Den hellige pave Gregor I den Store (~540-604)

Minnedag: 3. september

Den hellige pave Gregor I den Store (~540-604) Skytshelgen for bergverkene, murere, knappestøpere, de lærde, lærere, elever, studenter, det kirkelige skolevesen, sangere og musikere, kor- og koralsang, mot gikt og pest.

Den hellige Gregor I er ved siden av Leo I (og noen ganger Nikolas I) den eneste paven med tilnavnet den Store (Magno, il Grande). Han kom fra en gammel romersk adelsfamilie, gens Anicia, som også pavene Felix II (III) (hans oldefar) og Agapetus I hadde kommet fra. Faren var senatoren Gordianus, en svært rik patrisier med et storslått byhus på Celio-høyden og store eiendommer på Sicilia. Gregor fikk den beste utdannelsen som var å oppdrive, sannsynligvis inkluderte den juridiske studier. Ca 572-74 samlet han seg administrativ erfaring som Praefectus urbis, byprefekt, i Roma, utnevnt av keiser Justinos I. Da faren, som var regionarius på Sicilia, døde i 573, arvet Gregor de store landområdene på øya.

Men enda viktigere enn edelt blod og store rikdommer var at familien hadde en solid kristen ånd og sterke religiøse anlegg. Gregors mor Sylvia ble æret som helgen, det samme gjaldt to av hans fars søstre, som var nonner. Dette var en epoke hvor menneskene hadde mistet alt håp for verden og bare ventet på jordens undergang. Langobardene truet, sulten og pesten herjet. Roma var blitt de øde og forfalne palassers by. Rike og lærde trakk seg tilbake til klostrene med sine biblioteker, og både kvinner og menn av Romas fornemste familier ga bort sine eiendeler og slo seg ned i huler og kjellerrom. På denne tiden var det mer enn tre tusen nonner og eneboere i Roma.

I 574/75 trakk plutselig også Gregor seg tilbake fra sin politiske karriere. Fordi han aldri gjorde noe halvhjertet, solgte han alt han eide og ga det til de fattige. På Sicilia brukte han de seks store eiendommene han hadde arvet fra faren til å grunnlegge seks klostre. I tillegg gjorde han sitt barndomshjem på Clivus Scauri (i dag Clivo di Scauro) på Celio-høyden om til et benediktinerkloster som han viet til St. Andreas. Der slo han seg ned sammen med 12 andre munker. I klosteret førte han et strengt asketisk liv, noe som førte til at han måtte slite med dårlig helse resten av livet, blant annet gikt og mageproblemer. Likevel var dette den lykkeligste tiden i hans liv.

Men han fikk ikke leve lenge i klosterets ro. Benedikt I kalte ham snart i sin tjeneste, og det var sannsynligvis han som viet Gregor til en av Romas sju diakoner i 578. Etterfølgeren Pelagius II sendte ham i 579 som apokrisiar (pavelig ambassadør) til keiserens hoff i Konstantinopel. I denne nøkkelstillingen ble han ekspert på orientalske kirkespørsmål (selv om han ikke lærte gresk), og han lærte å kjenne metodene og intrigene ved det keiserlige hoff.

Gregor ble i Konstantinopel til 585 under vanskelige forhold og fikk stor erfaring i forhandlinger, noe som skulle komme ham til nytte som pave. Han knyttet nære forbindelser til hoffet og ledende personligheter, selv om han støtte sammen med patriark Eutykios i doktrinære spørsmål. Han kjempet med liten suksess for å få militær og materiell hjelp til Roma og Italia, som siden 568 var invadert av langobardene. Også ved det keiserlige hoff levde han sitt tilbaketrukne liv i fattigdom sammen med andre munker, og midt i hoffintrigene viet han seg helt til bønnen og de teologiske studiene.

Etter at Gregor kom tilbake til Roma i 585/586, ble han abbed i sitt kloster, men var hovedsakelig beskjeftiget som en nær og fortrolig rådgiver for pave Pelagius II. Han sørget først og fremst for pavens korrespondanse med østen, men hjalp ham også i hans vanskelige forhandlinger for å få slutt på skismaet med Veneto-Istria etter Romas fordømmelse av De tre kapitler. Han var ansvarlig for det tredje av pavens brev, teologisk det mest betydningsfulle, men skismatikerne viste seg urokkelige.

