hun praktisk talt i en kontinuerlig fastetid, viet kjærlighet til fattigdommen som den serafiske hellige Frans. Hennes føde var rå grønnsaker uten salt, og hun avsto fra den vinen som var vanlig i klosteret. Etter å ha bedt tidebønnene pleide Franca de syke med kjærlighet og tålmodighet.

Da abbedisse Brizia døde rundt 1198, valgte de femti nonnene enstemmig Franca til hennes etterfølger som klosterets abbedisse, selv om hun bare var 33 år gammel. Hun var utstyrt med praktisk sans og tok seg av alle klosterets affærer med stor visdom. Hun var tolerant overfor andre menneskers mangler, men ikke mot seg selv. Den fattigste cellen var hennes, og hun sa ofte til søstrene at hun kunne ønsket at hun til og med hadde manglet det nødvendigste for å kunne være i stand til å være nærmere Jesus på korset.

Men siden ikke alle av hennes medsøstre var preget av den samme ånd av bot og forsakelse, viste hun seg stadig mer nidkjær i bekjempelsen av tendensene til laxisme (avslappethet), og hun nektet å tillate noen av de små avvikene fra klosterregelen som var blitt vanlig i klosteret. Derfor begynte hun raskt å møte motstand fra kommuniteten på grunn av sin strenge tolkning av regelen. Det som synes å ha ergret hennes medsøstre spesielt, var hennes rigide holdning til reglene om mat og faste. De som gikk mot henne, var nettopp de søstrene som hadde sterkest behov for reform.

De misfornøyde søstrene samlet seg rundt Binia fra adelsfamilien Porta, som inntok en mer avslappet holdning til regelen. Hun var søster av biskop Grimerius av Piacenza (it: Grimerio) (1199-1210). Forfølgelsene mot Franca antok fryktelige dimensjoner. De opposisjonelle nonnene fikk støtte fra noen av adelsfamiliene i Piacenza, som gjerne skulle ha sett en annen leder for klosteret. Blant dem var grevene Uberto av Vitalta og Ruffino della Porta, som hadde stor innflytelse og støtte hos adelen og folket, og byen ble delt i to stridende leirer.

Men Franca hadde lært ikke å frykte noen mennesker, uansett deres rang og makt, men bare Gud, og hun aksepterte sitt kors som sendt henne fra himmelen. Hun overga sin sak til Gud, og han støttet sin tjenerinne og ga henne til slutt seier. Biskopen ble tilkalt for å løse konflikten, og han lyttet til sin nærmeste medarbeider, den hellige Fulk (it: Fulco) (1164-1229), som da var prost av Sant' Eufemia og skulle etterfølge Grimerius som biskop og senere bli biskop av Pavia (1216-29). Biskopen stilte seg på Francas og sannhetens side, og han fikk slutt på all opposisjon. Deretter senket roen seg igjen over klosteret San Siro.

Med freden hersket ikke i byen Piacenza, som var i krig med sine nabobyer og revet i stykker av en indre strid som kom av den samme rivaliseringen som hadde skapt striden i klosteret. For å komplisere situasjonen ytterligere inntraff også naturkatastrofer. Dessuten ble Piacenza rammet av interdikt da pave Innocent III (1198-1216) ville straffe byen fordi myndighetene hadde drevet ut biskopen og presteskapet slik at de i tre år måtte bo i Cremona. I 1206 meglet abbedisse Franca i striden mellom hjembyen Piacenza og paven og klarte å bringe fred. Biskopen kom tilbake med sitt presteskap, og klosteret fikk etter dette større anseelse og prestisje og nøt godt av spesielle privilegier og goder.

Men Franca hadde lenge ønsket en strengere askese og klausur, med mer kontemplasjon og bønn. Hun led også under alvorlige indre prøvelser, og det virket som om den beste løsningen for henne var å flytte til et annet kloster. Men på grunn av hennes benediktinske løfte om stedbundethet (stabilitas) var dette ikke lett.

Løsningen kom gjennom møtet med den unge adelskvinnen Carentia Visconti (it: Carenzia), kusine av Tebaldo Visconti, den fremtidige salige pave Gregor X (1271-76). Hun var enig i Francas strenge disiplin, og etter at de hadde hatt en samtale, rådet abbedissen henne til å prøve den strengere reformordenen cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist). Med tillatelse fra sine foreldre ble Carentia invitert til Rapallo nær cisterciensernes kloster Vallecristi. Etter ett år der vendte hun entusiastisk tilbake og bestemte seg for å bli nonne.

Familien gikk med på å gi henne den rike medgiften som var satt av til hennes bryllup, og med hjelp fra noen andre adelsfamilier kjøpte familien Visconti et stort landområde på Montelana, høyden mellom Val Nure og Val d'Arda, og der begynte byggingen av et nytt cistercienserkloster i 1212. I Val d'Arda var det allerede benediktinerklostre, det viktigste var Val Tolla, som var viet til Frelseren (Salvatore) og grunnlagt i 680 av en viss salig Tobias, og det andre var Monte Pelizzone på den andre siden av dalen i forhold til Montelana, og dets grunnleggelse gikk muligens tilbake til langobardisk tid.

Sommeren 1214 flyttet Carentia og ti ledsagere inn i det nye klosteret, som fikk navnet Santa Maria di Montelana, underlagt klosteret Chiaravalle della Colomba i Alseno, med oppmuntring og velsignelse av biskop Fulk Scotti. Etter ønske fra de unge nonnene ble Franca etter noen måneder hentet dit som abbedisse, og hun byttet benediktinernes svarte drakt med cisterciensernes hvite. Men hun fortsatte å administrere og lede klosteret St. Syrus ved hjelp av en vikar.

