Den salige Gerhard Mecatti av Villamagna (~1174-~1245)

Skytshelgen for de syke

Den salige Gerhard Mecatti (it: Gerardo, Gherardo; lat: Gerardus) ble født rundt 1174 i Villamagna i republikken Firenze (grunnlagt 1115), nå ved Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kalles også Gerhard av Villamagna etter fødebyen eller Gerhard av Monza (?). I tilfelle må han ikke forveksles med den salige Gerhard Tintorio av Monza. Hans foreldre var fattige og døde av pesten da Gerhard var bare tolv år gammel. En rik patrisierfamilie fra Firenze, som var stedets herskere, tok gutten inn i sitt hjem og oppdro ham videre. Det sies at en sønn i denne familien ble Malteserridder.

Malteserordenens offisielle navn er «Den suverene militære hospitalsordenen av St. Johannes av Jerusalem av Rhodos og av Malta» (lat: Supremus Ordo Militaris Hospitalis Sancti Ioannis Hierosolymitani Rhodius et Melitensis, it: Sovrano Militare Ordine Ospedaliero di San Giovanni di Gerusalemme di Rodi e di Malta), ofte kalt Sovrano Militare Ordine di Malta – SMOM. Malteserordenen regner Gerhard som medlem og sin mest kjente hellige.

Denne ridderen valgte ham som sin væpner og bli med ham på et korstog til Det hellige land. Det er muligens snakk om Det tredje korstog (1187-92). Begge to ble tatt til fange av sarasenerne under korstoget. Ridderen døde under reisen og Gerhard ble snart kjøpt fri og vendte tilbake til hjemlandet Italia.

En annen versjon sier at han etter å ha blitt satt fri, dro til Det hellige Land som pilegrim og slo seg ned ved St. Johannes’ hospital i Jerusalem. Der arbeidet han i noen år med å ta imot andre pilegrimer, og han pleide syke i det som oftest betraktes som tidens beste hospital. Malteserne hevder at han ble legbror i deres orden der. I følge Martyrologium Romanum dro han deretter hjem og levde som eneboer i Toscana resten av livet. En annen kilde sier at han reiste sammen med en annen ridder til Syria på et skip med tyve andre da de ble angrepet av pirater, men de unnslapp dem takket være Gerhards bønner.

Noen hevder at han senere møtte den hellige Frans av Assisi (1182-1226) og ble fransiskanertertiar, en dette er mulig bare etter 1220, da denne grenen av den fransiskanske familie ble etablert. Fransiskanernes tredjeorden var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

Noen hevder at han hele livet bar Malteserkorset på sin eremittdrakt, og han skal ha brukt ordensdraktene til både malteserne og legfransiskanerne, den ene utenpå den andre. Dette høres mest ut som et forsøk på å forene de ulike tradisjonene om ham. Det finnes altså motstridende opplysninger om hans liv og død, men ikke om hans liv som eremitt. Han skal ha slått seg ned i et forfallent leskur ikke langt fra sin fødeby. Hans eremittliv inkluderte bot og kontemplasjon. På mandager ba han spesielt for sjelene i skjærsilden, på onsdager for tilgivelse for sine egne synder, og på fredager for omvendelse av de vantro.

Han bar hårskjorte, pisket seg selv, fastet og ydmyket seg til stadighet. Dette gjorde at hans ry for hellighet spredte seg, og noen kalte ham sin tids Antonius eller Hilarion. Hver natt, for at han ikke skulle bli sett, pleide han å krype på sine knær en distanse på fem kilometer. På 1600-tallet gikk brorskapet av San Donino i Villamagna fortsatt denne distansen i prosesjon, men ikke på sine knær.

Han hadde pålagt seg selv et daglig pensum som han skulle be, og han avvek aldri fra dette, noe som førte til at han ofte ba gjennom hele natten når han ikke var blitt ferdig på dagtid på grunn av forskjellig nestekjærlig arbeid som han prioriterte. Han hadde en turnus hvor han pleide å besøke alle kirker og kapeller i området. Hver dag besøkte han minst tre av dem, det første besøket ofret han for sjelene i skjærsilden, det andre for tilgivelse av egne synder og det tredje for alle mennesker, troende og vantro. Hans daglige næring besto av brød og urter, mange ganger også grønnsaker. Allerede mens han levde utførte han mirakler.

Til en vognmann som ikke ville legge av seg vanen med å banne, forutsa han at han ville drukne i elven Arno. Mannen lo av denne spådommen og bannet enda heftigere i fortsettelsen. Men plutselig en dag ble hestene skremt på broen over Arno og styrtet med hodet først ned i elven. Hestene ble reddet, men vognmannen ble trukket død opp av vannet. En kvinne som kom fra kirken, formante han om å omvende seg straks skrifte. Det viste seg at hun hadde en synd på samvittigheten, som hun av skam hadde tidd om i ti år. Hun angret oppriktig og omvendte seg.