Etter at Pelagius II døde den 7. februar 590, ble Gregor like etter med en sjelden enstemmighet valgt til hans etterfølger. Han var oppriktig forferdet og gjorde alt han kunne for å unngå denne forfremmelsen. Han skrev sågar til keiser Maurikios (582-602) og ba ham om ikke å gi sitt samtykke.

I mellomtiden viet pave-elekten seg til å hjelpe den hjemsøkte byen. På denne tiden svulmet Tiberen og andre elver i Italia voldsomt opp og oversvømte store områder, og resultatet var en fryktelig pest. Den hadde blant annet krevd den forrige pavens liv, og dødsfallene ville ingen ende ta. Da prekte Gregor anger og omvendelse, og han ledet folket i botsprosesjoner under bønn og sang.

Legenden forteller at da Gregor ledet folket over Tiberbroen, fikk de se erkeengelen Mikael stå over keiser Hadrians mausoleum og stikke sitt flammesverd i skjeden som et tegn på at pesten var over.

Etter denne episoden har Hadrians mausoleum blitt kalt Castel Sant'Angelo eller Engelsborg.

Da den keiserlige godkjennelse av pavevalget kom til Roma, forsøkte den motstrebende Gregor fortsatt å få slippe, men et fluktforsøk mislyktes.

Legenden forteller at han først gjemte seg i en vintønne og senere i en grotte for å unngå å bli pave, men stedet ble hele tiden pekt ut ved et himmelsk lys. En skinnende hvit due føy foran dem som lette etter rømlingen, og viste dem veien til hans gjemmested.

Men den første munk på pavestolen ble den 3. september 590 under protest konsekrert til den 64. biskop av Roma.

Hans tidlige brev som pave gir malende uttrykk for hvor ulykkelig han var over å bli dratt ut fra klosterets kontemplative liv for å ta pavedømmets tunge byrder på sine skuldre. Han avslo tittelen Universalis papa (eller Apostolus), og skulle alltid beskrive seg som Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener), en tittel som alle paver etter ham har brukt.

Til tross for denne ekte beskjedenheten viste han seg å bli en uvanlig sterk og sikker pave, kanskje den mest begavede og innflytelsesrike pave i det første kristne årtusen. Hans pontifikat var avgjørende for Kirkens videre historie, og han la grunnlaget for middelalderens pavevelde gjennom sin dyktighet som administrator, økonom, diplomat og teolog.

Helt fra starten var Gregor like mye involvert i verdslige som i åndelige saker på grunn av sammenbruddet i den sivile myndighet. Han var knapt kommet på tronen før han under beleiringen og senere sørget for utdeling av brød til de fattige, en oppgave som keiseren tidligere hadde hatt. Hver dag kjørte vogner med korn, olje og annet som trengtes til livets opphold ut fra biskopens residens til alle syke og nødlidende i byen. Som det romerske organisasjonsgeni Gregor var, ordnet han de pavelige finanser, og han bygde ut den sosiale forsorg og fattigpleie med tiltak som lå langt forut for sin tid.

Ved hjelp av gaver fra keiseren og fra adelsmenn som gikk i Kirkens tjeneste på 500-tallet, var den romerske menigheten blitt en betydelig grunneier i hele Italia, mest konsentrert i Sør-Italia og på Sicilia, men også i Dalmatia, Gallia og Nord-Afrika. Siden 500-tallet ble disse kirkelige landområdene kalt Patrimonium Petri. I tiden nærmest forut for Gregors pontifikat var eiendommene vanskjøttet og lå for en stor del brakk. For å forebygge sult og epidemier og hjelpe det nødlidende folket, iverksatte pave Gregor en gjennomgripende nyorganisering av administrasjonen av disse områdene. Han utnevnte bestyrere som sto direkte ansvarlig for ham, og insisterte på effektiv og human ledelse. Dette var til velsignelse både for Kirkens festebønder og det pavelige skattkammer. Det Gregor fikk inn, brukte han vesentlig til hjelp for syke og nødlidende. Slik lindret han den sosiale nød, men la også grunnlaget for den senere Kirkestaten.

