Den salige Hildegard Burjan (1883-1933)

Minnedag: 12. juni

Den salige Hildegard Burjan ble født som Hildegard Freund den 30. januar 1883 i Görlitz an der Neisse i Lausitz, som da tilhørte Preußisch-Schlesien, i dag delstaten Sachsen i Tyskland, rett ved den nåværende grensen til Polen. Byen ble delt i to etter krigen da elven Neisse ble grenseelv mellom Tyskland og Polen. Hildegard var andre datter av Abraham Adolph Freund og Berta Sochaczewska Freund i en liberal jødisk familie uten noe religiøst engasjement. Selv om hun ikke hadde med seg troen hjemmefra, begynte hun tidlig å interessere seg for den. Dagboknotater viser at hun var et sterkt søkende menneske. Yrkesmessige grunner førte i 1895 familien til Berlin og i 1899 til Sveits.

Etter å ha tatt eksamen artium i Basel den 19. mars 1903 med utmerkelse begynte Hildegard å studere germanistikk (tysk litteratur) i Zürich, og som en av svært få kvinner gikk hun også på forelesninger i filosofi. Hun kom i kontakt med kristent tankegods gjennom moralpedagogen og fredsforskeren Friedrich Foerster (1869-1966) og kulturfilosofen Robert Zajtsjik (1868-1965), etter Oswald Spengler (1880-1936) det siste universaldannete menneske i sin tid.

I studietiden traff Hildegard ingeniørstudenten Alexander Burjan, som var født i 1882 i Györ (ty: Raab) i Ungarn og også kom fra en jødisk, men religionsløs familie. Den 17. mars 1905 forlovet de seg. Etter at Alexander etter avslutningen av sine studier den 28. november 1905 (samme dag som Hildegards far døde i Zürich) ble ansatt i en stilling som diplomingeniør i Berlin, dro også Hildegard samme år til Berlin for å studere sosialpolitikk og nasjonaløkonomi, men hun forble innskrevet i Zürich. Den 2. mai 1907 giftet Hildegard og Alexander seg i Charlottenburg i Berlin. Det skulle bi et lykkelig ekteskap, til tross for alle ulikheter i temperament og enkelte stormer på den ekteskapelige himmel. Den 8. februar 1908 forsvarte Hildegard sin doktoravhandling i filosofi i Zürich med karakteren magna cum laude og ble Dr. philos.

Etter studiet av katolske bøker nærmet Hildegard seg intellektuelt stadig mer den katolske tro, men det avgjørende skrittet ble ikke tatt før hun hadde en nesten mirakuløs opplevelse. Den 9. oktober 1908 ble hun innlagt på det katolske sykehuset St. Hedwig i Berlin med nyrekolikk. Hennes tilstand forverret seg raskt, og hun måtte opereres flere ganger. I den stille uke i 1909 var hun døden nær, og legene rådet ektemannen til å ta farvel med henne. Men som ved et mirakel sank feberen neste dag, som var påskedag den 11. april 1909, og Hildegards tilstand bedret seg tydelig og de åpne sårene begynte å gro. Til slutt ble hun skrevet ut av sykehuset, men hele livet skulle hun lide av følgene av sykdommen og ha smerter.

Hildegard Burjan bestemte seg for at det livet hun hadde fått i gave på nytt, måtte helt og fullt tilhøre Gud og menneskene. Hun kjente nå kraften til å kunne tro. Et medvirkende forbilde var ifølge henne selv de ordenssøstrene som hadde pleid henne på sykehuset, Barmherzige Schwestern vom hl Karl Borromäus eller borromeerinnene (Congregatio Sororum Misericordiae Sancti Caroli Borromaei – SMCB). Hun fikk konvertittundervisning av p. Franz Rauterkus SJ (1869-1940), og den 11. august 1909 mottok den jødiske dr. Hildegard Burjan den katolske dåpen i Marienkapelle på sykehuset St. Joseph i Berlin. Hennes fadder var Anna Weltmann.

Sammen med sin mann dro hun i slutten av august 1909 til Wien, hvor ektemannen Alexander fikk en ledende stilling. Hildegard sluttet seg snart til katolske kretser, som også diskuterte den første sosialencyklikaen Rerum Novarum (1891) av pave Leo XIII (1878-1903). Hildegard ble gravid, noe som betydde livsfare på grunn av hennes svekkede helse. Svangerskapet forløp svært vanskelig, og av medisinske grunner rådet legene henne innstendig til å få tatt abort, men dette avviste hun med ordene: «Det ville være mord! Dersom jeg dør, så er jeg et offer for mitt morskall, men barnet skal leve». Den 27. august 1910 kom datteren Elisabeth Aloisia (Lisa) til verden. Ved fødselen fikk Hildegard en blodpropp i hjernen som satte henne i akutt livsfare. Men fire dager tidligere var hennes mann til hennes store glede blitt katolikk.

