La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den salige Gundekar av Eichstätt (1019-1075)

Minnedag: 2. august

Biskop med kanniker. Side med miniatyr fra Gundekarianum, 1000-t

Den salige Gundekar (Gundechar, Guntaker, Gunzo; Gundecharus Aureatensis/Eystetensis) ble født den 10. august 1019 i Tyskland. Han var sønn av Reginher og Irmingart, og hans søster het Tuota. Han stammet fra en adelig frankisk familie ved Rhinen, og blant hans slektninger var biskopene Wuffo av Merseburg (d. 1058), Egilbert av Passau (d. 1065) og Siegfried av Mainz (d. 1084). Det er ikke kjent når og hvordan Gundekar kom til Eichstätt i Bayern i Sør-Tyskland, men han bodde der som barn og fikk sin utdannelse i katedralskolen i Eichstätt under magister scholarum (Domscholast) Gunderamnus. En gang før 1045 ble Gundekar kannik (Domherr) ved katedralen.

Gundekar fikk spesielt støtte fra dronning Agnes av Poitou, som siden 1043 hadde vært gift med kong Henrik III (1039-56; keiser fra 1046). Da hennes hoffkapellan Egilbert i 1045 ble valgt til biskop av Passau, ble hans slektning Gundekar hans etterfølger som hoffkapellan og forlot Eichstätt. Den 24. desember 1046 ble Henrik og Agnes kronet til keiser og keiserinne i Roma av den tyske pave Klemens II (1046-47) (tidligere biskop Suitger av Bamberg) med Gundekar til stede. Ved keiser Henrik IIIs tidlige død den 5. oktober 1056 kom hans femårige sønn Henrik IV (1056-1106; keiser fra 1084) på tronen med sin mor, enkekeiserinne Agnes, som regent (1056-62).

Grev Gebhard av Dollnstein-Hirschberg hadde i 1042 blitt biskop av Eichstätt i Bayern, bare rundt 24 år gammel, og tidlig i 1050-årene ble han keiser Henrik IIIs uunnværlige rådgiver. Da den hellige pave Leo IX (1048-54) døde den 19. april 1054, ble det en lang sedisvakans. Romerne ventet på at diakonen Hildebrand (den senere hellige pave Gregor VII) skulle komme tilbake fra Frankrike før de valgte ny pave.

Etter at Hildebrand hadde skyndet seg tilbake til Roma, fant han at presteskapet var ivrige etter å ha et uavhengig valg og at han var den kandidaten som var foretrukket. Selv om det var få som forsto behovet for pavelig uavhengighet bedre enn Hildebrand, var denne munken ingen ambisiøs fanatiker. Han visste at keiser Henrik III ville ta det svært ille opp om romerne valgte en pave uten å konsultere ham, og han forsto at den samvittighetsfulle Henrik ville velge en god kandidat. Derfor overtalte Hildebrand romerne til å vente med valget og sende ham for å be keiser Henrik om å gi romerne en pave etter deres eget valg.

I november 1054 mottok keiser Henrik III en romersk delegasjon i Mainz ledet av Hildebrand. Etter langvarige diskusjoner samlet de seg om biskop Gebhard av Eichstätt. Selv om Henrik nødig ville miste sin betrodde rådgiver, utnevnte han i november 1054 Gebhard til pave. Han var den siste av de fire tyske pavene som keiseren utnevnte. De romerske utsendingene ville sannsynligvis ha foretrukket en annen, men Henrik ønsket å ha en pave i Roma som var lojal mot ham selv.

Men Gebhard var også motvillig, og nølte i fire-fem måneder. Han gikk med på valget i Regensburg i mars 1055 under forsikringer om at visse territorier og eiendommer som var tatt fra Den hellige Stol, skulle leveres tilbake. Han ble mottatt med glede i Roma og satt på tronen den 13. april 1055, nesten ett år etter Leos død. Han tok navnet Viktor II (1055-57) og fortsatte som biskop av Eichstätt til sin død.

Pave Viktor II døde imidlertid allerede den 28. juli 1057, ennå ikke førti år gammel. Ved hjelp av enkekeiserinne og regent Agnes' innflytelse ble Gundekar deretter valgt til ny biskop av sin hjemby Eichstätt i Bayern som biskop Gundekar II. Den 20. august 1057 fikk han tildelt bisperingen av keiserinne Agnes i det keiserlige palass Tribur i Hessen, den 5. oktober ble han tildelt bispestaven i den ennå uferdige katedralen i Speyer i nærvær av fjorten riksbiskoper, den 17. oktober ble han satt på bispetronen i Eichstätt og endelig den 27. desember ble han bispeviet i det keiserlige palass Bodfeld i Pöhlde i Harz nordøst for Göttingen i nærvær av kong Henrik IV og den pavelige legaten Hildebrand.

I likhet med keiser Henrik III og sin forgjenger Gebhard, som på synoden i Firenze den 4. juni 1055 som pave hadde fordømt kjøp av embeter, prestelig ekteskap og overdragelse av kirkelig eiendom, var Gundekar en overbevist forkjemper for den cluniacensiske kirkereform. Under investiturstriden mellom keiser og pave bevarte han sin lojalitet til keiseren, men han var tilbakeholdende i rikspolitikken og distanserte seg fra hoffet til den vanskelige Henrik IV.