I det nye klosteret Santa Maria di Montelana fikk Franca endelig den sanne fattigdommen hun hadde lengtet etter, samt stillhet, avsondrethet og avstand til byens bråk. Hun fikk dermed praktisere den regelen som Bernhard av Clairvaux restaurerte fra den hellige Benedikts noe bleknede prinsipp, Ora et Labora, «be og arbeid». Oppholdet i Montelana var også preget av Francas intense samtale med Gud.

Men etter to år i klosteret i Montelana ble det bestemt at de unge søstrene måtte flytte på grunn av de farene de var utsatt for, isolerte og gjenstand for ran og angrep og plyndring av alle slag, og de hadde også opplevd vanskeligheter med å få forsyninger. I 1216 ble kommuniteten derfor flyttet til klosteret i Vallera og derfra igjen til Pittolo (Plectoli) ved Piacenza. Der kunne de takket være donasjoner fra adelen i Tuna bygge et kloster og en kirke som ble viet til Santa Maria del «Terzo Passo» («av tredje trinn»); deres tredje bosted. Der levde søstrene etter den cisterciensiske regelen i all sin strenghet. Til tross for sin sviktende helse skal Franca ha tilbrakt de fleste nettene i bønn i kapellet og var et forbilde for søstrene i sin faste og askese.

Våren 1218, etter å ha feiret påsken med stor glede sammen med sine medsøstre, ble Franca rammet av en høy feber som brøt ned det siste hun hadde av krefter. Hun døde den 25. april 1218 i Pittolo, 43 år gammel, i en aura av mild himmelsk salighet.

Hennes hengivenhet til klosteret var så stor at søstrene respekterte hennes siste vilje og gravla henne i klosterkirken i Pittolo. Der ble hun gjenstand for stor venerasjon og bevirket mange mirakler, og hennes relikvier ble derfor overført til stadig mer fremtredende steder. Hennes kult som hellig ble stadfestet for Piacenza i 1273 av pave Gregor X (1271-76). Det synes som om denne stadfestelsen skjedde muntlig da paven stanset i Piacenza på vei til konsilet i Lyon. Samme år ble hennes relikvier skrinlagt, og i 1549/59 ble de overført til det nye klosteret i Piacenza.

I 1935 fant de sitt siste hvilested i kirken San Raimondo tilknyttet klosteret til benediktinermunkene av Cassino-kongregasjonen i Piacenza. Først ble de oppbevart i et blyskrin inne i en fremstilling av Franca i voks som var ikledd benediktinernes svarte drakt og plassert i et glasskrin under Mariaalteret. Den 27. januar 1975, i anledning feiringen av 800-årsjubileet for hennes fødsel, ble relikviene undersøkt etter initiativ fra biskop Enrico Manfredini for å slå fast deres autentisitet og for å kontrollere den grad av ære og respekt de ble oppbevart med og om de var i noen form for kritisk tilstand. Relikviene ble deretter flyttet til et skrin av rustfritt stål gitt av det nye sognet Santa Franca i Piacenza som ble forseglet av biskop Manfredini. Marmorurnen med skrinet ble plassert i venstre kapell ved inngangen i kirken San Raimondo.

Hennes minnedag er dødsdagen 25. april. På den siste søndagen i august feires en stor fest på Monte Santa Franca (tidligere Montelana), hvor det er reist et kapell til hennes ære. Det er en interprovinsiell fest som tiltrekker seg en mengde pilegrimer. I kunsten avbildes hun som nonne, enten i benediktinsk eller cisterciensisk drakt, som kneler foran Kristus, som kroner henne. Hun er skytshelgen mot øyenlidelser og mareritt. Hennes kult er ikke bare begrenset til Piacenza, men også i Pavia og Bobbio. Hun påkalles spesielt mot øyesykdommer. I 1932 ble det også bygd et kapell til Francas ære i Vitalta, en frukt av den folkelige kulten for denne skikkelsen.

Madonna med barnet, omgitt av helgener (blant dem Franca, første rekke nr 2 fra høyre)

På en malt utskjæring i tre fra 1398 av Antonio de Carro i Emilia i Italia kan man se Jomfruen med barnet med en munk knelende ved sine føtter og omgitt av en rekke helgener. Over henne er Kristus på korset omgitt av Maria og den hellige apostelen Johannes. På hver side av Jomfruen er det tre helgener, til venstre erkeengelen Mikael, Bernard av Clairvaux og Johannes Døperen, til høyre evangelisten Lukas, Franca Vitalta og Benedikt av Nursia. Midt på andre register, på begge sider av korsfestelsen, ses tre andre helgener i halvfigur, til venstre en hellig biskop, den hellige Stefan og den hellige apostelen Peter; til høyre de hellige Paulus, Laurentius og Katarina av Alexandria.

På predellaen (fotstykket) ses åtte små figurer i quatrefoiler som representerer de fire kirkelærerne og de fire evangelistene, fra venstre de hellige Ambrosius, Gregor den Store, Lukas, Markus, Matteus, Johannes, Augustin, Hieronymus; på enden av predellaen er abbed Antonius til venstre og Kristoforos til høyre fremstilt i halvfigur. Den latinske inskripsjonen finnes på predellaen: ISTAM TABVLAM FECIT FIERI DO(M)INVS LVCAS DE CODDIS DE MARANO, MONACVS MONASTERII DE COLVMBA ET CAPELANVS MONASTERII SANCTE FRANCHE ANNO DOMINI MCCCLXXXVIII ANT. DE CAIRO PINXI.

Franca Vitalta står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2