I Roma og Italia vokste nå tiltroen til pavedømmet, som mer og mer overtok keiserens oppgaver. Gjennom diplomatiske forbindelser med langobardene, frankerne og vestgoterne økte han pavens maktstilling formidabelt. Gregor tok seg personlig av den langobardiske trusselen mot Roma, siden den keiserlige eksarken i Ravenna ikke var villig til å gjøre noen ting. I 592 sluttet paven en våpenhvile med hertug Ariulf av Spoleto, og da kong Agilulf i 593 brøt den og angrep Roma, var det paven som reddet byen ved å betale betydelige løsepenger til kongen og å love langobardene årlig skatt, mens han ignorerte eksarken i Ravenna, keiserens representant i Italia. En særskilt glede for Gregor var å kjøpe fri krigsfanger som langobardene hadde tatt. I disse årene ble paven i realiteten sivil hersker over Italia, forhandlet frem avtaler, lønnet troppene og utnevnte generaler.

Gregors mål var en generell fred og langobardenes konversjon til katolisismen. Han støttet den langobardiske dronningen Theodelinde, som var den katolske datteren til hertugen av Bayern, og som hadde æren for at hennes stort sett arianske folk ble omvendt til den katolske tro. Gregor hadde gleden av å oppleve den katolske dåpen til tronarvingen Adaloald. Da keiseren irettesatte paven for å være så enkel at han ble ført bak lyset av barbarene, sendte Gregor ham i juni 595 et skarpt svar, hvor han forsvarte det han gjorde på vegne av «mitt land» (patria).

Med hans utrettelige energi og sikre øye for hva som trengtes, etablerte Gregor raskt et mer effektivt oppsyn med vesten enn hans forgjengere. Der det var mulig, arbeidet han gjennom metropolitter. I Italia ga han detaljerte lover for biskopenes valg og oppførsel, tvang gjennom sølibat for geistligheten og avsatte kriminelle prelater. Selv om hans arbeid for å få en slutt på skismaet i Veneto-Istria, som stammet fra Tre-kapittel-stridens tid, mislyktes fordi keiseren av politiske grunner påbød ham å avstå fra det, klarte han å oppnå underkastelse fra flere enkeltbiskoper.

Gregor skrev til biskoper og refset dem når han mente de var for slappe i disiplinære spørsmål. Han ga en biskop en advarsel på grunn av hans overdådige fester og gjestebud. Biskopen forsvarte seg med å henvise til det som selveste patriarken Abraham hadde gjort da han fikk besøk av tre engler: Han disket jo opp for dem det beste han hadde. Gregor svarte: «Javel - jeg skal ikke beklage meg mer over ditt fråtseri, forutsatt at de er engler, de personer som vanker i dine gjestebud.»

Gregor insisterte på sølibat for presteskapet, og de som motsatte seg det, ble avsatt. Han var særlig streng mot klostre hvor kvinner hadde åpen adgang og brødrene åpent spilte «gudfedre» for sine barn. Det er sagt at Gregor senere oppdaget at hans pålegg hadde medført mange barns unødvendige død, etter at deres klerikale fedre hadde blitt tvunget til å forstøte dem. I følge et brev fra biskop Huldric av Augusta til pave Nikolas I (858-67) hadde Gregor beordret sine tjenere å tømme en fiskedam. På bunnen fant de skjelettene av 6.000 barn, druknet eller myrdet på annen måte. Straks skal Gregor ha trukket tilbake sølibatpåbudet.

I Nord-Afrika kjempet Gregor mot en oppblomstring av donatismen og hevdet Romas autoritet, selv om en umedgjørlig eksark og tradisjonell afrikansk uavhengighet gjorde det til et anstrengende arbeid.

Nå i skillet mellom den kristelige oldtid og middelalderen sto de unge germanerfolkene for Kirkens porter, og med all klarhet erkjente Gregor den romerske kirkes misjonsoppgave, ikke bare ved å omvende dem, men ved virkelig å integrere dem i den universelle kirke. Roma ble under hans ledelse igjen vestens misjonssentrum.

