La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Guthlac av Croyland (~674-714)

Minnedag: 11. april

Den hellige Guthlac av Croyland (~674-714)

Den hellige Guthlac (lat: Guthlacus) ble født rundt 674 i Mercia i England. Han var sønn av Penwald og hans hustru Tette og kom fra Mercia-grenen av slekten Guthlacinga og var av kongelig blod og i slekt med kongehuset i Mercia. I sin barndom var han svært alvorlig og viste uvanlige tegn på fromhet. Men da han var rundt 15 år, ble han soldat i hæren til kong Ethelred av Mercia (675-704), og den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Catalogus Sanctorum Pausantium in Anglia fra 1200-tallet, kalte ham robustus depraedator.

I ni år hadde han stor suksess i det som blir kalt en militær karriere, men som med større rett kan beskrives som et liv viet til røveri og vold. Nesten alle hans kamper fant sted langs grensen til Wales, og han bygde seg opp en stor formue. Han fikk åpenbart ry som leder, for hans ledsagere kom fra alle kanter.

Men som 24-åring ga han i 697 opp dette livet etter en natt tilbrakt i kontemplasjon, og han bestemte seg for å bli munk i Repton i det som nå er Derbyshire. Det var et dobbeltkloster hvor noen konger av Mercia var gravlagt, styrt av abbedisse Elfrida (Ælfrith). Da han avla løftene, ga han en tredjedel av sitt krigsbytte tilbake til ofrene. Guthlacs biograf forteller at han var temmelig upopulær i begynnelsen på grunn av sine strenge vaner, spesielt sin totale avholdenhet fra rusdrikker, men han ble bedre likt etter hvert.

Etter et par år som munk følte han imidlertid et kall til et liv i ensomhet i etterligning av ørkenfedrene. Han fikk høre om et sted i The Fens i Lincolnshire som var så dystert og hjemsøkt av onde ånder og monstre at ingen turde å bo der. Det var Croyland (nå Crowland), et fuktig område ved en sving på elva Welland i The Fens, et sted som bare kunne nås med båt. Navnet kommer fra gammelengelsk cru lande, «vilt land».

Rundt 700 – legenden sier at det skjedde på den hellige apostelen Bartolomeus' minnedag den 24. august 699 – ble Guthlac eneboer der sammen med noen få ledsagere. Han valgte Bartolomeus til sin skytshelgen og der bodde han resten av livet, og hans liv lignet ørkenfedrenes. Ubehagelighetene inkluderte angrep fra det han kalte «monstre», men som trolig var etterkommere etter keltiske briter som hadde søkt tilflukt i The Fens under de saksiske invasjonene. Han ble også utsatt for voldsomme fristelser fra djevler, men han ble trøstet av visjoner av engler og sin skytshelgen Bartolomeus.

Som andre eneboere utviklet Guthlac nære forbindelser med fugler og dyr, og han klaget ikke på de tyvaktige vanene til kråker og skjærer, «for mennesker burde være et eksempel på tålmodighet til og med for ville dyr». En hellig mann ved navn Wilfrid besøkte en gang Guthlac og ble forbløffet da to svaler landet på skuldrene hans og hoppet rundt på ham. Guthlac fortalte ham at «de som velger å bo borte fra andre mennesker, blir venner med de ville dyrene; og englene besøker dem også, for de som ofte blir besøkt av menn og kvinner, blir sjelden besøkt av engler».

Til tross for sin isolasjon ble Guthlac berømt for sin askese og for sine profetiske evner, og han fikk stadig flere besøkende. En av dem var den hellige biskop Hedda av Winchester, som presteviet ham og konsekrerte hans beskjedne kapell. Hans biograf sier at ingen noen sinne så ham sint, opphisset eller trist. Etter femten år som eremitt visste han at døden nærmet seg i 714. Reptons abbedisse, den hellige Edburga av Repton, skal ha sendt ham et likklede og en blykiste (selv om hennes dødsår vanligvis angis til rundt 700). Han inviterte sin hellige søster Pega, som bodde som eneboerske i det nærliggende Peakirk (= Pega's church), til sin begravelse. Dit kom hun sammen med Guthlacs disipler, de hellige Cissa, Bettelin, Egbert og Tatwin, som bodde i celler i nærheten.