Til slutt ble eremitten syk, og nonner ble sendt for å pleie ham. En kveld i januar spurte søsteren om han ønsket noe, og han svarte med et smil: «Ja, jeg skulle gjerne ha spist noen kirsebær». Hun trodde han snakket i villelse, men han insisterte, og hun gikk ut, delvis overbevist om at hun ville finne kirsebær. Der så han i et lite inngjerdet område et kirsebærtre fullt av svært røde og helt modne bær «like fine og friske som i juni». Av den grunn avbildes Gerhard Mecatti kledd i grått men med Malteserkorset på brystet mens han bærer en gren full av røde kirsebær.

Etter andektig å ha mottatt sakramentet, døde han på den dagen han selv hadde forutsagt. Den tradisjonelle datoen for hans død er 13. januar, men 25. mai nevnes også. Årstallet er svært omdiskutert, og 1242, 1245, 1254 og 1276 er foreslått. Den irske fransiskaneren og historikeren Luke Wadding OFM (1588-1657) sier 1277, Antonius Bosius (ca 1575-1629) sier 1242 og bollandistene 1245. Den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum skriver «rundt 1245», mens Butler's Lives of the Saints skriver at 1276 er mest sannsynlig. Han var trolig rundt sytti år gammel. Siden det finnes så mange ulike dødsår og i tillegg også to mulige dødsdatoer, kan man spørre om det ikke er snakk om to eremitter ved navn Gerhard som har levd omtrent samtidig. Bollandisten Papebroch mener at han sannsynligvis døde i 1276, og selv om han ikke oppgir noe fødeår, sier de fleste kilder rundt 1174. Et livsløp på mer enn et århundre er ikke umulig og synes sikkert for to engelske helgener i den samme perioden, de hellige Gilbert av Sempringham og Godric av Finchale, så det kan ikke avvises som umulig.

Hans legeme ble plassert ikke langt unna i grenene til et eiketre, slik at han ikke skulle bli funnet, for i sin fanatiske fromhet ville ikke landsbybeboerne ha nølt med å grave ham opp for å dele hans relikvier. Men forholdsreglene var ikke tilstrekkelige, så republikken Firenze måtte sende soldater for å beskytte helgenen i hans eleverte stilling. Da ble det bestemt at det skulle bygges en kirke til hans ære i Villamagna. Der hviler han nå i et forgylt treskrin inne i en steinsarkofag under høyalteret. Så sent som på 1600-tallet var hans legeme fortsatt intakt og ga fra seg en behagelig lukt, noe som kunne bekreftes hvert år på hans festdag på andre pinsedag, da det ble vist frem for folket.

Til tross for de usikre detaljene i hans liv ble han saligkåret den 18. mars 1833 ved at hans kult ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46). Som hans minnedager nevnes 13., 23. og 24. mai, bollandistene har 13. mai, fransiskanerkonventualene) minnes ham den 15 mai, i Villamagna minnes han den 18. mai, noen kalendere har 8. juni og den tyske historikeren og teologen Fortunatus Hüber OFM (1639-1706) i Menologium Franciscanum (1698) har 3. desember, men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han den 25. mai:

Villæ Magnæ apud Floréntiam in Etrúria, commemorátio beáti Gerárdi Mecatti, qui, vestígis sancti Francísci sédulo adhǽrens, bona sua paupéribus distríbuit et, in erémum secéssus, pro Christi amóre in peregrínos recipiéndos atque infírmis subveniéndum se impéndit.

I Villamagna i nærheten av Firenze i Toscana, minnet om den salige Gerhard Mecatti, som med lidenskap fulgte i den hellige Frans’ fotspor og delte ut alt han eide til de fattige, trakk seg tilbake til ødemarken, hvor han for Kristi kjærlighets skyld tok imot pilegrimer og hjalp de syke.

En del av bevisene for hans kult er en fin illuminasjon av ham med glorie som står utenfor sin eremitthytte med en ung mann og hans esel, som synes å gi penger til en eldre kvinne. Han avbildes normalt som en gammel fransiskanertertiar med en grein med kirsebær eller kirsebærblomster. Noen ganger har han en bolle og en skje ved føttene, med stav og rosenkrans, med et misjonærkors eller sammen med den hellige Filip Ciardella. Han fremstilles også som Malteserridder. Han er skytshelgen for de syke.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Schauber/Schindler, Index99, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipeia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, smom-za.org, roman-catholic-saints.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. oktober 2001 – Oppdatert: 14. januar 2018