Hildegard med datteren ElisabethMor og datter skulle få et vanskelig forhold på grunn av deres svært motstridende karakterer. Hildegard var en svært behersket kvinne, som knapt viste sine følelser offentlig. Datteren hadde derimot et temperament preget av sterke følelsessvingninger. Lisa vokste opp som et typisk enebarn i en stor husholdning, hvor det alltid fantes noen som gikk med på hennes spontane ønsker. Av denne grunn bestemte ekteparet Burjan å sende henne på en internatskole allerede fra folkeskolen, og Lisa kom til dominikanerinnene i bydelen Hütteldorf i Wien. Der skulle hun få den religiøse oppdragelsen som konvertitten Hildegard Burjan så på som en mangel i sitt eget liv. Men det følsomme og impulsive barnet kunne ikke innordne seg reglementet på en klosterskole, og det kom stadig til vanskeligheter og til og med trusler om utvisning fra skolen.

Problemene forsterket seg i puberteten, og de bedret seg ikke ved at Lisa nå bodde i foreldrehjemmet igjen. Lisa gjorde opprør mot det gullburet som moren sperret henne inne i gjennom kontroll og overdreven omsorg. Foreldrene trodde at et snarest mulig ekteskap ville få problemene ut av verden, en ikke uvanlig handlemåte på den tiden for å bringe opprørske døtre til fornuft. En dansepartner av Lisa oppfylte foreldrenes forestillinger, men få uker etter den pompøse bryllupsfeiringen vendte Lisa igjen tilbake til foreldrehjemmet. Den sosiale skandalen var enorm. Ekteskapet ble kirkelig annullert på grunn av manglende fullbyrdelse. Lisa var antakelig ikke i stand til et stabilt forhold. Hun tok tilbake pikenavnet og forble ugift.

Lisa Burjan var 23 år gammel da moren døde. Hun utdannet seg til tolk og dro utenlands allerede før Anschluss i 1938, da Østerrike ble innlemmet i Nazi-Tyskland. Krigsårene tilbrakte hun delvis i England og delvis i Amerika. Etter krigen slo hun seg ned i Roma, hvor hun døde den 26. februar 2005, 94 år gammel. Hennes liv ble preget av på den ene side stolthet over sin berømte mor, på den andre av følelsen av stadig å bli målt opp mot henne. Som politiker kjempet Hildegard Burjan sterkt for kvinnenes rettigheter og likebehandling, men sin datter tvang hun inn i et rollebilde som stemte med tidsånden. Men den gangen som nå viser hennes handlinger foreldres forvirring overfor et barn totalt forskjellig fra dem. Foreldre vil oftest det beste, men er det alltid det riktige?

Helt fra sin ankomst i Wien i 1910 begynte Hildegard å engasjere seg i sosiale spørsmål, og hennes sosiale engasjement bare forsterket seg. Utgangspunkt og motivasjon for hennes engasjement var en dyp forbundethet med Gud. Hun forsøkte å prioritere sin rolle som mor like mye som sitt offentlige engasjement. Ekteparet Burjans var begge engasjerte personer. Alexander fikk stillingen som generaldirektør i et stort industriforetak, mens Hildegards navn ble et begrep gjennom hennes offentlige virke. I henne ble to verdener forbundet: Hildegard som fru generaldirektøren og Hildegard som «advokat for de undertrykte og for dem uten rettigheter».

Elendigheten og nøden blant arbeiderfamiliene i Wien var foranledningen til Hildegard Burjans første sosiale virksomhet. Hun engasjerte seg for de kvinnene som arbeidet hjemme og som enkeltvis var fullstendig utlevert til fabrikantenes vilkårlighet. Hildegard gjorde dem oppmerksomme på deres rettigheter, og den 13. desember 1912 grunnla hun «Forbundet for kristne hjemmearbeidende» (Verband der christlichen Heimarbeiterinnen). Hun organiserte blant annet storordrer for kvinnene og sjaltet med det ut mellomledd og oppnådde dermed høyere lønninger. Etter et foredrag i april 1914 i forbindelse med «Den andre østerrikske katolske kvinnedagen» ble hun proklamert som «de hjemmearbeidene i Wiens mor». I 1918 samlet hun alle foreninger for kvinnelige arbeidere i «Foreningen for sosial hjelp» (Verein Soziale Hilfe).

Også i forbindelse med Første verdenskrig (1914-18) hadde Hildegard for kvinnene. Hun opprettet blant annet systuer og sentrale sentre for skaping av arbeidsplasser. I 1917 startet hun en matvareaksjon For den sultende befolkningen i Erzgebirge. Hun opprettet også Familiehjelpen i Sudetenland.