I det vestgotiske Spania regjerte fra 586 kong Reccared, bror av den hellige Hermenegild, som ble drept i 585 av deres arianske far da han nektet å avsverge sin nye katolske tro. Men i 589 avsverget Reccared arianismen, dypt rystet over brorens martyrium, og gikk sammen med sitt folk over til den katolske tro. Gregor fikk gjennom biskop Leander av Sevilla (død 600) knyttet Spania nærmere til den romerske kirke.

Gregor søkte også gode forbindelser med frankerne og deres kongehus. Han førte en vennlig korrespondanse med den grusomme dronning Brynhilda, regent for Austrasia og Burgund:

Austrasias kong Sigebert (561-75) hadde giftet seg med den vakre Brynhilda, datter av vestgoternes konge Athanagild. Hans bror, kong Kilderik av Neustria, tok søsteren Galsvinta til ekte. Kilderik hadde forstøtt sin elskerinne Fredegunda, men hun klarte å fange ham inn i sitt garn på ny, og innen kort tid ble Galsvinta myrdet i sin seng. Brynhildas hevnlyst førte til krig mellom brødrene. Sigebert vant, men Fredegunda lot en snikmorder drepe ham med en forgiftet dolk. Det lyktes Brynhilda å flykte til sin mindreårige sønn, Austrasias blivende konge Kildebert II (575-96). I hans navn hersket hun siden, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati. Med glede mottok hun i 597 budskapet om Fredegundas død. Men Brynhilda selv gikk en fryktelig skjebne i møte. Aristokratiet avskydde henne som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og hun ble tvunget til å flykte til Burgund, der Fredegundas sønn Klotar II beseiret og fengslet henne. Alle hennes etterkommere ble drept, og i tre dager gjennomgikk den 80-årige damen en utspekulert tortur. Til slutt ble hun bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted. Dette skjedde i 613.

Fredegundas sønnesønn Dagobert I ble enekonge over frankernes rike, som i tiden etter Klodvig mer og mer hadde delt seg i tre mindre riker: Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kalles merovingerne etter en viss Merowech, som skal ha deltatt i slaget mot hunerne på De katalauniske marker. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet, til karolingerne overtok i 751.

I 595 gjenopprettet Gregor det pavelige vikariat Arles.

Av hans misjonsvirksomhet var Gregors viktigste anliggende kristningen av angelsakserne. Det fortelles at han bestemte seg for dette mens han ennå bodde som munk og eneboer i sitt tomme palass på Celio-høyden. Beda den Ærverdige (Venerabilis) forteller:

En dag fikk Gregor se noen gutter som skulle selges som slaver på Forum. De hadde lys hudfarge, fine trekk og lyst, vakkert hår. Han forhørte seg om fra hvilket land de var kommet. «De kommer fra øya Britannia, hvor alt folket har denne hudfargen». Han spurte så om øyboerne var kristne, eller om de fremdeles var uvitende hedninger. «De er hedninger.» «Akk,» sa Gregor med et inderlig sukk. «Hvor sørgelig at folk med slike lyse ansikter ennå er i klørne på Mørkets fyrste, og at slike yndefulle trekk skjuler ånder som mangler Guds nåde! Hva kalles dette folkeferd?» «De kalles Angli (anglere).» Gregor svarte: «Disse guttene er ikke Angli, men Angelos (engler).» (Angels - not Angles!)

(Den seriøse historikeren Beda passer på å understreke at dette var «en anekdote som var blitt overlevert gjennom muntlig tradisjon»).

Noen kilder sier at Gregor kort etter dro selv til England sammen med noen få munker. Han fikk pavens velsignelse og satte av sted, men romerne, som elsket abbeden i St. Andreasklosteret, protesterte så høylytt at paven snart kalte ham tilbake til Roma.

Som pave sendte Gregor våren 596 Augustin, prior i hans St. Andreaskloster, sammen med 40 benediktinermunker for å omvende angelsakserne til kristendommen. Men de mistet motet underveis og vendte tilbake til Roma, hvor Augustin ba om å bli løst fra sin oppgave.

