Den hellige Gosbert av Osnabrück ( -874)

Den hellige Gosbert (Gautbert, Gauzbert, Gotebert) ble født på slutten av 700-tallet. Han varesøstersønn av erkebiskop Ebo av Reims.

I 829 mottok den frankiske keiseren Ludvig den Fromme (Louis le Débonnaire) (813-40). bud fra kong Bjørn i Birka (Björkö) i Mälaren. Kongen sa at det var mange svensker som ønsket å anta den kristne religion, og deres konge var vennlig stemt mot den og ville gjerne gi prester lov til å ta opphold blant dem hvis keiseren bare ville være så nådig å sende dem dyktige predikanter. Abbeden i Corvey foreslo den hellige Ansgar, som erklærte seg villig «for Kristi navns skyld». Sammen med munken Vitmar og kongens budbringere dro han sjøveien til Sverige, men de ble overfalt av sjørøvere underveis og plyndret, også for gaver til den svenske kongen og for førti bøker til kirkelig bruk. De reddet seg i land og måtte nå møysommelig begi seg gjennom skoger og uveisomme steder for å nå frem til kong Bjørn i Birka. Det var sannsynligvis på våren 830. Her fikk de en nådig mottakelse og tillatelse til fritt å forkynne evangeliet. Noen kjøpmenn og slaver var allerede kristne; andre lot seg døpe, deriblant kongens høvedsmann Hergeir, som bygde en kirke på sin eiendom. Dette var den første kristne kirken i Sverige.

Etter halvannet år vendte de to misjonærene hjem for å avlegge rapport for keiser Ludvig. Rundt 831 utnevnte keiseren Ansgar til abbed for Corvey og første erkebiskop av Hamburg, et erkebispedømme som nettopp var opprettet til støtte for den nordiske misjonen. Det omfattet alt land nord for Elben. Pave Gregor IV (827-44) utnevnte i 832 Ansgar til pavelig legat for Norden med misjon blant svensker, dansker og slavere som sin særlige oppgave. I 822 hadde den hellige pave Paschalis I (817-24) gjort erkebiskop Ebo av Reims (ca 775-851) til legat for Norden, og han hadde forkynt evangeliet i Danmark, men uten nevneverdig resultat. Nå delte Ansgar og erkebiskop Ebo områdene mellom seg, slik at Ansgar fikk tildelt Danmark, mens erkebiskop Ebo utnevnte sin søstersønn Gosbert til misjonsbiskop for Sverige.

Gosbert ble i 832 bispeviet av Ebo og Ansgar med navnet Simon som misjonsbiskop av Birka i Sverige. Dit reiste han rundt 835 med pavens og keiserens bifall og tok med seg sin hellige nevø Nithard. I Birka ble de vennlig mottatt av kong Bjørn og begynte energisk på sitt misjonsverk. De startet byggingen av en kirke og forkynte evangeliet offentlig. Dette var til glede for de troende kristne, og deres antall økte for hver dag. Men rundt 845 kom det til en voldsom hedensk reaksjon på Birka, en opptakt til vikingtidens store periode, som rystet den nyetablerte skrøpelige kristendommen i sin grunnvoll.

Biskop Gosberts hus ble plyndret og kirken ble revet ned, mens hans ledsager og nevø Nithard led martyrdøden ved å bli hogd i hjel med sverd foran øynene på biskopen, som ble lagt i lenker sammen med sitt folk, ført til grensen og fordrevet. Hendelsen beskrives i Ansgars etterfølger Remberts biografi Vita Anskarii. Nithard er den første martyr i Sverige man har kjennskap til.

Etter fordrivelsen fra Birka i 845 ble Gosbert utnevnt av kong Ludvig den Tyske (843-76) til den fjerde biskop av Osnabrück til erstatning for biskop Gebwin, som var blitt avsatt av keiser Ludvig den fromme allerede i 835. Gosbert styrte sitt bispedømme til den 11. april 860.

Etter fordrivelsen av Gosbert fra Birka hadde ikke Sverige noen forbindelse med Kirken på syv år. Bare høvedsmann Hergeir holdt fast ved kristendommen. Etter syv år sendte Ansgar eremitten Ardgar, som igjen holdt gudstjenester. Men etter Hergeirs død dro Ardgar tilbake til sin eneboerhytte, og igjen fantes det ikke noen prester i Sverige.

Rundt 850 dro Ansgar på sin andre reise til Birka, Biskop Gosbert var da flyttet til Osnabrück og ville ikke bli med, men han sendte med sin nevø Erimbert. Det hjalp mye at kong Olov av Sverige omvendte seg i 852. Ansgar fikk tillatelse til å forkynne og døpe og etterlot Erimbert som prest (biskop?) der.

Gosbert døde den 2. februar 874 i Osnabrück (noen kilder oppgir feilaktig rundt 859 som dødsår). På grunn av sine lidelser i misjonen i Sverige kalles han noen ganger martyr. Han har minnedag 13. februar, samme dag som to andre hellige biskoper av Osnabrück, byens første biskop Wiho (d.804) og Adolf (d. 1224).