Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Genovefa Torres Morales (1870-1956)

Minnedag: 4. januar

Den hellige Genovefa Torres Morales (1870-1956)

Den hellige Genovefa Torres Morales (Genoffa) ble født den 3. januar 1870 i Almenara i provinsen Castellón de La Plana i Spania. Hun var den yngste av seks barn i en gudfryktig arbeiderfamilie. Foreldrene var José Torres Seguí og Vicenta Morales Sanz. Allerede i 1871 døde hennes far, og i 1878 døde også moren. Da var også fire av hennes søsken døde, og ved siden av Genovefa overlevde bare hennes bror José, som da var 18 år. Den svakelige jenta ble hos broren og tok seg av hans husholdning. Selv om broren behandlet henne med respekt, var han krevende og fåmælt. Siden Genovefa måtte leve uten kjærlighet og vennskap fra ung alder, ble hun vant til ensomhet.

Brorens husholdning tok alle hennes krefter, og skolegang ble det ikke tid til. Men i tiårsalderen begynte hun å lese åndelige bøker. Da lærte hun at sann lykke var å følge Guds vilje, for det er derfor Gud har skapt mennesket. Dette ble hennes leveregel. Da hun var tretten år gammel, ble det oppdaget en svulst på kneet hennes, og hennes venstre bein måtte amputeres ved låret. Operasjonen skjedde i hjemmet, og siden hun fikk utilstrekkelig med bedøvelse, hadde hun fryktelige smerter. Hun brukte krykker resten av sitt liv, og beinet var en stadig kilde til smerter og sykdom.

To år senere ble hun igjen syk. Broren hadde i mellomtiden giftet seg og hun kunne ikke bli hos familien, så fra 1885 til 1894 bodde hun i et hjem ved navn «Barmhjertighetens hus» i Valencia. Det ble drevet av kongregasjonen «Karmelittsøstre av Nestekjærligheten», og der kunne hun ta igjen den forsømte skolegangen, perfeksjonere seg som syerske og fordype seg i bønnens liv. Det var også i denne tiden at p. Carlos Ferrís, en sekularprest og fremtidig jesuitt og grunnlegger av et leprasykehus i Fontilles, var hennes veileder i begynnelsen på hennes åndelige og apostoliske liv.

Da hun senere så tilbake på denne delen av sitt liv, skrev hun: «Jeg elsket hjertets frihet, og jeg arbeidet for å oppnå den fullt ut, noe jeg fremdeles gjør (...) Den gjør sjelen så godt at ingen anstrengelse er noen ting sammenlignet med denne hjertets frihet».

Det synes som om Genovefa hadde ønsket å slutte seg til kongregasjonen, men at de ikke tillot det på grunn av hennes fysiske tilstand. Da vendte hun i 1895 hjem til hjemlandsbyen. Hun følte en sterk trang til å vie seg til Gud, så hun begynte å bo sammen med de to likesinnede kvinnene Isabella og Amparo, og de forsørget seg selv ved sitt eget arbeid. To ansette jesuitter ga Genovefa råd og ga fellesskapet den rette ignatiansk pregede ånd.

I 1911 foreslo kannik Barbarros at de dannet et nytt religiøst fellesskap, og han påpekte at det var mange enslige fattige kvinner som ikke hadde råd til å leve for seg selv og led tungt. I lang tid hadde også Genovefa tenkt på en religiøs kongregasjon som bare var opptatt av å møte behovene hos slike kvinner. Med hjelp frakannik Barbarros og p. Martín Sánchez SJ ble det første huset for et slikt fellesskap opprettet i Valencia. Til tross for mange problemer og hindre ble andre hus snart åpnet i Zaragoza (1912), Madrid (1914), Bilbao (1916), Barcelona (1925), Santander (1934) og Pamplona (1950).

Fellesskapet ble i 1925 godkjent i Zaragoza som et bispedømmeinstitutt med anerkjent moderhus og novisiat. I 1953 fikk instituttet pavelig approbasjon med navnet «Søstrene av Jesu hellige Hjerte og de hellige Engler» (Hermanas del Sagrado Corazón de Jesús y de los Santos Angeles – RA), populært kalt «Las Angélicas». Moder Genovefa var generalsuperior til 1954, da hun la ned embetet på grunn av høy alder med vanskeligheter for å gå og en tiltakende døvhet, og dessuten fikk hun stadig flere sykdommer.

Genovefa var alltid ved godt mot og hadde godt humør, var vennlig og imøtekommende mot alle og kunne spøke med sine fysiske skrøpeligheter, og hun var alltid fylt med en dyp kjærlighet til Gud og til de fattige. Hun døde den 5. januar 1956 i Zaragoza, 86 år gammel.

Den 22. januar 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. juli 1994 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 29. januar 1995 i Roma.

Den 23. april 2002 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. Det åpnet veien for hennes helligkåring, som fant sted den 4. mai 2003 under pave Johannes Paul IIs besøk i Spania. Hennes minnedag er 4. januar, men dødsdagen 5. januar nevnes også.