Gregor ville ikke høre på det øret og sendte ham ut igjen med oppmuntringer og gode råd, og la dermed grunnen for Kirkens misjonsarbeid blant germanerne. I Gallia fikk Augustin høre at kong Ethelbert av Kents dronning Bertha var kristen, og han satte derfor kursen mot Kent. Nå hjalp det med pavens gode forbindelser til frankerne, for Bertha var en katolsk frankisk prinsesse, datter av frankerkongen Karibert. Misjonærene ble godt mottatt, og Augustin kunne snart melde om store fremganger. Julen 597 lot Ethelbert seg døpe sammen med flere tusen landsmenn.

Augustin skulle bli kjent som Englands apostel, St. Augustin av Canterbury, Englands første erkebiskop og primas.

Gregors anvisninger til Augustin viste stor beherskelse og klokt storsinn i vurderingen av nasjonale egenarter og hedenske forestillinger. Han ba misjonærene gå langsomt og forsiktig frem, og ikke rive hedenske templer, men i stedet vigsle dem og ta dem i bruk som kristne kirker. I 601 sendte han forsterkninger ledet av Mellitus og Paulinus (senere biskoper av London og York) og sendte palliet som hederstegn til Augustin som erkebiskop for engelskmennene, og knyttet dem dermed til paven.

Gregors forhold til østen var annerledes. Han anerkjente villig at han var keiseren av Konstantinopels undersått, og måtte flere ganger fire på sine ønsker i kirkepolitiske spørsmål. Han var imidlertid utrettelig i å understreke Romas forrang (primat), og Romas appelljurisdiksjon i øst fortsatte. Apostelen Peters Stols anseelse hadde sunket dramatisk både i øst og vest på 500-tallet på grunn av pavene selv, fremfor alt pave Vigilius, og det virket som om primatet hadde gått over til patriarken av Konstantinopel, som ble støttet av keiseren.

Selv om Gregor aksepterte kanon 28 fra Khalkedon, reagerte han skarpt og bittert da den personlig fromme patriark Johannes Nesteutes («Fasteren») i 595 offisielt føyde til den lenge brukte betegnelsen «økumenisk patriark» til sin tittel. Økumenisk (allmenn) kunne bety ganske enkelt rikspatriark, men kunne også tyde på keiserlig-bysantinske ambisjoner om et universelt pavedømme. Gregor antok det siste, og så i det et ugudelig og antikristelig brudd på Kristi anordning fra Matt 16,18-19. Keiser Maurikios (582-602) irettesatte ham skarpt for å lage slikt oppstyr bare for en tittel, men Gregor argumenterte med at St. Peters oppdrag gjorde at alle kirker, inkludert Konstantinopel, var underlagt Roma.

Striden varte i hele Gregors pontifikat, men myndighetene i øst var ikke til å rokke. Det var bitterhet over dette som fikk ham til å hilse mordet på Maurikios og elleve av hans familie og usurpasjonen til tyrannen Fokas (602-10) velkommen med uverdig jubel i 602: «Ære være Gud i det høyeste - la himmelen glede seg og jorden juble» (Sal 96 (V95), 11).

Gregors interesser og innflytelse var omfattende. Han var en stor beundrer av den hellige Benedikt og var som nevnt selv den første munk på pavestolen. Han var en forkjemper for munkevesenet og ga viktige privilegier til munker og valgte dem til sin innerste krets. Han innførte Benedikts regel i de italienske klostrene og ordnet deres økonomi, og ved å gjøre dem uavhengige av biskopene, kunne han drive utstrakt hjelpevirksomhet i Italia.

Gregor så på de årene han hadde levd som munk, som de lykkeligste i sitt liv. Hver dag innbød han til sitt bord tre fattige pilegrimer, vasket deres hender og føtter og vartet dem selv opp ved måltidene.

Selv om Det gregorianske Sakramentarium er en senere samling, ordnet Gregor liturgien og fastla for godt messens kanon. Han regnes som tidenes største liturg; ennå i dag består deler av hans messeordning. Mange av hans prekener er også tatt opp i tidebønnene. Hans innsats for liturgien og den liturgiske musikk er betydelig. Det er imidlertid tvilsomt om det var han som innførte den gregorianske sangen, selv om han kan ha gjort det tekstlige grunnlaget klart gjennom redigeringen av messens sanger. Gregor var en stor musikkelsker og han reformerte schola cantorum i Roma.

