LESETIPS

– De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll.

Pater Rory Mulligan SM om «5 små ord til besvær»: synd, skyld, skam, sinne og sorg.

Les mer
 

Den salige Gundisalvus av Amarante (1187-~1259)

Minnedag: 16. januar

Den salige Gundisalvus (Gonsalo) Pereira ble født i 1187 i Vizella i bispedømmet Braga i Portugal. Etter sin prestevielse levde han som eneboer i Amarante. Senere sluttet han seg til dominikanerordenen (Ordo Praedicatorum - OP), men han fikk tillatelse til å leve som eremitt. Noen temmelig fantasifulle historier fortelles om denne hellige mannen.

I barndommen viste han regn på stor hellighet. Som ganske ung ble han viet til å studere for Kirken og fikk sin utdannelse i husholdningen til erkebiskopen av Braga. Etter sin prestevielse fikk han ansvaret for et rikt sogn, en utnevnelse som burde ha gjort ham svært lykkelig. Men han var ikke like interessert i «fete kall» som noen av sine kolleger, så han gikk til sin favoritt blant Maria-helligdommene og ba Jomfru Maria om hjelp til å administrere sitt embete retteferdig.

Det var ingen som klaget på Gundisalvus' ledelse av sognet St. Pelagius. Han påla seg selv botsøvelser, men var overbærende med andre. Inntekter som han kunne ha brukt på seg selv, ble brukt på de fattige og syke. Sognet var svært rikt da han overleverte det til sin nevø, som han omhyggelig hadde lært opp til å bli prest, før han foretok en valfart til Det hellige Land.

Gundisalvus ville gjerne ha tilbrakt resten av livet i Det hellige Land, men etter 14 år beordret hans erkebiskop ham å vende tilbake til Portugal. Da han kom hjem, ble han skrekkslagen over å se at nevøen ikke hadde vært den gode hyrde han hadde lovt å bli. Pengene som skulle gå til de fattige, hadde han brukt til å kjøpe en fin stall med rasehester og et kobbel fine hunder. Nevøen hadde fortalt til, alle at onkelen var død, og han hadde blitt utnevnt til sogneprest i hans sted av en troskyldig erkebiskop. Da onkelen dukket opp, fillete og gammel, men svært levende, var nevøen ikke glad for å se ham. Gundisalvus virker å ha blitt både overrasket og såret.

Den utakknemlige nevøen løste saken ved å pusse hundene på sin ubeleilige onkel. De ville ha revet ham i filler, men tjenerne fikk dem unna og tillot den fillete pilegrimen å unnslippe. Gundisalvus bestemte da at han hadde fått nok av sognearbeid, og han dro til åsene i et sted som ble kalt Amarante. Her fant han seg en hule og andre nødvendigheter for et eremittliv, og her levde han i fred i mange år. Han brukte tiden til å bygge et lite kapell for Jomfru Maria. Han prekte for dem som kom til ham, og snart var det en jevn strøm av pilegrimer som oppsøkte ham.

Selv om Gundisalvus var lykkelig med dette livet, følte han at dette ikke var hans eneste misjon i livet, og han ba til Jomfru Maria om hjelp til å avsløre hans sanne kall. Hun viste seg for ham en natt mens han ba og ba ham om å gå inn i ordenen som hadde den skikken å begynne officiet med «Ave Maria gratia plena». Hun sa til ham at denne ordenen var svært kjær for henne og under hennes spesielle beskyttelse. Gundisalvus satte av sted for å finne ut hvilken orden hun mente, og til slutt kom han til et dominikanerkloster. Det var slutten på letingen, og han ba om å få bli ikledd drakten.

Den salige Peter Gonzales var prior, og han ga drakten til den nye aspiranten. Etter at Gundisalvus hadde gjennomgått novisiatet, ble han sendt tilbake til Amarante sammen med en ledsager for å grunnlegge et dominikanerkloster der. Folket i nabolaget spredte snart nyheten om at eremitten var kommet tilbake. De strømmet til for å høre ham preke og tryglet ham om å helbrede deres syke.

En av Gundisalvus' mirakler angikk byggingen av en bro over en vill elv som hindret mange mennesker fra å komme til eneboerhytten om vinteren. Det var ingen god plass hvor det kunne bygges en bro, men Gundisalvus satte i gang og fulgte den himmelske veiledningen han hadde mottatt. En gang under byggingen av broen gikk han ut for å samle penger, og en mann som ville avfeie ham smertefritt, sendte ham bort med et brev til sin kone.

Gundisalvus tok med brevet til mannens hustru, og hun lo da hun leste det: «Gi ham like mye gull som vekten av dette brevet». Gundisalvus sa til henne at han syntes hun burde adlyde mannen, så hun tok frem vektskålene og la arket i den ene. Deretter la hun en liten mynt i den andre, så en til, så en til, men arket var stadig tyngre enn gullet, og hun fortsatte å legge i gullmynter. Først da den andre skålen var full av gullmynter, balanserte vekten med papiret.

Gundisalvus døde ca 1259 etter å ha profetert sin dødsdag og lovt sine venner at han fortsatt ville være i stand til å hjelpe dem etter sin død. Valfarter til hans grav startet snart, og en serie mirakler antydet at det burde gjøres noe med hans saligkåring. Førti år etter sin død viste han seg for flere mennesker som bekymret så på en flom i elven. Vannet hadde steget til et farlig nivå, like under broen, da de så et tre som fløt mot broen og Gundisalvus balanserte dyktig på den rullende stammen. Han førte treet forsiktig under broen og reddet den dermed fra å bli skadet, og deretter forsvant han.

Hans kult som salig ble stadfestet i 1560 av pave Pius IV (1559-65). Hans minnedag er 16. januar. I kunsten avbildes han vanligvis som dominikaner mellom de to hellige fransiskanerne Frans av Assisi og Bernardin av Siena. Jesusbarnet, som holder en kule, sender lys mot ham. Han holder et kloster i hånden. Noen ganger kan man se ham gi mat til tiggere. Han æres i Braga og Amarante i Portugal.