Han viet i stedet sitt liv fullstendig til Kirken, motivert av en stor nidkjærhet for sjelenes frelse, og utmerket seg gjennom sin pastorale virksomhet. Allerede Gebhards forgjenger som biskop, Heribert (1022-42), hadde igangsatt en storslått restaurering og nybygging av kirker, og ifølge egne opplysninger viet Gundekar ikke færre enn 126 altere og kirker, som han listet opp med navns nevnelse, blant dem var han medcelebrant ved vigslingen av Kaiserdom i Speyer den 4. oktober 1061 og domkirken i Augsburg i oktober 1065. 101 av vigslingene skjedde innen hans eget bispedømme, i grevskapet Hirschberg, i Weißenburg, Pleinfeld, Ornbau, Wassertrüdingen, Pappenheim, Berching og Holnstein, i Herrieden-området og i landskapet sør for Pegnitz og rundt Altdorf ved Nürnberg.

Gundekar sørget for fullføringen av den romanske domkirken i Eichstätt som var modifisert etter hans eget konsept, og i 1060 vigslet han høyalteret, Willibald-alteret, østkoret og langhuset under patrocinium av Frelseren (Salvator), den 17. oktober 1062 vigslet han Maria- og Johannes-kapellene, i 1072 vigslet han tårnkapellene og som avslutning vigslet han den 6. juni 1074 krypten.

Han reorganiserte og styrket sogneforvaltningen, blant annet med kontroll av kirkebesøket, og innførte som kirkeordning det dekretet som den salige Burchard av Worms (ca 950-1025) hadde skrevet i 1008-12. Nord i sitt område fremmet han misjoneringen av venderne.

Mot slutten av sitt liv skrev og illuminerte han i 1071/72 en krønike i form av en liturgisk bok, et pontifikale og rituale, som inneholder biografier om hans forgjengere og hvor mange andre emner blir behandlet, spesielt liturgiske. Verket het Vitae Pontificum Eystettensium og har senere blitt kalt Pontifikale Gundekarianum eller bare Gundekarianum (Gundecarianum). Det er bevart i original (Codex M), og det er av stor kunstnerisk verdi og av stor betydning for bispedømmets historie og for vår kunnskap om datidens liturgi. Krøniken ble videreført frem til 1697 med biografier om biskoper av Eichstätt og liste over de fjorten medlemmene av domklerus i Eichstätt på hans tid som ble biskoper i Tyskland eller Nord-Italia, blant dem Burchard av Basel (1072-1107).

Gundekar var en god venn av Eichstätt-kronikøren fra stiftet (klosteret) Herrieden (Anonymus Haserensis), som under Gebhard I tilhørte domkapitlet og trolig er identisk med en av de tre av Gundekars kapellaner som vi kjenner navnet på, Helmprecht, Aribo eller Meningoz. Rundt 1078 skrev han en krønike som var viet keiserinne Agnes, men bare del 2 er bevart i en avskrift fra 1483. Den forteller om hans forgjengere og ender med hans første embetsår, mens hoveddelen, som er viet Gundekars egen tid som biskop, er gått tapt.

Biskop Gundekar IIs grav i domkirken i Eichstätt

Gundekar døde den 2. august 1075 i Eichstätt og ble gravlagt i domkirken, etter eget ønske i det Johanneskapellet han selv hadde initiert og vigslet. Fra 12. til 15. september 1309 ble hans relikvier skrinlagt og flyttet til en grav over bakken, noe som tilsvarer en saligkåring, selv om den aldri er stadfestet av kurien i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 2. august.

Skrinleggelsen skjedde under biskop Philipp von Rathsamhausen (1306-20), som lot forfatte en utførlig beretning om denne og om de rundt femti miraklene som skjedde enten da eller etterpå. En tretten år gammel jente med en alvorlig ryggskjevhet som gjorde henne kuppelrygget og krumbøyd til knærne, var i stand til å stå oppreist igjen. En gutt som hadde vært blind på et øye i to år, fikk synet fullstendig tilbake. Men det mest spektakulære miraklet var at det fra graven kom en velduftende olje, som fra graven til den hellige Nikolas av Myra. Gundekar står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).

Et brystkors som Gundekar bar rundt halsen mens han feiret messe, ble bevart i mange århundrer etterpå. Det bar en rekke inskripsjoner til ære for Kristi kors: «O kors, vær meg en tilflukt. O kors, vær for meg en sikker frelse». En inskripsjon bekrefter både korsets opprinnelse og eierens ydmykhet: «Gundekar synderen fikk laget meg».

I 1808 ble Gundekars sarkofag flyttet til nordlige tverrskip. Etter arkeologiske utgravninger mellom 1970 og 1972 ble sarkofagen i 1975 flyttet tilbake til domsakristiet i sørlige sideskip, den gotiske etterfølgeren til Johanneskapellet.

Det fantes mange berømte innehavere av bispestolen i Eichstätt. Den første var den hellige Willibald (741-87), biskop Reginold (965-989) var beundret som poet, musiker, taler og lærd, biskop Heribert (1022-42) var en beskytter av katedralskolen mens Gundekars forgjenger var Gebhard I (1042-1057), pave Viktor II (1055-57).


1
Catholic Encyclopedia: Oil of Saints
2
Acta Sanctorum, august, I, 184