I en tid hvor andre herskere ga jødene en hard medfart, fant de i pave Gregor en sann vokter av deres rettigheter, som pavene i flere hundreår fremover ble en garantist for.

Som teolog fremmet Gregor særlig utviklingen mot den middelalderlige folkefromhet, ikke minst ved sin lære om boten, om nattverden som gjentakelse av Kristi offerdød, om helgener, om skjærsilden og sjelemesser. Han innførte dogmet om skjærsilden i den katolske teologi.

Gregor var også en populær predikant og en betydelig og produktiv forfatter, snarere praktisk enn teoretisk. Han skrev en uoriginal, men god oppsummering av Augustins lære. Gjennom sine skrifter øvde han en dyp innflytelse på hele middelalderen, særlig gjennom det presteidealet han trekker opp i «Hyrdeboken» (Liber Regulae pastoralis), om sjelesørgernes oppgaver (590). Her legger han frem sitt syn på biskopene som sjelehyrder. Den ble oversatt til gresk mens han levde, og til angelsaksisk av kong Alfred. Den skulle bli en lærebok for middelalderens biskoper.

Blant de øvrige skriftene er Libri morales, «Moralia», en mystisk og allegorisk kommentar i 35 bind til Jobs bok (påbegynt i Konstantinopel og fullført ca 595), som var et rent skattkammer for teologer og ble den grunnleggende håndboken i moralteologi gjennom hele middelalderen. Dialogi «Dialoger» (593/594) var en samling italienske helgenlegender i 4 bøker, hvor bok 2 handler om St. Benedikt av Nursias liv og virke.

Gregors 854 bevarte brev (en brøkdel av hans korrespondanse) har i dag kanskje mest interesse for historikere. De berører alle aspekter av hans virksomhet. En del av hans prekener og kommentarer er også bevart, blant dem er 40 korte Prekener over Evangeliene (590-91), 22 lengre Prekener over Esekiel (593), to Prekener over Salomos Høysang og del av en Kommentar til 1. Samuelsbok. Han skrev også svært detaljerte utlegninger om synder av seksuell art.

Gregor var en kirkeleder av enorm dyktighet, besluttsomhet og energi. Bak all hans tenkning og virksomhet lå hans overbevisning om verdens nær forestående ende. Paven hadde lidd av dårlig helse i hele sitt pontifikat; han var plaget av podagra og ute av stand til å gå på slutten. Det var knapt en dag hvor han var helt frisk. I perioder måtte han ligge i måneder i strekk lenket til sykesengen. Pavens fysikk hadde ikke tålt den strenge askesen i ungdomsårene, men han betraktet lidelsen som en rettferdig straff fra Gud og som en sunn lutring.

Roma var igjen truet av beleiring, og byen var dermed på nytt i hungersnødens grep. Ironisk nok vendte mobben seg i raseri mot Gregor, den mannen som hadde overøst sitt folk med alt de trengte.

Gregor den Store døde den 12. mars 604 etter nesten 14 år på Peters stol. Han er gravlagt i St. Peterskirken. Inskripsjonen på hans gravmonument der kaller ham for Consul Dei, «Guds konsul».

I 1295 utropte pave Benedikt VIII vestens fire store kirkefedre til kirkelærere, doctores ecclesiae, ved siden av Gregor er disse Ambrosius, Augustin og Hieronymus.

St. Gregor den Stores fest er feiret siden 700-tallet. Han ble tidligere minnet på sin dødsdag 12. mars, men da denne dagen faller i fastetiden, ble hans minnedag ved kalenderreformen i 1969 lagt til 3. september, dagen for hans bispevielse i 590. I kunsten blir han fremstilt som pave med bok og fjærpenn og med en due på skulderen, som et symbol på at hans skrifter var inspirert av Gud selv.

Paverekken - Kildehenvisninger - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 27.08.1999, sist endret 22.02.2016 - 10:09