Guthlac døde den 11. april 714 og ble gravlagt i jorden i all enkelhet, i henhold til hans eget ønske. Men en kult startet øyeblikkelig, slik at hans søster Pega ønsket å gravlegge ham på nytt på en mer passende måte. På årsdagen for begravelsen ble graven åpnet, og Guthlacs legeme ble da funnet uten tegn til forråtnelse. Guthlacs kult hadde sitt sentrum rundt hans grav i Croyland, hvor Pega hadde gitt hans psalter og svøpe, som hun hadde arvet. Kong Ethelbald (Æthelbald) av Mercia (716-57), som hadde vært en nær venn av den hellige, fikk graven bygd opp og dekorert på passende vis. Allerede på Bartolomeusdagen i 716 la kong Ethelbald ned grunnsteinen til et kloster til ære for Guthlac. Ethelbald hadde besøkt Guthlac mens han var tronpretendent, og eneboeren hadde da profetert at han ville bli rettmessig konge. Ethelbald avla da løfte om at han i tilfelle ville bygge et kloster i Croyland, og dette løftet holdt han.

Den mest troverdige kilde til informasjon om Guthlac finner vi i en biografi skrevet på latin mellom 730 og 740 av den angelsaksiske munken Felix – vi vet ikke hvilket kloster han kom fra. Han dediserte biografien til Guthlacs venn, kong Ethelbald, og forsikret ham at alt han hadde skrevet, hadde han hørt fra gamle og nære ledsagere av Guthlac. Felix forteller at da den hellige ble født, steg en skinnende hånd omgitt av et gulrødt lys ned fra himmelen og velsignet huset hvor han ble født før den steg opp til himmelen igjen. Det ble også forfattet biografier på gammelengelsk i prosa og vers.

Guthlac må nest etter den hellige Cuthbert av Lindisfarne regnes som den mest populære eremitten før den normanniske invasjonen i 1066, men det må innrømmes at en rekke hendelser i Felix' biografi ligner svært mye på episoder i den hellige abbed Antonius' liv og i den hellige Beda den Ærverdiges biografi om Cuthbert.

Guthlacs minnedag er 11. april (tidligere 12. april), med en translasjonsfest den 30. august og en minnedag (commemoratio) den 26. august. Kulten ble snart populær, og blant dens tilhengere var kong Wiglaf av Mercia (827-40) og erkebiskop Ceolnoth av Canterbury (833-70), som ble kurert for malaria av helgenen i 851. Festen spredte seg snart over hele Mercia og til Westminster, St. Albans og Durham, og ble etter hvert alminnelig i hele landet. Minst ni gamle kirker og et kloster ble viet til ham.

Det opprinnelige klosteret ble ødelagt av danskene i 870 og den hellige abbed Theodor og hans store kommunitet ble myrdet mens de feiret messe. Det neste klosteret ble brent ned i 1091. Det tredje klosteret på stedet ble påbegynt i 1113, men ble delvis ødelagt av et jordskjelv i 1118 og en brann i 1143. Guthlacs relikvier hadde i 1136 blitt overført til den klosterkirken som ble bygd på stedet for hans celle, og skrinet ble utsmykket med gull, sølv og juveler. En annen translasjon fant sted i 1196. Et segl som tilhørte Henrik de Longchamp, abbed av Croyland mellom 1191 og 1236, viser apostelen Bartolomeus som gir Guthlac en svøpe. Denne var ikke for selvpisking, men for bruk som et defensivt og offensivt våpen mot djevelske angrep. Klosteret ble delvis revet ned etter oppløsningen av klostrene under kong Henrik VIIIs (1509-47) reformasjon på 1500-tallet. Bare nordskipet, som i dag brukes som sognekirke, og klokketårnet er bevart. Guthlacs grav ble så fullstendig ødelagt at det aldri siden ble funnet noen spor av den eller av relikviene.

Guthlac kommer til Croyland. Harleian Guthlac Roll Y.6.

Et unikt billedmateriale fra Guthlacs liv er bevart på British Museum. Den kalles «Harleian Roll Y.6» eller vanligvis «Guthlac-rullen» og er en velum-rull med 17 ½ runde bilder som hvert er rundt 15 cm i diameter. De viser scener fra hans liv og stammer fra andre halvdel av 1100-tallet. Rullen ble trolig laget for abbeden i Croyland og bildene kan ha vært skisser til glassmalerier. En skulptur i klosteret i Crowland viser Guthlac som holder en pisk og med en slange ved sine føtter.