På grunn av Hildegard Burjans fremragende sosiale og organisatoriske evner ble også det kristensosiale partiet (Christlichsoziale Partei – CS) til slutt oppmerksomme på henne. Under den nye valgordningen, da kvinner for første gang kunne utøve aktiv og passiv valgrett (det vil si at de kunne stemme og bli valgt), ble hun den 3. desember 1918 medlem av bystyret i Wien (Wiener Gemeinderat) som representant for det kristensosiale partiet. Hun ble stedfortreder for partiets formann, Leopold Kunschak.

Hildegard Burjan med andre parlamentsmedlemmer © CSHildegard Burjan var også kandidat ved det første valget i den nye republikken til den «konstituerende tyskøsterrikske nasjonalforsamlingen». Som første og eneste kvinne blant parlamentsmedlemmene sto hun den 12. mars 1919 for første gang på talerstolen i parlamentet. Som eneste kvinne var det svært modig av henne å holde sin første tale på sin første dag i parlamentet. Den daværende erkebiskopen av Wien, kardinal Friedrich Gustav Piffl (1864-1932), kalte Hildegard for «parlamentets samvittighet». Den dypt religiøse Hildegard Burjan påpekte elendigheten i store sjikt i samfunnet og lukket aldri øynene for ungdomskriminalitet, vanskjøtsel og prostitusjon. Derfor skaffet hun seg også respekt fra sosialdemokratiske politikere. Hun var også en politiker som kunne samarbeide over partigrensene, og hun la for eksempel frem felles forslag sammen med kvinnelige sosialdemokrater.

Hennes parlamentariske karriere varte i mindre enn to år, men i løpet av denne tiden tok hun mange initiativ. Hun la frem forslag om en utvidelse av det statlige vernet av mødre og spedbarn, krevde ansettelse av «huspleiersker» for fødende kvinner gjennom sykekassen og en likestilling mellom menn og kvinner i statstjenesten. Hennes vesentligste fortjeneste er vedtaket av en «hushjelplov» (Hausgehilfinnengesetz), som definerte rettighetene for alle hushjelper, kokker, gartnere og andre ansatte i huset.

Hun deltok i nyorganiseringen av den østerrikske jernbanemisjonen, opprettelsen av familiepleien samt «middelklassekjøkken» for forarmede middelklassemennesker. Mye som i dag synes selvfølgelig når det gjelder sosiale rettigheter for kvinner og barn og organisering av den østerrikske staten, kan man takke hennes medvirkning for. Hun engasjerte seg fremfor alt sterkt mot barnearbeid og for kvinnenes rettigheter, og lik lønn for likt arbeid var blant hennes viktigste krav – og fortsatt i dag ennå ikke realisert. Hun mente at «full interesse for politikk hører til praktisk kristendom».

Da det i 1920 nærmet seg nyvalg, trakk Burjan seg fra parlamentet på grunn av sin sterkt svekkede helse, men også på grunn av de økende antisemittiske strømningene også innenfor hennes eget parti. Men selv om hun trakk seg fra aktiv politikk, var hun fortsatt innflytelsesrik som rådgiver for ledende politikere i Den første republikk (1919-38), blant dem statsminister Ignaz Seipel og Engelbert Dollfuss (1892-1934), forbundskansler og senere diktator (1932-34). Hun så klart farene fra den voksende nasjonalsosialismen. Sammen med biskop Johannes Maria Gföllner av Linz advarte hun inntrengende mot Hitler.

Den salige Hildegard BurjanHelt fra begynnelsen av sin virksomhet ville Hildegard Burjan vekke en sosial sans i andre og motivere dem til medarbeid. Med tiden erkjente hun at det trengtes et fellesskap av mennesker som stilte seg fullstendig til disposisjon for den sosiale tjeneste og bringe Kristi kjærlighet ut i verden. Derfor grunnla hun den 4. oktober 1919 kvinnekongregasjonen Caritas Socialis (CS). I en messe i kapellet i deres hus i Pramergasse 9 i Alsergrund i Wien avla de første ti søstrene sine løfter. Flere strømmet til, og i 1926 ble kongregasjonen også aktiv i utlandet. Caritas Socialis driver fortsatt pleiehjem og et hospits og engasjerer seg for utdannelsen i sosiale yrker. Hildegard Burjan var kongregasjonens superior, og i så måte var hun et unntak i den nyere ordenshistorien, ettersom hun samtidig var hustru og mor.

Alle hennes aktiviteter tæret på Hildegards krefter. Dessuten fikk hun i tillegg til sin nyrelidelse også diabetes. Hun hadde smerter, men lot aldri andre merke det, og hun fortsatte sitt engasjement inntil hun ble innlagt på sykehuset da hennes død nærmet seg.

