Den hellige Germanos I av Konstantinopel (~634-732)

Den hellige Germanos ble født ca 634 som sønn av en senator i Konstantinopel. Han ble utdannet som kleriker og var først prest og deretter prost for klerikerne ved Hagia Sofia i Konstantinopel. Han levde et svært langt liv, men vi kjenner ikke mye av det før han var rundt 60 år. Han var en av dem som sto bak den såkalte Trullanum-synoden i 692.

I Konstantinopel hadde det bredt seg en krenket følelse over at de romerske standpunktene hadde seiret i trosspørsmål på det 6. økumeniske konsil i 680, som de også hadde gjort tidligere. Den selvbevisste keiser Justinian II (685-95; 705-11) hadde etterfulgt sin far, og han var ivrig etter å etterligne sin navnebror ved å presidere over et stort konsil. Uten å invitere vesten innkalte han i 692 en forsamling av østlige biskoper for å «fullføre» arbeidet fra det 5. og 6. konsil (553 og 680). Derfor fikk konsilet navnet Quinisextum (femte-sjette). Begge konsilene hadde bare truffet dogmatiske avgjørelser, og åpenbart skulle Romas seier i lærespørsmål følges opp med en seier for den orientalske kirke i disiplinære saker.

Synoden ble holdt i kuppelsalen (trullus = kuppel) i keiserens palass (der også det 6. allmenne konsil var blitt holdt), derfor kalles det også Trullanum (II). Der ble det vedtatt 102 canones med et stort antall disiplinære og rituelle bestemmelser. Disse var østlig inspirert, delvis passet de bare for øst, men delvis var de også direkte fiendtlig mot det kirkelige liv i den vestlige kirken. De ignorerte vestlig kirkerett og fordømte praksis som var etablert i vest, for eksempel klerikalt sølibat og lørdagsfaste i langfasten. De fornyet uttrykkelig kanon 28 fra Kalkedon (451) som ga Konstantinopel patriarkatstatus bare etter Roma, noe Roma konsekvent hadde protestert mot.

Like etter Trullanum II ble Germanos erkebiskop av Kyzikos, en by som i antikken var berømt som et handelssenter. Den lå på halvøya Kapidagi på sørsiden av Marmarahavet, ca 8 km fra den nåværende byen Erdek. Den ble senere ødelagt av flere jordskjelv og fraflyttet. Noen skriver at han under keiserlige trusler deltok på en synode i 712 som hadde som mål å gjeninnføre det monoteletiske kjetteri, men om han gjorde det, trakk han seg snart og vendte tilbake til ortodoksien.

I 715 ble Germanos valgt til patriark av Konstantinopel, et valg som ble stadfestet av keiser Anastasios II (713-16) kort før han selv ga avkall på tronen og gikk i kloster da hæren som han hadde stilt opp til felttog mot araberne, gjorde mytteri. Like etter at Germanos ble patriark, innkalte han en synode med 100 biskoper som kunngjorde den katolske tro og avviste eksplisitt den monoteletiske lære. I 717 besteg Leo III Isaureren (717-41) tronen - han hadde siden 713 vært «Orientens feltherre» - og Germanos kronet ham i Hagia Sofia. I 717/18 forsvarte Leo med suksess Konstantinopel mot arabernes angrep, og de måtte trekke seg tilbake med store tap.

I 726 offentliggjorde keiser Leo det første billedforbud, det vil si forbud mot å ære hellige bilder (venerasjon), og alle bilder og statuer skulle plasseres så høyt at de troende ikke kunne kysse dem. Han ga også ordre om at et høyt æret Kristusikon i Konstantinopel skulle ødelegges. Det er uklart hva som var keiserens egentlige mål, men de var høyst sannsynlig politiske. En storm av protester gikk over landet mot denne ikonoklasmen (gr: eikon = bilde; klaein = å ødelegge), og en del av hæren gjorde opprør og satte opp en motkeiser. Men det lyktes keiser Leo å slå ned oppstanden i et blodbad den 28. april 727.

Nå ville keiseren også vinne patriark Germanos og den hellige pave Gregor II for sitt syn. Men begge talte mot billedforbudet, og Germanos skrev i et brev: «Når vi viser ærbødighet for avbildninger av Jesus Kristus, tilber vi ikke maling som er lagt på tre: Vi tilber den usynlige Gud i ånd og sannhet». Germanos ble avsatt i 729. Paven støttet patriarken av Konstantinopel og truet hans tronrøver av en etterfølger. Men keiseren fornyet billedforbudet i skjerpet form i et edikt av 17. januar 730. Det var signert av den nye og mer føyelige østlige patriarken. Den religiøse bruk av bilder, statuer og relikvier ble erklært gudsbespottelige. Nå raste det snart en storm av ødeleggelse over landet, hvor ikke bare bildene, men også mange av deres modige forsvarere, falt som ofre. Denne striden skulle vare i rundt hundre år.

Germanos trakk seg tilbake til familiens eiendommer i Platonium, hvor han ble resten av sitt liv. Han døde i 732, ca 98 år gammel (andre kilder sier ca 740, ett år før keiser Leo). Hans minnedag er 12. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er en av De fire patriarker av Konstantinopel som æres spesielt i den ortodokse kirke - de tre andre er de hellige Tarasios (død 806), Nikeforos I (død 828) og Methodios I (død 847). De æres høyt som en fremragende forsvarere av de hellige bildene under den andre ikonoklastiske forfølgelsen.

Germanos var en betydelig skribent, men flere verk ble forbudt av keiserne. De som er bevart, inkluderer fire dogmatiske brev, hovedsakelig om bilder og ikonoklasmen, og syv prekener om Jomfru Maria. Han understreker hennes personlige renhet på en måte som nesten synes å foregripe doktrinen om Marias uplettede unnfangelse. Et annet bevart verk er et historisk verk om kjetterier og synoder, og han skrev også en svært innflytelsesrik tolking av den bysantinske liturgi, som han bidro til med flere praktfulle hymner. Blant de verkene som er gått tapt, er et forsvar for den hellige Gregor av Nyssa.