Den hellige Gwyddfarch av Meifod (d. ~610)

Den hellige Gwyddfarch levde på 500-tallet i Wales. Han var sønn av Amalarus eller Malaras, som beskrives som tywyssawc y Pwyl, bokstavelig «fyrste av Pwyl», som trolig er den walisiske tilpasningen av det franske La Pouille, som betyr Apulia (Puglia) i Sør-Italia, og ikke Polen, Holland eller Welshpool, som det har vært påstått. Andre sier at han kom fra Bretagne og tilhørte familien til Emyr Llydaw, som hersket over Bretagne.

Gwyddfarch kom i alle fall til Wales og grunnla Eglwys Gwyddfarch (eller Wyddfarch) i Meifod i Montgomeryshire, som nå er fullstendig forsvunnet. Den lokale legenden omtaler ham som en anakoret (eneboer), som hadde sin seng av stein, Gwely Gwyddfarch, i fjellsiden av Gallt yr Ancr, «anakorethøyden», som reiser seg over landsbyen og byr på en fantastisk utsikt, og det var hans advarende stemme som snart etter hans død ble hørt midt på natten og bestemte det nøyaktige stedet hvor kirken i Meifod skulle bygges. Han trakk sitt siste sukk i sin Gwely, sier tradisjonen.

Ifølge Meifods terriers (inventarlister) fra 1631 og 1663 sto Eglwys Gwyddfarch på vestsiden av den nåværende kirkegården, like utenfor muren, og hadde en liten kirkegård tilknyttet. I 1631 var den bebodd som en hytte, med sin kirkegård omgjort til hage. Denne kirken var egentlig bare et kapell som snart ble erstattet av det mer imponerende bygget som ble reist av den hellige Tysilio. Ved siden av disse to kirkene ble en tredje, Eglwys Fair, konsekrert på stedet i 1155. Det finnes et gavebrev av 1467 fra flere kardinaler pålydende en reduksjon på hundre dager for dem som ville begi seg til kapellet for St Gwyddfarch, abbed og bekjenner, eller til kirkegården ved Chirk of St Tyssilio, og utføre visse fromhetsgjerninger.

Hans fest står ikke i noen av de walisiske kalenderne bortsett fra den i Llanstephan MS 117 fra midten av 1500-tallet, hvor «Gwyddyfarch» er oppført under 3. november.

I biografien om Tysilio eller Suliau, bevart av Albert le Grand OP, var Gwyddfarch abbed av Meifod. Tysilio, som ikke hadde noen dragning mot et militært liv, kom til Meifod for å studere litteratur og nyte freden i et religiøst liv. Hans far, den hellige kong Brochwel Ysgithrog, ville ikke høre snakk om at hans sønn skulle bli munk, så han sendte soldater for å bringe ham tilbake. Men på Tysilios innstendige bønner gikk Gwyddfarch med på å barbere hans hode og ikle ham drakten, og kongen gikk motstrebende med på sønnens planer. Men for å unngå videre forfølgelse hjalp Gwyddfarch den unge fyrstemunken til å flykte til Ynys Suliau ved Anglesey, hvor han tilbrakte syv år.

Da denne perioden var over, kalte Gwyddfarch ham tilbake og informerte ham om at det var hans ønske å foreta en valfart til Roma. Tyssilio regnet med at han selv ville havne i trøbbel dersom abbeden forlot Meifod, så han tryglet ham om å bli værende og sa at han kunne nøye seg med å besøke apostelgravene i drømme, men Gwyddfarch var fast bestemt på å reise. Men en dag de to var sammen, var abbeden trett og falt i søvn. Han drømte at han så en stor by med kirker og palasser, og da han våknet, sa han at han hadde sett så mye av Roma som han ønsket, og at han ville følge sin elevs råd og bli værende hjemme. Ikke lenge etter dette døde Gwyddfarch, og han ble etterfulgt som abbed av Tysilio.

Dette skjedde før slaget ved Bangor Iscoed og Chesters fall, som skal ha skjedd i 613, og vi kan derfor plassere Gwyddfarchs død omkring år 610.

En annen Gwyddfarch står som en walisisk helgen i en av stamtavlene som er skrevet rundt 1670 og trykt i Iolo-manuskriptene. Han oppgis som sønn av den hellige Llywelyn av Trallwng eller Welshpool og bror av den hellige Gwrnerth, og han blir sagt å ha vært helgen (munk) i Bangor Cybi på Anglesey, men ingenting er kjent om ham.

Kilder: Baring-Gould (5), druidicdawn.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. mars 2013