Fra 1917 var Hildegard Burjan forbundet med et nært åndelig vennskap med Msgr. Dr. Ignaz Seipel, mangeårig statsminister (Bundeskanzler) (1922-24; 1926-29), som støttet henne i oppbyggingen av Caritas Socialis. Etter at han døde den 2. august 1932, tok hun senere samme år initiativ til byggingen av Christkönigskirche i bydelen Neufünfhaus i Wien som minnekirke for Seipel (Dr.-Seipel-Gedächtniskirche). Da var hun allerede selv dødsmerket. Det var viktig for henne at kirken ble bygd i et arbeiderdistrikt og at menneskene forsto at troen hadde med en virkelig forbedring av de sosiale forhold å gjøre. Men hun fikk ikke oppleve grunnsteinsnedleggelsen til kirken.

For Hildegard Burjan døde allerede den 11. juni 1933 i Wien av sin alvorlige nyrelidelse, bare femti år gammel. Det var på Treenighetssøndagen, som for Hildegard alltid hadde vært en viktig kirkelig fest. Hun ropte ut: «Treenighetssøndag! For en vidunderlig dag å dø på!» Det eneste som plaget henne, var tanken på at hun hadde mislyktes i oppdragelsen av datteren, som hun hadde hatt altfor lite tid til. Hennes siste ord var Gott schön. Hennes mann Alexander, industrimagnat og styremedlem i Radio Verkehrs AG (ORF), fortsatte å bo i Larochegasse 35 i Hietzing til 1938, da han reddet livet ved å flykte til Brasil.

Den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte i juni 1998 hospitset som Caritas Socialis driver i Rennweg, hvor han priste Hildegard Burjans virke. I 2005 ble hennes levninger overført til Hildegard-Burjan-Kapelle i Caritas Socialis’ moderhus i Pramergasse i Alsergrund i Wien. Tre år etter Hildegards død ble Caritas Socialis opprettet som «kongregasjon av bispedømmelig rett» og i 1960 erklært som «kongregasjon av pavelig rett» av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). Den 10. mars 2009 minnet parlamentet i Wien den store kvinnen i et eget arrangement.

Østerriksk frimerke til hundreårsjubileet for Hildegard Burjans fødsel i 1983I 1953, tyve år etter Hildegard Burjans død, vedtok generalrådet i Caritas Socialis i Roma å innlede en saligkåringsprosess for grunnleggeren. Prosessen ble åpnet på bispedømmenivå den 6. juni 1963 av kardinal Franz König (1905-2004). Den ble avsluttet på bispedømmenivå i juni 2001 med positivt resultat og oversendt til Roma. Den 6. juli 2007 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Miraklet skjedde for femti år siden og gjaldt en kvinne som fortsatt lever. Hun hadde bedt om Hildegard Burjans forbønn. Som en følge av flere operasjoner kunne hun ikke få barn. At hun senere fødte tre sunne barn, er ifølge legene medisinsk uforklarlig. Kvinnen følte seg forbundet med Hildegard Burjan, som i en lignende situasjon fødte en datter.

Hildegard Burjan ble saligkåret søndag den 29. januar 2012 i Stefansdomen i Wien. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Prekenen ble holdt av Wiens erkebiskop siden 1995, kardinal Christoph Schönborn OP. Til stede var også nesten alle de østerrikske biskopene, den pavelige nuntius i Wien, erkebiskop Peter Stephan Zurbriggen, og dessuten Wolfgang Ipolt, den ferske biskopen av Görlitz i Tyskland, hvor Hildegard Burjan ble født. Blant de andre gjestene var prelat Maximilian Fürnsinn og sr. Kunigunde Fürst, ledere for foreningene for mannlige og kvinnelige ordener. Fra politisk side deltok president for Nasjonalrådet Barbara Prammer og visekansler Michael Spindelegger.

Etter at saligkåringsdekretet var lest av kardinal Amato, ble et enkelt glassrelikvar med relikvier av Hildegard Burjan båret i prosesjon og stilt foran alteret. I tillegg til en knokkelbit inneholder relikvaret også hennes giftering samt den Caritas Socialis-brosjen som ble funnet ved åpningen av kisten i 2005. I saligkåringsdekretet skrev paven at Hildegard Burjans minnedag kan feires den 12. juni, en dag etter hennes dødsdag, ettersom Kirken den dagen feirer den hellige apostelen Barnabas. Hun er det eneste demokratiske parlamentsmedlemmet som noensinne er saligkåret av Kirken. Det er også første gang det har skjedd en saligkåring i Stefansdomen. Ved slutten av messen ringte Stefansdomens enorme klokke, den tyve tonn tunge Die Pummerin, for den nye salige. I dag har Caritas Socialis 83 søstre.

Kilder: Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, hildegardburjan.at, kath-info.de, Kathpress, Zenit - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. januar 2012

av Per Einar Odden publisert 29.01.2012, sist endret 28.12.2015 - 12:05